Blivende Alexanderteknikk-lærere får grundig utdanning i å bruke berøring når de instruerer. Typisk vil studentene det første året bare bruke hendene på hverandre under oppsyn av en lærer, andre året bruke hendene uten oppsyn på medstudenter, og siste året lære å bruke hendene på «normale» mennesker.
Når de begynner å gi ordinære timer er det vanligvis med en øvelærer til stede. En kollega fortalte meg om da han for første gang skulle gi en første time til en mann. Han la hendene på ham og fikk seg en stor overraskelse. Han kikket bort på øvelæreren. Dette måtte da være en fleip? Mannen var hard som betong.
Det var ramme alvor. Noen ganger kan forskjellen mellom en myk Alexanderteknikk-student og en sliten kontorist være helt grotesk. Det burde ikke være sånn. Det behøver ikke å være sånn. Men slik er tingenes tilstand.
Noen ganger kommer folk med så stive nakker at det kan virke underlig at de i det hele tatt kan bevege på hodet. Oftest er det menn, men av og til også kvinner. De er gjerne aktive og pliktoppfyllende mennesker med stor tro på at bare de prøver hardt nok, vil de lykkes. Veldig ofte har de hatt blind tro på fysisk trening som universal-løsning på helsemessige problemer, men nå virker ikke det lenger. De har kjørt seg fast og kommer ikke ut av uføret.
Man kan fristes til å bedømme uvanlig stive og anspente personer som håpløse tilfeller. Det er å ta grundig feil. Her er det tvert i mot bare større rom for forbedring. Men det kan ta tid.
Utfordringer
Hvis utgangspunktet er som beskrevet over kan man møte vanskeligheter som må tas hensyn til. Hvis personen det er snakk om trener mye og hardt vil det være en fordel å redusere intensiteten og kanskje også mengden av trening i en periode. Særlig er dette viktig til å begynne med. Når bevegelseskvaliteten blir bedre vil trening gi positiv i stedet for negativ innflytelse og treningen kan gjenopptas.
Når endringer begynner å skje, og spenninger reduseres, vil man ofte øke følsomheten for spenningene. Er nakken stiv og stram kan man føle mer av denne stivheten. Selv om det generell spenningsnivået synker vil man av og til føle mer av spenningene man har. Det er ikke alltid behagelig, men følelsen må aksepteres.
Det er fristende å forsøke å gjøre noe med symptomene (spenningen), for eksempel ved å vri og vrikke på hodet for å tøye nakken, eller massere. Det gjør ingenting med årsaken til problemet. Det er endring i reaksjonsmåte som må til. Det er uhensiktsmessige reaksjoner som fører til spenningene.
Uheldigvis er det slik at mennesker som er vant til å prøve hardt og intenst også er de som er minst vant til å vente, la være å reagere, gjøre ingenting. Dette er kanskje den største utfordringen de møter. Uten evnen til å la være å reagere har de ingen håp om å komme ut av den onde sirkelen.
Utfordringene kan overvinnes. For det første behøves en forståelse av at spenningene kommer av noe man gjør, at det er en sammenheng mellom hvordan man reagerer og tilstanden i muskelskjelett-systemet. Unødvendige spenninger kommer ikke av seg selv.
For det andre må man være nysgjerrig på egne bevegelsesmåter, og villig til å eksperimentere og observere. Og for det tredje kan det være nødvendig å rydde tid i sin egen hverdag til å «gjøre ingenting», vanligvis betyr det å legge seg ned i «aktiv hvilestilling» (semisupine). Det siste kan være vanskeligere enn man skulle tro. Jeg har hatt elever som er veldig fornøyde når de kommer på time og forteller at de har klart å ligge i ro i hele ti minutter.
Løsningen
Å kunne la være å spenne nakken er alltid en del av løsningen, men sjeldent hele løsningen, selv om det dreier seg om mennesker med det vi kan kalle «stressnakke». Av biologiske og fysiologiske årsaker er nakken blant de delene av kroppen hvor vi merker spenning under stress. Som jeg var inne på er det reaksjonsmåten som er problemet, spenningene er sekundære. På den annen side er det å ha som hensikt å la være å spenne nakken en måte å bryte med vanemessige reaksjoner.
Deretter er det nødvendig å ta for seg hvordan man bruker hele kroppen, ikke bare nakken. Ofte er det slik at man gjør med nakken det man burde gjøre med andre deler av kroppen. Ikke minst er det helt nødvendig å kunne bruke beina på en dynamisk måte for å kunne koordinere spenninger i rygg og nakke. Bruken av hender og armer har også stor innflytelse på det som skjer i nakken.
Med Alexanderteknikken tenker du før du handler. Men det er ikke bare bevegelsene vi forbereder konstruktivt. Det kan være nødvendig å gjøre det på et høyere plan. Hvordan planlegger man dagen. Stress kommer oftest når vi må gjøre for mange ting på en gang, på for kort tid. Noen ganger er bedre planlegging nødvendig del av løsningen. Stress kan også være et resultat av hvordan vi tolker en situasjon. Også det er noe vi «gjør», som man med trening kan slutte å gjøre, eller i alle fall gjøre mindre av.
Å ha hyppig timer er en fordel i begynnelse, og å ha mange nok timer. Det er i det hele tatt nødvendig å ta seg nok tid. Typen personer jeg beskriver her er vanligvis over 50, og de har brukt det meste av live til å ende opp i den tilstanden de er i. Det er naivt å tro på en kjapp løsning, selv om det utroligste av og til kan skje på under tre måneder.
Hva som skjer mellom timene er selvfølgelig helt avgjørende. Å få ideene fra timene inn i hverdagens bevegelser og aktiviteter er det som utgjør forskjellen på om timene kun blir en form for «reparasjon» eller virkelig utvikling.
Til slutt noe som kanskje lyder som en selvmotsigelse: utgangspunktet har ingenting å si. Det har ingenting å si hvor stiv og anspent og fastlåst noen er. Å kunne tenke er det avgjørende, og det kan alle. Jeg har opplevd gang på gang at personer som i utgangspunktet opplevdes som stål og betong har begynt å livne til når de begynner å sende nye beskjeder til musklene sine. Selv om det ikke er så mye forandringer ytre sett, er det stor forskjell å kjenne at det faktisk er noen hjemme under armeringen. Det er som å høre vårbekken sildre under isen. Da vet jeg at sommeren helt sikkert kommer.
Relaterte blogginnlegg
Stiv nakke
Møte med sjefen
Når de begynner å gi ordinære timer er det vanligvis med en øvelærer til stede. En kollega fortalte meg om da han for første gang skulle gi en første time til en mann. Han la hendene på ham og fikk seg en stor overraskelse. Han kikket bort på øvelæreren. Dette måtte da være en fleip? Mannen var hard som betong.
Det var ramme alvor. Noen ganger kan forskjellen mellom en myk Alexanderteknikk-student og en sliten kontorist være helt grotesk. Det burde ikke være sånn. Det behøver ikke å være sånn. Men slik er tingenes tilstand.
Noen ganger kommer folk med så stive nakker at det kan virke underlig at de i det hele tatt kan bevege på hodet. Oftest er det menn, men av og til også kvinner. De er gjerne aktive og pliktoppfyllende mennesker med stor tro på at bare de prøver hardt nok, vil de lykkes. Veldig ofte har de hatt blind tro på fysisk trening som universal-løsning på helsemessige problemer, men nå virker ikke det lenger. De har kjørt seg fast og kommer ikke ut av uføret.
Man kan fristes til å bedømme uvanlig stive og anspente personer som håpløse tilfeller. Det er å ta grundig feil. Her er det tvert i mot bare større rom for forbedring. Men det kan ta tid.
Utfordringer
Hvis utgangspunktet er som beskrevet over kan man møte vanskeligheter som må tas hensyn til. Hvis personen det er snakk om trener mye og hardt vil det være en fordel å redusere intensiteten og kanskje også mengden av trening i en periode. Særlig er dette viktig til å begynne med. Når bevegelseskvaliteten blir bedre vil trening gi positiv i stedet for negativ innflytelse og treningen kan gjenopptas.
Når endringer begynner å skje, og spenninger reduseres, vil man ofte øke følsomheten for spenningene. Er nakken stiv og stram kan man føle mer av denne stivheten. Selv om det generell spenningsnivået synker vil man av og til føle mer av spenningene man har. Det er ikke alltid behagelig, men følelsen må aksepteres.
Det er fristende å forsøke å gjøre noe med symptomene (spenningen), for eksempel ved å vri og vrikke på hodet for å tøye nakken, eller massere. Det gjør ingenting med årsaken til problemet. Det er endring i reaksjonsmåte som må til. Det er uhensiktsmessige reaksjoner som fører til spenningene.
Uheldigvis er det slik at mennesker som er vant til å prøve hardt og intenst også er de som er minst vant til å vente, la være å reagere, gjøre ingenting. Dette er kanskje den største utfordringen de møter. Uten evnen til å la være å reagere har de ingen håp om å komme ut av den onde sirkelen.
Utfordringene kan overvinnes. For det første behøves en forståelse av at spenningene kommer av noe man gjør, at det er en sammenheng mellom hvordan man reagerer og tilstanden i muskelskjelett-systemet. Unødvendige spenninger kommer ikke av seg selv.
For det andre må man være nysgjerrig på egne bevegelsesmåter, og villig til å eksperimentere og observere. Og for det tredje kan det være nødvendig å rydde tid i sin egen hverdag til å «gjøre ingenting», vanligvis betyr det å legge seg ned i «aktiv hvilestilling» (semisupine). Det siste kan være vanskeligere enn man skulle tro. Jeg har hatt elever som er veldig fornøyde når de kommer på time og forteller at de har klart å ligge i ro i hele ti minutter.
Løsningen
Å kunne la være å spenne nakken er alltid en del av løsningen, men sjeldent hele løsningen, selv om det dreier seg om mennesker med det vi kan kalle «stressnakke». Av biologiske og fysiologiske årsaker er nakken blant de delene av kroppen hvor vi merker spenning under stress. Som jeg var inne på er det reaksjonsmåten som er problemet, spenningene er sekundære. På den annen side er det å ha som hensikt å la være å spenne nakken en måte å bryte med vanemessige reaksjoner.
Deretter er det nødvendig å ta for seg hvordan man bruker hele kroppen, ikke bare nakken. Ofte er det slik at man gjør med nakken det man burde gjøre med andre deler av kroppen. Ikke minst er det helt nødvendig å kunne bruke beina på en dynamisk måte for å kunne koordinere spenninger i rygg og nakke. Bruken av hender og armer har også stor innflytelse på det som skjer i nakken.
Med Alexanderteknikken tenker du før du handler. Men det er ikke bare bevegelsene vi forbereder konstruktivt. Det kan være nødvendig å gjøre det på et høyere plan. Hvordan planlegger man dagen. Stress kommer oftest når vi må gjøre for mange ting på en gang, på for kort tid. Noen ganger er bedre planlegging nødvendig del av løsningen. Stress kan også være et resultat av hvordan vi tolker en situasjon. Også det er noe vi «gjør», som man med trening kan slutte å gjøre, eller i alle fall gjøre mindre av.
Å ha hyppig timer er en fordel i begynnelse, og å ha mange nok timer. Det er i det hele tatt nødvendig å ta seg nok tid. Typen personer jeg beskriver her er vanligvis over 50, og de har brukt det meste av live til å ende opp i den tilstanden de er i. Det er naivt å tro på en kjapp løsning, selv om det utroligste av og til kan skje på under tre måneder.
Hva som skjer mellom timene er selvfølgelig helt avgjørende. Å få ideene fra timene inn i hverdagens bevegelser og aktiviteter er det som utgjør forskjellen på om timene kun blir en form for «reparasjon» eller virkelig utvikling.
Til slutt noe som kanskje lyder som en selvmotsigelse: utgangspunktet har ingenting å si. Det har ingenting å si hvor stiv og anspent og fastlåst noen er. Å kunne tenke er det avgjørende, og det kan alle. Jeg har opplevd gang på gang at personer som i utgangspunktet opplevdes som stål og betong har begynt å livne til når de begynner å sende nye beskjeder til musklene sine. Selv om det ikke er så mye forandringer ytre sett, er det stor forskjell å kjenne at det faktisk er noen hjemme under armeringen. Det er som å høre vårbekken sildre under isen. Da vet jeg at sommeren helt sikkert kommer.
Relaterte blogginnlegg
Stiv nakke
Møte med sjefen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar