Hva gjør du på?

En liten gutt spurte faren sin om han var flink til å huske ansikter. Jo, faren mente han var rimelig god til det. «Det var bra pappa, for speilet du bruker når du barberer deg knuste i tusen biter».

Selv om vi kjenner ansiktet og kroppen vår som vår egen bukselomme har vi behov for å sjekke i speilet for hvordan det egentlig ser ut. Det er en naturlig grense for hva vi kan kjenne. Du kan prøve et eksperiment: Stå foran et speil, lukk øynene og løft begge armene strake rett fram med fingrene pekende mot speilet. Åpne øynene og se om fingrene på de to hendene er i samme høyde. Sjansen er stor for at det er en liten forskjell.

Det er ikke greit å vite helt hva vi gjør når vi beveger oss. Det er begrenset hva vi kjenner. Med trening kan vi kjenne mer. Men en ting som gjør at vi kan gjøre noe annet enn det vi tror, er vanene våre.

Vaner er ikke så lett å få øye på, selv ikke i speil. De kan være så små at de knapt er synlige. Selv om de knapt er synlige kan det være vaner som har store negative konsekvenser. Da kaller vi dem uvaner.

Alexanderteknikken går ut på å avlære uvaner. Men for å avlære uvaner må du bli klar over hva du gjør først. En Alexanderteknikk-lærers hender fungerer som en slags speil som gjør at du lettere kan observere hva du gjør.

Hver gang en annen Alexander-lærer legger hender på meg oppdager jeg noe mer enn det jeg kan observere på egen hånd. Det er er alltid ett eller annet som foregår som jeg ikke behøver å gjøre. 

Man kan lure på hvorfor det er slik. Hva er det vi gjør av unødvendige ting, og hvorfor gjør vi dem

For mye

Den enkleste formen for uvaner er rett og slett å bruke for mye kraft for å gjennomføre noe. Når vi lærer noe nytt er det helt normalt å bruke mer kraft enn nødvendig før man lærer seg å bruke akkurat passe. Men fordi vi er fornøyd med å klare å gjennomføre oppgaven er det ikke alltid at vi tar skrittet videre og reduserer kraften som trengs. Det kan være å trykke på en skjerm, åpne ei dør, trykke ned et dørhåndtak.

Jeg ser hele tiden mennesker som bruker ekstra kraft på ting. Dette er normalt og behøver ikke ha så mye å si. Men vi kan ikke se bort ifra at det i noen sammenhenger har helsemessige konsekvenser, i tillegg til at vi kaster bort mye energi.

Feil sted

En grunn til at vi bruker for mye kraft kan være at vi ikke bruker kraften på en effektiv måte. Vi bruker kreftene der det ikke behøves. Da er vi over på en litt mer kompleks form for «misbruk». Vi kan ende opp med å gjøre ting med en del av kroppen som egentlig skulle vært gjort av en annen del. Skal jeg for eksempel åpne et gjenstridig lokk på et syltetøyglass har jeg lett for å stramme i halsen og dra haka ned. Å stramme i halsen får selvfølgelig ikke opp lokket. Det går alltid lettere om jeg lar være.

Noe lignende skjer når noen skal reise seg fra en stol og heiser skuldrene og strammer nakken. Det hjelper veldig lite å heise skuldrene. Det er beina som må gjøre jobben med å løfte kroppen. Alexander skrev om et lignende tilfelle i en av sine bøker, en mann som gjorde med nakken det som egentlig skulle gjøres med ryggen: 

«Let us take for example the case of a man who habitually stiffens his neck in walking, sitting or other ordinary acts of life. This is a sign that he is endeavouring to do with the muscles of his neck the work which should be performed by certain other muscles of his body, notably those of the back» (Alexander 1996, s. 59).

Dette er snakk om ubevisst tillærte uvaner som kommer av manglende differensiering av bruken av krefter. Andre ganger kan det være snakk om bevisst tillærte uvaner.

Tillært uvane

Jeg ser mange eksempler på bevisst tillærte uvaner i mitt arbeid som Alexanderteknikk-lærer. Jeg ser folk som har lært «riktig» måte å gå på, eller som prøver å ha en «korrekt» kroppsholdning. Jeg ser folk som har lært øvelser i tai chi og yoga og som tror de har lært «riktig» måte å bevege seg på til daglig. Og jeg ser musikere som har fått velmente instruksjoner som har ført til at de gjør helt unødvendige ting når de spiller.

Vi har alle slike oppfatninger om «riktig» måte å gjøre ting på. (Alexanderteknikk-lærere er intet unntak, kanskje heller tvert imot). Det er vanskelig å gjøre endringer når vi tror vi har rett. Som et utgangspunkt for endring må vi derfor tenke oss muligheten av at vi tar feil. Det er ikke særlig fristende, for vi vil jo så gjerne ha rett. Jo mer rett vi vil ha jo vanskeligere blir det. Her er det følelser med i bildet.

Følelser

Følelsesmessige reaksjoner kan føre at koordinasjonen i muskelskjelett-systemet svikter. For eksempel hvis du skal utføre noe krevende, for eksempel når du spiller et instrument, kan du forstyrre prosessen ved å prøve for hardt, det selv om teknikken som ligger til grunne er god nok. Det samme kan skje om du blir for opptatt av ikke å gjøre feil. Eller du prøver å gjøre noe «bra» eller du prøver å være «flink». Slike intensjoner kan gjøre at fokuset blir tatt vekk fra det som egentlig er arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det «end-gaining».

Noen ganger opplever vi situasjoner som kan gi følelsesmessige reaksjoner som bokstavelig talt får oss ut av balanse. Følelser må vi bare akseptere som noe som skjer. Forsøker vi å «gjøre» noe med dem gjør vi bare ting vanskeligere – som for eksempel om en musiker som skal til å gå på scenen forsøker å «ikke være nervøs». Andre ganger kan en situasjon oppleveles som truende fordi vi tolker den til å være det. Igjen kan dette være noe vi «gjør» vanemessig. Det er ikke alltid enkelt å dra et skille mellom hva vi gjør som er unødvendig og ting som skjer automatisk og som må få lov til å skje. Et godt eksempel er pusten.

Pust og kroppsholdning

Å puste er en automatisk prosess som fungerer helt fint helt av seg selv. Samtidig er det fullt mulig for oss å kontrollere pusten bevisst. Det har både fordeler og ulemper. Den største ulempen er at det er fryktelig lett å legge seg til uvaner i forhold til pusten. Kort sagt går det ut på at vi gjør noe vi ikke behøver å gjøre.

Når vi gjør noe som forstyrrer pusteprosessen kan det også være et symptom på andre unødvendige ting vi gjør. Pusten er et barometer. Det kan for eksempel være det vi kaller «kroppsholdning» som ikke fungerer. Det er om mulig enda vanskeligere å oppdage om du gjør noe unødvendig for å holde kroppen oppe enn om du gjør noe unødvendig med pusten. Tyngdekrafta er jo der hele tiden, derfor er det ikke så enkelt å oppdage hvordan vi responderer på den, men det er mulig.

Slutt å holde

Vel hjelp av Alexanderteknikken kan du begynne å organisere deg annerledes i forhold til tyngdekrafta. Det vil ha innvirkning på hvordan du beveger deg, hvordan du puster og på hvordan du opplever og påvirkes av følelser. Det vil også gjøre at du letter oppdager når du gjør noe som er unødvendig i forhold til automatiske prosesser, enten det er kroppsholdning, pust eller følelser.

Det unødvendige vi gjør går som regel ut på at vi holder fast eller fikserer. Når vi oppdager det og kan slutte med det, kan vi spørre oss selv hvorfor vi holder på slik. Men det er en annen historie.

Relaterte blogginnlegg:

Bjelken i øyet

Litteratur:

Alexander, Frederick Matthias. (1910) 1996. Man's Supreme Inheritance. Mouritz.