Kritisk situasjonsfilosofi

En kollega gjorde meg oppmerksom på et lite kapittel i boken «Kritisk situasjonsfilosofi» av Dag Østerberg som handler om Alexanderteknikken. Jeg har ikke lest boken, men har fått tak i en kopi av nevnte kapittel. Det er alltid med stor interesse jeg leser hva fagpersoner fra andre felt skriver. Denne teksten har høy kvalitet samtidig som den har åpenbare svakheter i forsøket på å beskrive teknikken. Noen av svakhetene må vi Alexanderteknikk-lærere ta skylda for.

Kapittelet har tittelen «Alexanderteknikken og Merleau-Pontys fenomenologi»:

Det finnes minst to grunner til å sette F.M Alexanders (1869-1955) «teknikk» eller kroppspedagogikk i sammenheng med Merleau-Pontys fenomenologi:
Den første er at denne teknikken eller pedagogikken er anti-intellektualistisk. Læreren henvender seg hovedsakelig til kroppen, ikke til forstanden. Læreren gir elevens kropp beskjeder, som denne er i stand til å ta imot.

Dette er i og for seg riktig, så lenge Østerberg mener «forstand» er ensbetydende med «intellekt». Intellektuell tenkning kan innebære abstrahering, som bringer elevens oppmerksomhet bort fra det som skjer her og nå.
Lærerens berøring kan ikke unngå å påvirke elevens tenkning, på ett eller annet plan. Det kan aldri være snakk om bare kropp og ikke tanker. Den fysiske kontakten er en dialog som er begrenset om ikke eleven mentalt gir aksept. Østerberg overser Alexanders konsept om psyko-fysisk enhet. Kropp og tanke kan ikke skilles.

Kroppen har vennet seg til et bevegelsesmønster som innebærer et misbruk, og som vil fremskynde det forfall eller sammenbrudd som uvegerlig en gang må inntreffe. Dette misbruk er oppstått gradvis og umerkelig i årenes løp, for de flestes vedkommende trolig allerede i barndommen. Det er oppstått ubevisst eller underbevisst, uten tanken eller forstandens (intellektets) medvirkning.

Bevegelsesvaner er like mye «mentale som «fysiske». Uten denne erkjennelsen er uvaner umulige å overvinne. Igjen mangler konseptet om «psyko-fysisk enhet». Det er et konsept som er vanskelig å skrive om fordi skillet mellom kropp og tanke er innebygd i språket og dermed krever en egen språklig tilnærming. Vi Alexanderteknikk-lærere er selv ikke så nøye på dette til vanlig når vi snakker eller skriver om teknikken, men i konteksten Alexanderteknikk og fenomenologi burde det absolutt være med fordi «psyko-fysisk enhet» er essensielt for å forstå Alexanders ideer.

Den enkle slutning er da at det som er oppstått uten intellektets medvirkning, også skulle kunne fjernes, eller i det minste svekkes, uten intellektets medvirkning. Dermed er ikke sagt at misbruket av kroppen er lett å motvirke. Tvert om viser det seg å være et foretagende som for de aller fleste tar lang tid.

Jeg vet ikke hvor Østerbergs «enkle slutning» kommer fra. Den er for enkel. Her mangler konseptet «faulty sensory appreciation» eller «feilsansning», som kan gi sammenhenger der den mangler i teksten. «Feilsansning» bygger på det faktum at sansene våre først og fremst registrerer forskjeller. Vaner kan ofte ikke merkes fordi vi er blitt så vante med dem. Det er grunnen til at Alexanderteknikk-læreren bruker hendene. Ved hjelp av lærerens hender kan vanemessige reaksjoner unngås. Bevegelse vil skje med mindre unødvendig spenning og en reorganisering av muskel-skjelettsystemet vil finne sted. Eleven får ny «frisk» opplevelse av sine bevegelser og kan bedre bedømme hva som er hensiktsmessig muskelspenning.

Gjennom slik «hands-on» undervisning kan eleven oppnå mange positive effekter uten å gjøre noe selv, men dette er bare en del av lærings-prosessen. For å bli kvitt (u)vanene må elevens bevisste tenkning engasjeres. Alexander skriver om utviklingen av sin teknikk i «The Use of the Self» at:
I must cease to rely upon the feeling associated with my instinctive direction, and in its place employ my reasoning process, ... (The Use of the Self s 39)

For Østerberg ser denne kombinasjonen av «kropppslig» instruksjon og bevisst tenkning ut til å være et paradoks. Han skriver:

Noe som strider mot denne fremstillingen av Alexanders teknikk og egne skrifter, er at han innfører begrepet om «primary control» som et hovedbegrep, og skriver om at tanken skal gi kroppens «directions».

«Kontroll» i «primary control» er ikke den form for kontroll som vanligvis forbindes med ordet. Mer om det siden. Østerberg maler seg inn i et språklig hjørne når han skriver at tanken skal gi kroppen «directions». «Directions» er tanker. Skal tanken gi tanker? Han ror seg i land når han kommer fram til at det er «ikke-intellektualistisk tenkning»:

Men Alexanders «directions» er at et særegent slag: De gir ikke kroppen beskjed om å gjøre noe, utføre en handling. De sier f.eks. ikke at eleven skal «rette seg opp», forsøk på slikt vil tvert om stride mot teknikkens grunntanke. Alexander directions henvender seg umiddelbart til kroppen selv, som altså skal prøve å følge dem uten tankens medvirkning. Hjernen gir beskjed til musklene; forsåvidt dreier det seg om tenkning som opptrer ikke-intellektualistisk.

Østerberg fremstiller problemet feil når han skriver at kroppen skal «prøve å følge dem (directions) uten tankens medvirkning». All tenkning påvirker kroppen. Har du oppmerksomhet for eksempel om nakken din kan du neppe ha det uten å påvirke tilstanden i nakkemuskulaturen. Spørsmålet blir derfor ikke om kroppen vil adlyde, det vil den gjøre uansett, men om den som tenker har klare nok ideer og intensjoner til å oppnå det han/hun ønsker.

Østerberg skriver godt om «end-gaining» og «non-doing»:

To viktige uttrykk i Alexander-pedagogikken er end-gaining og non-doing. Det første går på det å være for ivrig etter å nå handlingens eller virksomhetens mål, og likesom ikke «ta seg tid» til å utføre midlene som fører til målet. Siden midlene og målet danner en enhet, skal de gis samme oppmerksomhet som målet. Men den som av forskjellige grunner er for ivrig, misbruker kroppen (og, for den saks skyld, også sinnet.) End-gaining kan også være et utslag av misbruk av viljen: I stedet for å bruke kroppen riktig, gjøres en viljesanstrengelse. Alexanderteknikken vil venne eleven av med å sette viljen inn, med å være et såkalt «viljesmenneske». Den filosofiske betegnelsen på denne innstillingen er volontarisme; Alexander-teknikken er anti-volontaristisk.

Motsatsen til «end-gaining» er «means-whereby». Alexanders elev, filosofen John Dewey skriver i Human Nature and Conduct:
We must change what is to be done into a how, the means whereby. The end thus re-appears as a series of "what nexts," and the what next of chief importance is the one nearest the present state of the one acting. Only as the end is converted into means is it definitely conceived, or intellectually defined, to say nothing of being executable. . . . Aladdin with his lamp could dispense with translating ends into means, but no one else can so. (Human Nature and Conduct s 34)

Når Alexander var mot viljesanstrengelse, eller enhver form for anstrengelse, var det fordi den er fånyttes når ikke oppmerksomheten er rettet mot det neste nødvendige trinn. Og du kan ikke vite hva neste steg er om du ikke har tenkt gjennom prosessen. Tanken, eller «fornuften» som Alexander antagelig ville sagt det, må komme først.

Om «non-doing» skriver Østerberg:

Non-doing bringer tanken hen til sider ved Zen-buddhismen, slik den ble beskrevet i Herrigels kjente bok om bueskytingens kunst. Den som prøver å treffe blink «så hard han kan», vil ikke lykkes. Det vil derimot den som har lært å skyte blink uten å forsøke å gjøre det, å gjøre det uten å gjøre det. Ved Alexanders teknikk gjelder det for eleven ikke å gjøre noe, men å hemme (inhibit) mer og mer tilbøyeligheten eller vanen til å utføre en handling galt, dvs. å misbruke kroppen. Når eleven gir seg selv en beskjed, går den ikke ut på å gjøre noe annet enn før, men på likesom å si til seg selv: Jeg vil ikke gjøre dette på min vanlig måte. Lykkes denne non-doing, vil en bedre bruk av kropp og sinn komme av seg selv.

Alexander satte dette på spissen ved å si: If you stop doing the wrong thing the right thing will do itself. Dette har å gjøre med funksjonen av «primary control». Østerberg skriver videre:

Alexanderteknikken sikter mot å gjenvinne den primære kontroll som er medfødt hos oss alle, og som i oppveksten stort sett går tapt hos de fleste. Derfor virker øvelsene som å gjenvinne barndommens kroppsskjema, den letthet og enkelhet som kjennetegner småbarns måte å føre seg på.

«Primary control» kan sies å være de egenskapene og prosessene i oss som sørger for at vi til enhver tid er best mulig organisert i forhold til tyngdekraften. Å si at denne egenskapen går tapt er nok litt drøyt, men det er helt klart at den svekkes og forstyrres av uvaner. «Kontrollen» vi kan ha gjennom «primary control» er indirekte. Gjennom «inhibition» og «direction» søker vi å ta vekk det som hemmer funksjonen. Som Østerberg skriver tar det oss nærmere barndommens kroppsskjema, med de viktige forskjellene at voksne kropper er noe annerledes enn barns, og at som voksne mennesker må vi lære å ta bort hemninger gjennom bevisst tenkning. Dette skjer ikke gjennom «øvelsene» som Østerberg skriver, selv om øvelser er både nødvendig og nyttig, men først og fremst gjennom at bevisst oppmerksomhet brukes i dagliglivets bevegelser.

Østerberg avslutter med å si mer om forholdet mellom teknikken og Merleau-Pontys fenomenologi:

Alexanderteknikkens likhetstrekk med Merleau-Pontys kroppsfenomenologi er mange: Den primære kontroll som det gjelder å gjenvinne eller styrke, minner om Merleau-Pontys opptatthet av det primordiale, det opprinnelige og umiddelbare, og av barnepsykologien. Uttrykkene end-gaining, non-doing og hemming (inhibition) inngår i en pedagogikk som vil motvirke en almen intellektualisme og volontarisme, som hos Merleau-Ponty. Eleven som lærer å utføre velkjente handlinger på ny, som å sette seg på og reise seg fra en stol, beveger seg fra den objektive til den preobjektive modus. De gamle, dårlige vaner er stivnede tenke- og atferdsmåter, objektive i Merleau-Pontys betydning, dvs. avsluttede. Når disse vaner erstattes av riktigere bruk, erfares en overgang til det preobjektive. Denne preobjektive kroppsbevissthet må alltid selv holdes ved like så den ikke ender med å stivne til noe objektivt - på ny i samsvar med Merleau-Pontys fenomenologi, som også betegner det pre-objektive forhold til kropp og omgivelser som «eksistens».

Jeg har sansen for uttrykket «pre-objektivt», og den «preobjektive kroppsbevissthet» som må holdes ved like. Her er vi ved kjernen av Alexanderteknikken. Alexanderteknikken skjer her og nå, gjennom oppmerksomhet, «inhibition» og «direction».

For å oppsummere vil jeg si at Dag Østerberg i Kritisk situasjonsfilosofi gir en beskrivelse av Alexanderteknikken som på mange måter er usedvanlig god til å være skrevet av en som ikke selv er utdannet lærer. Den største feilen han gjør er å ikke vektlegge bevisst tenkning, fornuft (reason), og bevisst kontroll, som Alexander var så opptatt av. Kanskje det er fordi dette er noe som skiller Alexander og Merleau-Ponty. Ellers har vanskeligheten han har delvis å gjøre med kropp/tanke-skillet i språket. Jeg hadde kanskje forventet at en filosof hadde mer taket på akkurat det.

Et annet forhold som åpenbart gir Østerberg problemer er at de fleste Alexanderteknikk-lærere dessverre ikke skiller mellom selve teknikken og metodene for å undervise den. Dette vises allerede i begynnelsen når Østerberg skriver «Alexanders 'teknikk' eller kroppspedagogikk» og «denne teknikken eller pedagogikken». Alexander selv skilte aldri mellom teknikken og undervisningsmetodene, og det sliter vi med fremdeles.

Alexanderteknikken er en ferdighet i praktisk tenkning. På fagspråket beskriver vi måten å tenke på som «inhibition» og «direction». De andre prinsippene nevnt ovenfor er nødvendige for å forklare, anvende og forstå teknikken, men er ikke del av selve ferdigheten.

I sitt arbeide må læreren selv anvende prosessen med «inhibition» og «direction» for å bruke hendene på en god måte. Bortsett fra det varierer undervisningsmetodene fra lærer til lærer. Metodikken beskrevet i Alexanders bøker er tildels avleggs. I hvor stor grad vi følger Alexanders egne undervisningsmetoder kan diskuteres.

I dette blogginnlegget har jeg sett på kapittelet om «Alexanderteknikken og Merleau-Pontys fenomenologi» som Alexanderteknikklærer, ikke som filosof. Jeg har ikke tilstrekkelig kunnskap om verken filosofi generelt eller Merleau-Pontys filosofi spesielt til å gi noen god vurdering. Mitt utgangspunkt er Alexanderteknikken, og Alexanders bøker. Alexanders bøker kjenner jeg relativt godt. De er i høyeste grad preget av en filosofisk tenkemåte. Jeg vil tro Frederick Matthias Alexander fortjener en plass blant filosofene i sin samtid.

Relaterte blogginnlegg:

Mirakelmekanismen

To innfallsvinkler

Litteratur

Kritisk situasjonsfilosofi, Dag Østerberg 2011

The Use of the Self, F M Alexander 1932

Human Nature and Conduct, John Dewey 1922