Å spille piano er lett. Du bare trykker og så kommer det lyd. Å bruke en datamaskin er like enkelt. Bare å trykke.
Nå har jeg provosert alle pianister som leser dette. Men hva med alle dem som sitter og trykker på en datamaskin store deler av arbeidsdagen? Alle kan spille dårlig piano, men for å spille piano godt må du gjøre gode bevegelser. På en datamaskin er det tilstrekkelig å trykke tastene i riktig rekkefølge, kvaliteten på bevegelsene er uten betydning. Med autokorrektur er ikke engang rekkefølgen alltid så viktig.
Jeg arbeider med bevegelseskvalitet både hos pianister og kontorarbeidere. Likhetene og forskjellene er tankevekkende.
En pianist balanserer fritt på pianokrakken og gjør små og store dynamiske bevegelser. En kontorist sitter statisk, ofte sammensunket, og gjør små bevegelser som er ganske monotone av karakter. En pianist jobber bevisst med å forbedre teknikken for å sikre grunnlaget for en lang og sunn karriere. En kontorarbeider har liten eller ingen bevissthet om bevegelsene sine, enda bevegelseskvaliteten kan ha like stor betydning for liv og helse som hos pianisten.
Hos mange kontorarbeidere eksisterer det en nærmest religiøs forestilling om den ultimate ergonomiske løsningen. Den rette stolen, arbeidspulten, tastaturet, musa. Ergonomi er viktig, forbedring av det ergonomiske oppsettet kan være av helt avgjørende betydning for at en arbeidssituasjon skal fungere. Men ergonomi gir bare rammebetingelsene. Du gir ikke en nybegynner et Steinway-flygel og tror at de gode bevegelsene skal komme av seg selv.
Hvordan bruke deg selv bedre når du bruker en datamaskin?
Utvid horisonten. Se deg selv som det viktigste verktøyet når du gjør jobben, og se på bruken av dette «verktøyet» som en ferdighet som alltid kan forbedres.
Grunnlaget for alt du gjør er hvordan du holder deg oppreist i sittende stilling. (Du kan stå også, men siden det vanligste er å sitte tar jeg utgangspunkt i det). Kan du balansere på sitteknutene? For å kunne gjøre det må hofteleddene være frie. For at hofteleddene skal være frie må beina ikke være anspent. Hva gjør du med beina når du bruker datamaskinen? Det har du kanskje ikke tenkt på. Krøller dem under stolen? Forbedringspotensiale der. Å la føttene hvile på bakken er det enkleste.
Større utfordring er det å forbedre alt fra sitteknutene og oppover. Mange sitter veldig langt bak på sitteknutene. Grunnen er at hodet, nakken og skuldrene henger forover. Ryggsøylen får form som bokstaven C. For å få ryggsøylen oppreist må nakken frigjøres slik at forholdet mellom hode og ryggsøyle blir bedre. Her trenger du hjelp av en Alexanderteknikk-lærer.
Forholdet mellom hodet og ryggsøyle påvirkes av hvordan du bruker øynene, hvordan du bruker hender og armer, og til og med av hvilken innstilling du har til arbeidsoppgaven du står overfor. Mange elementer det er aktuelt å jobbe med i en Alexanderteknikk-time.
Hvorfor skal du kunne balansere på sitteknutene uten ryggstøtte? Fordi det gir et veldig godt grunnlag for å kunne sitte på en god og dynamisk måte når du bruker ryggstøtte. Hvis du ikke kan balansere på sitteknutene vil du neppe kunne sitte selv med ryggstøtte uten å kollapse i nakke og rygg.
Å sitte med ryggstøtte er vesentlig forskjellig fra å sitte uten. Det er også en ferdighet som må mestres. Når vi jobber foran en datamaskin har vi ofte arbeidsoppgaver å utføre som gjør beslag på store deler av vår tenke- og oppmerksomhetsevne. Det blir færre resurser igjen til å mestre balanse. Å bruke ryggstøtte kan noen ganger være hensiktsmessig.
Selv bruker jeg aldri ryggstøtte når jeg sitter og skriver. Det blir for statisk. Det hender jeg bruker ryggstøtte hvis jeg bare skal sitte og lese. Når jeg jobber foran datamaskinen fungerer Alexanderteknikken som et dataprogram som kjører i bakgrunnen, og som er framme i korte glimt der jeg inkluderer meg selv i oppmerksomheten uten å ta oppmerksomheten vekk fra arbeidet. For nybegynnere vil det være lurt å ta oppmerksomheten bort fra arbeidet og blikket vekk fra skjermen. Noen sekunder kan være nok til å «rekalibrere seg» om du vet hvordan du gjør det.
Pianister må frigjøre seg fra å måtte se på hendene for å kunne spille etter noter. På samme måten kan touch-metoden gi fordeler når du bruker datamaskin. Ikke bare behøver du ikke å se på fingrene, hvis du bare skriver tekst behøver du ikke engang å se spå skjermen. Når øynene frigjøres fra skjermen blir det automatisk lettere å være friere i nakke og rygg.
Profesjonelle datamaskinbrukere burde kunne bevege seg like fritt og uanstrengt i forhold til «instrumentet» sitt som pianister. Hvorfor gjør de ikke det? Kanskje det kan være en hjelp å late som om de «spiller»? De hamrer frenetisk løs på tastaturene. Hva om de hadde rytme og puls? Enhver pianist vet at uten rytme er det ikke mulig å spille raskt. Når du har rytme og puls går bevegelsen av seg selv. Hjernen vet hva den skal gjøre, det blir lettere å koordinere bevegelsene.
Hvor kjapt må vi trykke på tastaturet for å jobbe effektivt? En pianist som bare har som mål å trykke raskest mulig på tangentene vil ingen gidde å høre på. Resultatet vil ikke bli bra. Når man skriver på PC kan man la seg friste til å gjøre ting fortest mulig for å bli ferdig med jobben uten å ta seg tid til å gjøre bevegelsene på en god måte. «End-gaining» kalles vi det. Akkurat som ved råkjøring med bil øker sjansen for uhell og feil. Hva er optimal hastighet på tastatur (og mus) uten at det går ut over kvaliteten på bevegelsene?
I lengden lønner det seg å satse på kvalitet. Livet er bevegelse, og gode bevegelser gir et godt liv.
Relaterte blogginnlegg:
PC-arbeid
Vond nakke
Rompa di
Nå har jeg provosert alle pianister som leser dette. Men hva med alle dem som sitter og trykker på en datamaskin store deler av arbeidsdagen? Alle kan spille dårlig piano, men for å spille piano godt må du gjøre gode bevegelser. På en datamaskin er det tilstrekkelig å trykke tastene i riktig rekkefølge, kvaliteten på bevegelsene er uten betydning. Med autokorrektur er ikke engang rekkefølgen alltid så viktig.
Jeg arbeider med bevegelseskvalitet både hos pianister og kontorarbeidere. Likhetene og forskjellene er tankevekkende.
En pianist balanserer fritt på pianokrakken og gjør små og store dynamiske bevegelser. En kontorist sitter statisk, ofte sammensunket, og gjør små bevegelser som er ganske monotone av karakter. En pianist jobber bevisst med å forbedre teknikken for å sikre grunnlaget for en lang og sunn karriere. En kontorarbeider har liten eller ingen bevissthet om bevegelsene sine, enda bevegelseskvaliteten kan ha like stor betydning for liv og helse som hos pianisten.
Hos mange kontorarbeidere eksisterer det en nærmest religiøs forestilling om den ultimate ergonomiske løsningen. Den rette stolen, arbeidspulten, tastaturet, musa. Ergonomi er viktig, forbedring av det ergonomiske oppsettet kan være av helt avgjørende betydning for at en arbeidssituasjon skal fungere. Men ergonomi gir bare rammebetingelsene. Du gir ikke en nybegynner et Steinway-flygel og tror at de gode bevegelsene skal komme av seg selv.
Hvordan bruke deg selv bedre når du bruker en datamaskin?
Utvid horisonten. Se deg selv som det viktigste verktøyet når du gjør jobben, og se på bruken av dette «verktøyet» som en ferdighet som alltid kan forbedres.
Grunnlaget for alt du gjør er hvordan du holder deg oppreist i sittende stilling. (Du kan stå også, men siden det vanligste er å sitte tar jeg utgangspunkt i det). Kan du balansere på sitteknutene? For å kunne gjøre det må hofteleddene være frie. For at hofteleddene skal være frie må beina ikke være anspent. Hva gjør du med beina når du bruker datamaskinen? Det har du kanskje ikke tenkt på. Krøller dem under stolen? Forbedringspotensiale der. Å la føttene hvile på bakken er det enkleste.
Større utfordring er det å forbedre alt fra sitteknutene og oppover. Mange sitter veldig langt bak på sitteknutene. Grunnen er at hodet, nakken og skuldrene henger forover. Ryggsøylen får form som bokstaven C. For å få ryggsøylen oppreist må nakken frigjøres slik at forholdet mellom hode og ryggsøyle blir bedre. Her trenger du hjelp av en Alexanderteknikk-lærer.
Forholdet mellom hodet og ryggsøyle påvirkes av hvordan du bruker øynene, hvordan du bruker hender og armer, og til og med av hvilken innstilling du har til arbeidsoppgaven du står overfor. Mange elementer det er aktuelt å jobbe med i en Alexanderteknikk-time.
Hvorfor skal du kunne balansere på sitteknutene uten ryggstøtte? Fordi det gir et veldig godt grunnlag for å kunne sitte på en god og dynamisk måte når du bruker ryggstøtte. Hvis du ikke kan balansere på sitteknutene vil du neppe kunne sitte selv med ryggstøtte uten å kollapse i nakke og rygg.
Å sitte med ryggstøtte er vesentlig forskjellig fra å sitte uten. Det er også en ferdighet som må mestres. Når vi jobber foran en datamaskin har vi ofte arbeidsoppgaver å utføre som gjør beslag på store deler av vår tenke- og oppmerksomhetsevne. Det blir færre resurser igjen til å mestre balanse. Å bruke ryggstøtte kan noen ganger være hensiktsmessig.
Selv bruker jeg aldri ryggstøtte når jeg sitter og skriver. Det blir for statisk. Det hender jeg bruker ryggstøtte hvis jeg bare skal sitte og lese. Når jeg jobber foran datamaskinen fungerer Alexanderteknikken som et dataprogram som kjører i bakgrunnen, og som er framme i korte glimt der jeg inkluderer meg selv i oppmerksomheten uten å ta oppmerksomheten vekk fra arbeidet. For nybegynnere vil det være lurt å ta oppmerksomheten bort fra arbeidet og blikket vekk fra skjermen. Noen sekunder kan være nok til å «rekalibrere seg» om du vet hvordan du gjør det.
Pianister må frigjøre seg fra å måtte se på hendene for å kunne spille etter noter. På samme måten kan touch-metoden gi fordeler når du bruker datamaskin. Ikke bare behøver du ikke å se på fingrene, hvis du bare skriver tekst behøver du ikke engang å se spå skjermen. Når øynene frigjøres fra skjermen blir det automatisk lettere å være friere i nakke og rygg.
Profesjonelle datamaskinbrukere burde kunne bevege seg like fritt og uanstrengt i forhold til «instrumentet» sitt som pianister. Hvorfor gjør de ikke det? Kanskje det kan være en hjelp å late som om de «spiller»? De hamrer frenetisk løs på tastaturene. Hva om de hadde rytme og puls? Enhver pianist vet at uten rytme er det ikke mulig å spille raskt. Når du har rytme og puls går bevegelsen av seg selv. Hjernen vet hva den skal gjøre, det blir lettere å koordinere bevegelsene.
Hvor kjapt må vi trykke på tastaturet for å jobbe effektivt? En pianist som bare har som mål å trykke raskest mulig på tangentene vil ingen gidde å høre på. Resultatet vil ikke bli bra. Når man skriver på PC kan man la seg friste til å gjøre ting fortest mulig for å bli ferdig med jobben uten å ta seg tid til å gjøre bevegelsene på en god måte. «End-gaining» kalles vi det. Akkurat som ved råkjøring med bil øker sjansen for uhell og feil. Hva er optimal hastighet på tastatur (og mus) uten at det går ut over kvaliteten på bevegelsene?
I lengden lønner det seg å satse på kvalitet. Livet er bevegelse, og gode bevegelser gir et godt liv.
Relaterte blogginnlegg:
PC-arbeid
Vond nakke
Rompa di
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar