Bjelken i øyet

En kollega av meg sa en gang at Alexanderteknikk-lærere var preget av å være ydmyke. Umiddelbart stusset jeg litt over det. Jeg kan komme på flere eksempler på Alexanderteknikk-lærere som slettes ikke kan beskrives som ydmyke. Men kanskje har min kollega rett? Å anvende Alexanderteknikken, slik enhver Alexanderteknikk-lærer gjør som del av arbeidsprosessen, innebærer å være intenst oppmerksom på sine uvaner. Vi er stadig ute etter å oppdage bjelken i eget øye. Å se sine uvaner i hvitøyet kan være et godt motmiddel mot innbilskhet. 

Likevel tror jeg vi Alexanderteknikk-lærere også er desto flinkere til å finne feil hos andre. («Bjelken i sin nestes øyet», som jeg pleier å si.) Vi Alexanderteknikk-lærere vet tross alt noe som de fleste andre ikke vet, og ser kanskje ting som andre ikke ser. Det er lett å være besserwisser når du ser noe som helst burde vært annerledes.

Å aktivt drive med Alexanderteknikk betyr å være i en utviklingsprosess. Å være i en utviklingsprosess betyr at ting kan forandre seg til det bedre. Dermed er det et ideal der framme som kanskje kan nås, i alle fall i teorien. Men hele tiden jobber vi med egne vaner og uvaner, og med vår egen begrensede kapasitet for oppmerksomhet. Man blir dermed også smertelig klar over sine begrensninger.

Så det naturlige er kanskje som min kollega mente at man blir ydmyk og at man får respekt for de utfordringene mennesker står over for og de problemene de kommer med på timen, og man får medfølelse med dem.

Alexander beskrev i sine bøker hvordan han møtte nye elever og gav dem sin diagnose av dem, dvs. fortalte dem hva slags feil de hadde. Jeg håper og tror det er en tilbakelagt fremgangsmåte. Selv om jeg i praksis kunne sagt både det ene og det andre til elevene om hva slags vaner og uvaner jeg kan se at de har, har det absolutt ingen hensikt å liste dem opp for eleven. For hva skal eleven gjør med den informasjonen? Før eleven har lært noe som helst av Alexanderteknikk, er det som oftest slettes ikke mye. Alt som oppnås er at eleven går rundt og tenker på alle sine feil og dermed forsterker dem.

Når eleven blir klar over en eller annen feil derimot, da er det stjerne i boka og gratulasjoner. Å bli bevisst en uvane er virkelig femskritt. Vi Alexanderteknikk-lærere gratulerer gjerne oss selv når vi oppdager (eller gjenoppdager) en uvane. Det skjer jevnlig. Bevisstgjøring av uvaner holder utviklingsprosessen i gang, og holder oss passe ydmyke håper jeg.

Relaterte blogginnlegg.

Å se