Samspill

Det vakreste ved fotball er samspillet. Pasningene som tegner buer og streker mellom spillerne, som gir beskjed eller oppfordring gjennom nyanser i retning og kraft. Rytmen i spillernes bevegelser på banen, som en dans, som polyfone stemmer i musikk av Bach, individuelle, men samtidig i harmoni.
Finter og driblinger er bare pynt, som ytre detaljer der samspillet er strukturen og linjene i byggverket. Skåringer kan være vakre, men er bare bekreftelsen på et vellykket samspill, som sluttakkorden i et musikkstykke. Deretter applaus, men det var ikke stykkets siste tone som gjorde deg begeistret.

Men som i livet ellers finnes disharmoni. Taklinger, feilpasninger, misforståelser, balltap, juksing, filming og til og med vold. Vold er selvfølgelig det verste, men mest irriterende er egoisme, egoistiske spillere som bryter rytmen og misbruker mulighetene.
Det er lettere for den som ser på TV å se hvor det er mulig å spille ballen, vanskeligere for spillerne på banen å ha oversikten. Det er da det gjelder å ha overblikk, ha inkluderende oppmerksomhet.

Johan Cruyff sa det viktigste var å fortsatt å ha blikket på medspillerne når han hadde ballen ved føttene. Zinedine Zidane kunne finte ut hvem som helst fordi han alltid var i balanse og samtidig leste balansen til motspilleren, da var det enkelt å trekke ballen utenfor rekkevidde. Franz Beckenbauer kunne på en og samme tid oppleve bevegelsen til samtlige spillere på banen, slik en dirigent kan høre alle instrument i orkesteret når han ser i partituret.

Inkluderende oppmerksomhet har å gjøre med romfølelse. Og romfølelse har forbindelse til din evne til å kontrollere balanse og planlegge bevegelser. Du kan oppleve hvor du er i rommet, men du kan også oppleve rommet i kroppen, for eksempel rommet mellom hode og bekken, eller mellom hode og føtter.
Det er lett å bli oppheng i detaljer i form av smerter eller muskelspenning. Detaljer er bare viktige i forhold til helheten, det er da først de får mening. Det du kan føle av spenning i nakken er ikke så viktig som forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Er hodet på vei oppover i forhold til resten av kroppen, eller trekker du det nedover?

Jeg hører ofte folk snakke om å «konsentrere seg». Konsentrasjon er en annen form for oppmerksomhet. Konsentrasjon er fokus på detalj. Noen ganger trenger vi det også. I fotball trenger du konsentrasjon for å skyte straffespark. Det er bare deg, ballen, og målet. Keeperen bør du helst overse.

I Alexanderteknikken trenger vi inkluderende oppmerksomhet. Vi trenger det fordi Alexanderteknikken handler om forhold, om forholdet mellom oss selv og omgivelsene, forholdet mellom kroppsdelene, og forholdet mellom intensjon og handling.
Alexanderlæreren Frank Pierce Jones sammenlignet inkluderende oppmerksomhet med lyset på ei scene. Istedenfor bare å ha et spotlys og resten i mørke, har du lys som dekker hele rommet. Da kan du når som helst rette fokus dit det er nødvendig, når det er nødvendig.

Alle har evne til inkluderende oppmerksomhet, og de fleste bruker det uten å tenke over det, i trafikken for eksempel. Å ha oversikt over plassering av bilen du kjører og samtidig være oppmerksom på trafikken, krever inkluderende oppmerksomhet. Eneste forskjell er at i Alexanderteknikken inkluderer vi oss selv i oppmerksomhets-feltet. Det er ganske enkelt, når du først får det til, det er litt som å lære å sykle.

Inkluderende oppmerksomhet er sårbart for stress. Fotballspillere kan lide av det. Stress, presset på å prestere, kan virke negativt inn, føre til 'tunnelsyn' og at de mister overblikket, og være årsak til at de gjør feil valg i spillsituasjonen. Jeg tror det er en av grunnene til at psykologi spiller en så stor rolle i fotball, og andre lagspill. Det påvirker samspillet.
Men når du bevisst inkluderer deg selv i oppmerksomhet-feltet kan det virke som et middel mot stress. Du får overblikk, mer tid og følelse av kontroll, og flere valgmuligheter for hvor du vil spille ballen videre.