Stive ankler

I dag var det igjen sol, i alle fall for en stund. Sommeren er ikke helt over ennå.

Sommeren er tiden for stive ankler. Tiden da stive ankler synes. Bare legger og sandaler. Og stive ankler. Er det noe rart vi trenger sko med demping i sålene når anklene ikke fungerer? Hvordan kan foten være fri til å møte bakken når spenninger stiver av anklene allerede når foten kommer OPP fra bakken?

Men det er ikke anklenes skyld heller. Det er et globalt problem. Nakken er stiv. Hodet balanserer ikke. Ryggen er statisk. Hoftene funker ikke. Spenningene i beina roterer leggene. Alt gjøres for å tilpasse seg situasjonen. Og situasjonen tilsier hard jobbing for anklene for å redde i alle fall noe i det brutale møtet med bakken.

Vi forsøker å løse problemet med polstring i skoene og innlegssåler av ulike slag. Skal vi ikke like gjerne skaffe oss rullestol med det samme? Det er jo ikke sko som er problemet. Jeg tror ikke en gang det er det harde underlaget. Det er et større problem at alt er så fordømt flatt. Litt variasjon hadde vært et friskt pust og salig lindring for organismen.

Masai-sko? Joda, en klar forbedring. En genial oppfinnelse som kan gi liv i skrotten. Men «naturlig»? Jeg skal skrive mer om Masai-sko ved en annen anledning.

Det største problemet er at balansen ikke fungerer som den skal. Balansen er død og kroppen er stiv. Balansen dør når du stivner.

Så la vær å bli så anspent. Det er løsningen. Det er ikke verre enn det.
Ikke mulig? Vel, det er jo lettere å begynne med noe enn å slutte med noe.

Men det er mulig. Med Alexanderteknikken er det mulig. Den er det lett å begynne med.