I det siste har jeg skrevet flere blogginnlegg som har å gjøre med nakken. Jeg har skrevet om hodebevegelse, om dype nakkemuskler og om bruk av øynene.
Kort sagt ønsker vi i Alexanderteknikken å ha en «fri» nakke. En nakke som er dynamisk og bevegelig og uten for mye muskelspenninger. Å la være å spenne nakken unødig er i utgangspunktet en god strategi. Men hva med situasjoner eller aktiviteter som krever at du bruker nakkemusklene aktivt og mer enn normalt, som for eksempel om du skal se opp i taket?
I forbindelse med at jeg flyttet inn i et nytt kontor nylig måtte jeg arbeide med armene over hodet flere ganger for å gjøre ting som å rengjøre lysarmatur, skru ned gamle lamper, montere gardinstenger og henge og gardiner. Det var en utfordring for nakken og fikk meg til å tenke mer over problemet. Eller kanskje vi skal si utfordringen for å være pedagogisk.
Utfordringen
Jeg hørte en gang om noen Alexanderteknikk-lærere som var på besøk i ei kirke som hadde et vakkert takmaleri. For å nyte synet av maleriet la de seg på ryggen i «aktiv hvilstilling» på kirkebenkene. På den måten unngikk de å måtte stå med hodet bakoverbøyd.
Hvis du må utføre arbeid der du må se opp og ha armene over hodet er det lurt å legge forholdene til rette slik at belastningen blir minst mulig. Men det er ingen god idé å løse problemet ved å aldri legge hodet bakover for å se opp. Det er en naturlig bevegelse vi har bruk for å kunne gjøre, akkurat som det å kunne løfte armene over hodet eller å bøye seg ned.
I Alexanderteknikken vil vi ikke bare ha en «fri nakke», men også at hodet går «fram og opp». Dette kan få noen til å tro at det er feil å legge hodet bakover. Men for å ha en virkelig fri nakke må hodet også kunne bevege seg bakover i det øverste nakkeleddet. For å fullt ut forstå dynamikken mellom hodet, nakken og resten av kroppen må vi også forstå hvordan vi kan se opp i taket med god bruk av nakken.
Stivhet eller kollaps
En som tror at det er feil å legge hodet bakover vil måtte gjøre nakken stiv for å se i taket. Men det som er mer vanlig er å la nakken kollapse.
Når hodets tyngdepunkt kommer rett over nakkeleddet, eller lengre bak, har musklene bak i nakken ikke lenger den vante jobben med å holde hodet oppe og nakken har lett for å kollapse. Det gir et veldig dårlig utgangspunkt for å bruke armene. Hvis nakken kollapser vil også øvre del av ryggsøyla gjøre det samme, og alle musklene som beveger armene får dårlige arbeidsforhold.
Samtidig som nakken kollapser er det veldig vanlig å stramme mer enn nødvendig i musklene som trekker hodet bakover. Hodet låses på en måte fast i forhold til den øverste nakkevirvelen og den øverste delen av nakken komprimeres.
Gradvis tilnærming
Har du nakkeproblemer eller får ubehag av noe slag bør du ikke gjøre bevegelsene foreslått nedenfor. Det er forutsatt at du har praktisk erfaring med Alexanderteknikken.
For å forstå hvordan det er mulig å se opp i taket med godt organisert forhold mellom hode og nakke kan det være en idé å prøve bevegelsen i litt andre posisjoner. Du kan for eksempel utforske bevegelsen mens du står på alle fire.
I krabbestilling har musklene bak i nakken fortsatt jobben med å holde hodet. De vil ha en viss tonus hele veien og det kan være lettere å la være å la nakken kollapse. (Det forutsetter selvfølgelig at nakken ikke allerede har kollapset når du inntar i stillingen).
Når nakken og hodet er i nøytral vil du se rett ned i gulvet. For å se forover må du la hodet bevege seg bakover. Å tenke «hodet fram og opp» er fremdeles det som organiserer kroppen før bevegelsen. Tenk også at «fram» er å gi slipp på hodet og at det setter bevegelsen i gang. La øynene lede og la nakken være fri til å følge øynene, samtidig som nakken er «lang» uten å bli stiv. Nakken har lettere for å kollapse om munnen er åpen, så i utgangspunktet skal munnen være lukket. Sørg for å ikke holde pusten og gjør bare en bevegelse som er så liten at den er behagelig hele veien.
Om det er vanskelig å stå på alle fire kan du gå rett over til neste trinn som er å sitte litt foroverlent, eller du kan stå i en foroverlent «monkey»-posisjon. Gå fra nøytral posisjon med hodet med blikket skrått nedover til å se forover eller mer opp. Legg merke til at selv om bare hodet og nakken beveger seg vil det skje små justeringer langs hele ryggsøyla.
Det neste du kan prøve er å sitte bakoverlent i en stol. Da er det lettere å se opp. Hensikten her er å la blikket gå opp og ha tanke om å ha lengde i kroppen slik at verken nakken eller noen del av ryggsøyla kollapser. Etterhvert kan du prøve å sitte rett opp og ned uten å ha støtte i ryggen, deretter kan du prøve i stående. Legg merke til forskjellen det gjør for ryggsøyla og nakken om du sitter eller står.
Hvis du kommer så langt at du kan legge hodet bakover uten å stramme nakken, og med lengde i nakken uten at den kollapser, kan du legge til å løfte ei arm, eventuelt begge. Lettest å løfte armene blir det om du lar hodet gå «opp». Prøv også ut hvordan det er å løfte armen eller armene om du lar nakken kollapse.
Har du problemer med noen av disse bevegelsene kan du be om hjelp fra en Alexanderteknikk-lærer.
Praksis
Å se opp i forhold til det øverste nakkeleddet er noe vi har bruk for i ganske mange sammenhenger. Det er ikke så ofte vi har behov for å se rett opp i taket (avhengig av hva slags jobb du har), men hvis du for eksempel sykler vil du kunne ha behov for noe av den samme bevegelsen. Svømming er et annet eksempel, og når du skal nå noe som er over hodehøye, som øverste hylle på kjøkkenet.
Bevegelsen er noe vi bør holde vedlike, som det å kunne sitte på huk. Ellers kan det skje at vi en vakker dag oppdager at vi ikke lenger kan gjøre bevegelsen, og så går vi glipp av sjokoladen noen har gjemt øverst i skapet. Det ville jo være synd.
Det ville også være synd å ikke lenger kunne se på stjernene.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar