PC-arbeid

Jeg får jevnlig oppdatering på twitter om nyheter om Alexanderteknikken. Da handler det stort sett om «kroppsholdning». Grusomt kjedelig, og misvisende.

Et tema som går igjen er tips om hvordan å arbeide ved datamaskinen. Du får vite hvordan du skal «sitte riktig» og om hva som er riktig høyde på skjermen. Altså stort sett ergonomi og fint lite om Alexanderteknikken.

La oss heller se på saken fra en Alexanderteknikk-lærers synsvinkel.

For det første handler Alexanderteknikken om hvordan du reagerer på noe. Dette «noe» er vanligvis impulsen til å bevege seg, men det kan være hva som helst.

Hvis du for eksempel skal arbeide med pc og har noe seriøst du skal arbeide med, kanskje en oppgave som du oppfatter som «vanskelig», går du kanskje i forsvarsposisjon allerede før du har satt deg til pc-en. Du strammer nakken og holder skuldrene i beredskap. Det samme kan også skje om du er overivrig og går løs på oppgaven av alle krefter. Beredskapspotensialet kan være for stort og spenninger oppstår. Å ha skjermen i «riktig» høyde hjelper lite i den sammenheng. Alexanderteknikken begynner med et enkelt valg, uavhengig om hva slags aktivitet det er snakk om. Du må kunne velge å ikke reagere ved å trekke deg sammen. Vi kaller det «inhibisjon» eller å stoppe.

La oss si at tanken på skriveoppgaven er overkommelig og at du fortsatt er fri og ledig. Du har kommet deg ned på stolen og sitter der foran skjermen. Hva er situasjonen? Hvis du ikke sitter balansert er det stor sannsynlighet for at du satte deg ned på en anspent måte. Altså hjelper det fint lite å ha «riktig» stol og «riktig» høyde på skjermen, du kan likevel ende opp i en knute. Ideelt sett, uansett aktivitet, vil det være verd å se på hvordan du kommer dit du skal være for å utføre aktiviteten. Alexanderteknikk-lærere bruker tid på hvordan for eksempel en musiker pakker opp instrumentet, eller hvordan du setter deg ned foran datamaskinen. Det kan virke pirkete, men lønner seg på sikt.

La oss nå si at du har kommet deg ned på stolen og foran datamaskinen sånn passe bra. Hvordan er det du sitter? Selv om du har aldri så «riktig» posisjon kan du være anspent. Du kan ikke balansere på stolen om ikke hofteledd er frie, og hofteledd er ikke fri om ikke bena er det. Hva gjør beina? Har du dem i «riktig» posisjon? Selv om du har dem i «riktig» posisjon kan det være at du strammer dem. Et dynamisk forhold mellom beina og kroppen er helt avgjørende for frie bevegelser når du sitter og jobber. En Alexanderteknikk-lærer vil derfor sjekke hva du gjør i beina før du kommer i gang med å bruke armene.

Det er alltid enklere å ikke være anspent i beina om du har fotsålene i bakken, men det betyr ikke at beina ikke kan fungere fint, og å dynamisk spenning, om du bare har tærne i bakken. Det er bare en mer utfordrende posisjon, og enda mer behov for Alexanderteknikk-tenkning.

La oss nå si at du sitter der i «riktig» posisjon, føtter i bakken og du balanserer på sitteknutene. Hvor har du skjermen? Er den for høy? For lav? Er den for høy er det utfordrende fordi det er lettere å spenne nakken. Det kan også bety mer arbeid om du har behov for ofte flytte blikket mellom tastatur og skjerm. Er den for lav kan hodet lett komme forover og siden hodet er ganske tungt kan arbeidsbelastningen i nakke og øvre del av rygg lettere føre til spenninger.

Men Alexanderteknikken er skapt nettopp for å kunne hjelpe oss å takle slike utfordringer. Et av elementene i Alexanderteknikken er å kunne la være å bli anspent i nakken, uavhengig om skjermen er for høy eller for lav.

Å finne en høyde på skjerm som funker er veldig smart. Det gjør ting mye enklere. Men det er ergonomi og ikke Alexanderteknikk. Du kan nesten si det sånn at jo bedre ergonomi, jo mindre utfordring for Alexanderteknikk-tenking.

Du sitter altså foran pc og skal skrive. Hva skjer når du løfter armene til tastaturet? Da endrer du vektfordelingen i kroppen, tyngdepunktet forskyves. Hva så med den «riktige» posisjonen? Vel, hvis du har i tankene at du skal beholde samme «riktige» posisjon avhenger det av en viss rigiditet, du må stramme opp. Kanskje du blir stiv. Når du skal gjøre en bevegelse er ikke «riktig» posisjon en formålstjenlig arbeidsmodell. Det er heller ikke det Alexanderteknikken handler om. Den går heller ut på: hvor fritt klarer du å balansere og hvordan kan du tillate, og integrere, alle nødvendige justeringer i kroppen når vekten forskyves? Altså ikke hva som er posisjonen, men hvordan er den indre dynamikken.

Hvis du nå har plassert fingrene på tastaturet og har gjort det relativt bra, kan du vurdere hvor mye av vekten du vil la gå gjennom håndleddene. Mye, eller lite, spiller ingen rolle. I forhold til Alexanderteknikken vil spørsmålet være: blir jeg dradd forover og ned av vekten av armene, eller forover og ned mot kontakten på håndleddene? Legger du vekt på håndleddene er det mindre jobb for overarmer, skuldre og rygg. Men spenning i armene kan likevel oppstå, og den spenningen vil dra skuldrene ned mot underlaget. Igjen, det er fritt valg hvordan du ergonomisk løser oppgaven, «riktig» løsning finnes antagelig ikke, det er fordeler og ulemper uansett. Alexanderteknikken vil, uansett oppsett, være til hjelp for at du ikke bruker mer krefter enn nødvendig og at kraftbruken er dynamisk gjennom hele kroppen.

Når du så sitter og arbeider er du selvfølgelig mest fokusert på det du skriver. Hvis du bruker arbeidsstillinger som er ergonomisk gode vil du kanskje kunne holde på lengre før kroppen sier fra om stivhet og belastning. Det vil også være lettere å bruke noen få hjerneceller til å sjekke innom dynamikken i hode-nakke-rygg-bekken-bein-føtter-armer-hender. Det tar bare et øyeblikk, og du kan la oppmerksomheten lett svinge tilbake til skrivearbeidet. Rettere sagt, den fysiske delen av arbeidet er ikke adskilt fra den mentale biten, det kreative.

La oss si at du har fått en litt mer krevende ergonomisk set up. Er dette «feil» ifølge Alexanderteknikken? Nei, tvertimot betyr det bare at Alexanderteknikken blir enda mer aktuell. Behovet for Alexanderteknikken blir mer presserende. Det vil være lettere å stivne og/eller overbelaste deler av kroppen. Du vil kanskje måtte sjekke innom med «flere hjerneceller» og mer tid og oppmerksomhet. Men fortsatt vil det bare dreie seg om små øyeblikk. (I sammenheng med å lære alexanderteknikken vil en slik krevende situasjon kunne være mer lærerik enn en enklere).

Noen har definert Alexanderteknikken som: «the organisation of awareness». Alexanderteknikken innebærer å være mer tilstede i kroppen, i rygg og nakke. Men oppmerksomheten din må også inkludere arbeidet ditt og omgivelsene. Oppmerksomheten må ikke innsnevres. Når du sitter foran datamaskinen er den største utfordringen det å bli dradd inn i skjermen. Og det er nærmest bokstavelig. Vi dras mot det vi ser på. Det skjer uansett hvordan du har stilt inn skjermen din, fordi det handler om hvordan du bruker blikket. Hvis du iblant har oppmerksomheten om hele vidden av synsfeltet kan du unngå å bli dradd mot skjermen. Oppmerksomhet er viktigere enn ergonomi.

I Alexanderteknikken fokuserer vi på det relative forholdet mellom noe. Det er for eksempel forholdet mellom hodet og nakken, eller mellom kroppen og underlaget. Men det er også forholdet mellom deg og datamaskinen. Ved å inkludere datamaskinen, tastatur og skjerm, i oppmerksomheten gjør du arbeidsredskapet til en del av deg selv, del av kroppen din. Du vil dermed begynne å forholde deg til alt kroppen din har kontakt med på en dynamisk måte. Igjen - det er ikke posisjon det dreier seg om, men den indre dynamikken i systemet bestående av deg og det du er i kontakt med.

Når du er vant til å arbeide slik vil du også lettere merke når forholdet ikke lenger er dynamisk. Dynamisk forhold avhenger av våken oppmerksomhet. Hjernene våre har begrenset kapasitet på våken oppmerksomhet. Vi kan ikke holde på i evighet. Særlig er det følsomhet for hode-nakke-balansen som gjør oss bevisst på hvor «våkne» vi er. Evnen til å vite når du trenger pause blir dermed en veldig nyttig bi-effekt av Alexanderteknikken. Og særlig når det gjelder arbeide foran skjerm, der blikket blir låst mot et punkt, noe som inviterer til å henfalle til det statiske. Jo mer abstrakt du må tenke, jo lengre «bort» i fantasien du må reise for å formulere tankene dine, jo større er den faren.

Den letteste måten å ta «pause» på er å se bort fra skjermen noen øyeblikk. Det gjør det lettere å «sjekke inn» med hvor du er, hvordan du balanserer og puster. Å reise seg og gå noen skritt gjør det enda enklere å «re-organisere». Men kanskje kjenner du også at det du vil ha godt av er å legge deg ned i «konstruktiv hvilestilling» i fem minutter.

En effekt av Alexanderteknikken kan altså være at du blir mer følsom for når du behøver pauser. Men samtidig kan enkelte også oppleve at de kan arbeide lengre uten å ta pause. Det kan jo være fint. Men ikke alltid smart. Du kan lett gå over grensen for hva som er sunt av pågående belastning.

Det som får deg til å gå over grensen er hva vi i Alexanderteknikken kaller «end-gaining». Ønsket om å nå målet, bli ferdig med oppgaven, er så sterkt at du glemmer prosessen. Hvordan når du målet på en god måte?

Da er vi tilbake til der vi begynte – hvordan vi reagere på ting. Det grunnleggende i Alexanderteknikken er å forholde seg bevisst til impulser. På den måten kan vi si nei til å reagere umiddelbart. Istedet for å kaste deg ut i oppgaven og slite deg ut, stopper du og tenker gjennom stegene som skal til for å nå målet. «Attending to the means-whereby» kalte Alexander det. Når du sitter foran datamaskinen, pc'en eller mac'en, så hjelper det fint lite hvor «riktig» holdning du har eller hvor «riktig» det ergonomiske oppsettet er, om du ikke tenker riktig.