Forrige gang fortalte jeg om hvordan jeg hadde lest om Alexanderteknikken før jeg hadde min første time, og hvordan jeg ikke hadde forstått det jeg hadde lest.
Jeg trodde Alexanderteknikken handlet om kroppsholdning og at det gjaldt få hodet i «riktig» posisjon. Jeg kan ennå huske hvordan jeg en dag stod på en trikkeholdeplass i Oslo og prøvde å få de ulike delene av kroppen i riktig forhold til hverandre mens jeg ventet på at trikken skulle komme.
For å forstå hva jeg ikke hadde forstått må vi se nærmere på hvordan kroppen er ment å fungere. Det første vi må tenke på er at vi er bygd for bevegelse, og at vi beveger oss i et tyngdefelt. Hvordan vi organiserer oss i forhold til tyngdekrafta er grunnlaget for alle bevegelser. «Kroppsholdning» er en veldig forenklet beskrivelse av hva vi gjør i forhold tyngdekrafta. Vi må gjøre noe for å holde oss oppreist, så på en måte er «kroppsholdning» en beskrivelse som ikke er helt feil. Problemet er kort sagt at vi «holder» for mye. Dette er noe vi Alexanderteknikk-lærere kan observere i alle undervisningstimer uten unntak. Ikke minst holder vi for mye på hodet. Når vi gjør det, og er vant til det, kan vi normalt ikke selv registrere at vi gjør det. Vi må jo alltid ha noe spenning i nakken, ellers ville hodet falle ned på brystkassa. Så hvordan kan vi holde mindre?
For å holde mindre, for ha mindre «kroppsholdning», må vi endre måten vi beveger oss på. Ved første øyekast kan dette virke som en selvmotsigelse. For var det ikke slik at «kroppsholdning» er grunnlag for alle bevegelser? Jo, men hvis du tenker over det er det også et faktum at «kroppsholdningen» vår endrer seg hele tiden. Den endrer seg når vi beveger oss. Det må den gjøre, ellers kunne vi ikke holde balansen. Hver gang vi får et ønske om å gjøre en bevegelse vil prosesser som sørger for å regulere vår organisering i forhold til tyngdekrafta øke i intensitet. Dette fenomenet kan vi utnytte.
Måten vi utnytter den naturlige reguleringen av «kroppsholdning» på er ved å tenke preventivt, ved å unngå å forstyrre prosessen.
Helt generelt er kjennetegnet på ukoordinert og unødvendig muskelspenning at vi gjør kroppen mindre, vi trekker oss sammen. Nakken strammes, hodet trekkes (vanligvis) bakover og ned og kroppen blir kortere og smalere, vi trekker armer og bein inn mot kroppen.
Motsatt ønsker vi at nakken skal være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen (kroppen) kan blir lengre og bredere. Dette er «retningene» vi tenker i Alexanderteknikken. De er preventive mentale beskjeder som vi lærer å anvende i aktivitet.
Før jeg hadde timer i Alexanderteknikk trodde jeg at jeg kunne gjøre «hodet fram og opp» som en bevegelse. Hodet vil kunne gå fram og opp, om du slutter å dra hodet bakover og ned, men det er ingen bevegelse du kan gjøre. Jeg trodde også at «hodet fram og opp» skulle ende i en posisjon. Men jo mer vi tenker «kroppsholdning» som posisjon, jo mindre kan vi bevege oss, og jo mer feil blir kroppsholdningen. Og sist, men ikke minst, trodde jeg at jeg kunne føle når hodet var i «riktig posisjon». Jeg hadde jo ikke engang noen bevissthet om i hvilken grad jeg allerede holdt for mye på hodet. Å sette hodet i en ny posisjon gjorde bare vondt verre. Det var som legge ut på seilas med et kompass som viste feil retning, og i tillegg ikke vite hvilken havn jeg la ut ifra, eller egentlig hvor jeg skulle.
Det klokeste jeg gjorde var å få en los ombord, ta Alexanderteknikk-timer slik at jeg fikk lære meg selv og min egen kropp og kjenne, og få lære å ta i bruk en ny bevegelsesstrategi.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar