I fjor høst var det oppussing hjemme hos meg. Periodevis bodde jeg borte, noe som medførte mye reising med buss. Bussen var ofte full, særlig i rushtiden.
Du kommer tett innpå folk i en full buss. Fysisk kontakt er nærmest uunngåelig. Setene er brede nok for kroppen, men det er ikke plass til overarmene til begge personer. Flere ganger ble jeg sittende med albuen i kontakt med naboens arm. Og det er ganske interessant for en alexanderlærer. Jeg kan føle det som foregår i den andre personen.
Ei dame jeg satt ved siden av tok opp mobilen og begynte å taste. Hun ble veldig tung i armene, hun dro overarmene og skuldrene ned. Tenk på alt det ekstra arbeidet hun må gjøre hver dag hver gang hun skal taste en beskjed!
En annen gang fikk jeg en følelse av at kroppen til sidemannen stivnet. Jeg så bort på ham, men kunne ikke se noe spesielt. Men så kikket han ned på mobilen, da kom spenningene igjen. Han dro hodet ned og fram for å se mobilen, noe som slett ikke var nødvendig. Og igjen – tenk på all den ekstra spenningen bare for å se på mobilen!
En annen mann satt og fingret med mobilen sin. Han føltes veldig stiv i armen. Så tok han mobilen opp til øret med den andre hånden og begynte å prate. Da klemte han armen han ikke brukte inntil kroppen. Det var som om han brukte armen til å presse luft ut for å snakke.
En gang kjentes sidemannen tung i brystet. Det var inntrykket jeg fikk gjennom armen hans. Armene er festet til kragebeina, som igjen er festet til brystbeinet, som igjen er festet til ribbeina – så gjennom kontakten med albuen kunne jeg få en ide om hvordan pusten hans fungerte.
Av og til satt jeg ved siden av noen som leste. Det er veldig forskjell i muskeltonus hos en som leser, en som halvsover, eller en som er våken og aktiv. Når noen leser er kroppen mer fiksert og muskeltonus mer statisk enn hos en som ser «ut» og er aktiv. Kanskje er det riktig å beskrive den lesende som å være delvis «borte» fra kroppen. Hos den som sover er muskeltonus mer å beskrive som «tung».
Når jeg satt slik og observerte inntrykkene av personen ved siden av prøvde jeg noen ganger ut om påvirkningen kunne gå andre veien. Om jeg kunne tenke Alexanderteknikk og påvirke personen ved siden av gjennom det. Jeg kan ikke si noe helt sikkert om det virket, men jeg fikk inntrykk at jeg av og til oppnådde at pusten slapp taket. Da ble det lettere for meg å puste også. God kroppsbruk er smittsomt.
Det er ikke pent å lete etter feil hos andre, men det er del av jobben som Alexanderteknikk-lærer. Vi ser etter feil for å kunne hjelpe, for vi kan gjøre noe med det. Jeg vil være den første til å innrømme at jeg har uvaner selv også. Sånn er det å være Alexanderteknikk-lærer, vi ser uvaner hos andre, men det er bare fordi vi er blitt fryktelig flinke til å studere våre egne.
Menneskene jeg observerte på bussen var helt normale mennesker. Helt gjennomsnittlige folk med gjennomsnittlige vaner. De var ikke spesielt anspente. Tenk hvor mye lettere og mer behagelig de hadde hatt det hvis de kunne gi slipp på noen av spenningen de strever med. For det er et slit. De er bare så vant til det at de ikke merker det. Det er et slit og det er konstant. Det er noe de går rundt og gjør hele tiden. Bare tenk på hva det har å si i lengden. Det er ikke bare tyve minutter i bussen de driver på med slikt. Det er hele tiden, hver dag, hele året. Små uvaner, men stor belastning.
Livet kan bli lettere. Det er bare å ringe en Alexanderteknikk-lærer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar