Verdensberømt

«The world famous method» står det utenpå flere av bøkene jeg har om Alexanderteknikken. Det er vel på grensen til ironi. Hvor lite skal til for å bli verdensberømt?

Alexanderteknikk-lærere finnes så og si over hele verden, men berømt er teknikken ikke. I England, der de har hatt Alexanderteknikken i over hundre år og har den største tettheten av lærere, er det relativt få som vet hva teknikken går ut på, selv om mange kanskje har hørt navnet. Hvis vi ser bort fra musiker- og skuespillermiljøer er teknikken så godt som ukjent i Norge.

Uka som har gått har vært «International Alexander Awareness Week», en uke der foreninger for lærere tilknyttet «Alexander Technique Affiliated Societies» gjør sitt for å gjøre Alexanderteknikken mer kjent. Jeg hadde introduksjonskurs i går og gjorde mitt for at teknikken skal bli verdensberømt.

Vi har en stor utfordring når vi skal markedsføre Alexanderteknikken - hvordan skal vi gjøre det på en enkel måte, og samtidig få fram hva teknikken går ut på? Når jeg ser teknikken omtalt i engelske nett-aviser og magasiner handler det om «posture». Kroppsholdning?? Hvis poenget med Alexanderteknikken var «kroppsholdning» hadde ikke jeg giddet å holde på med den.

Alexanderteknikken er så vanskelig å definere fordi den er så grunnleggende, og dermed så omfattende. Men samtidig er den i prinsippet enkel. 

This is so simple, people think its hard 

-Marjorie Barstow

Når Alexanderteknikken er så enkel, og har eksistert i over hundre år, hvorfor er den ikke forlengst verdensberømt? Jeg tror det er minst tre gode grunner til det.

For det første handler Alexanderteknikken om sammenhengen mellom tanke og bevegelse. Det er en sammenheng de færreste er bevisst. Det vanlige er å oppfatte «å bevege seg» og «å tenke» som to ulike og adskilte fenomener. Dette kommer av sløv proprioseptiv sans. Du kan ikke tenke en tanke uten at den påvirker muskulaturen din ett eller annet sted, på en eller annen måte. Men forskjellen i kroppen er så liten at det kreves øvelse for å registrere den. Her har vi lærere en pedagogisk utfordring når vi underviser. Men det er også et stort hinder for at folk flest skjønner hva teknikken handler om. De har rett og slett ikke forutsetningene.

For det andre er teknikken et hjelpemiddel for å kunne møte utfordringer. Løsningen teknikken gir er det å la være å gjøre det unødvendige. Det er kjempesmart. Dessverre er ikke dette den vanlige måten å møte utfordringer og problemer på. Det vanlige er å bruke makt og kraft, gjøre ting så fort som mulig, trene eller gjøre øvelser, eller ta en pille. Igjen representerer Alexanderteknikken noe hinsides den vanlige oppfatning.

Den tredje og siste, men ikke minste, grunnen er at Alexanderteknikken krever selvdisiplin. Når du kommer til Alexanderteknikk-timer er det du som har med pensum i form av dine vaner. Teknikken er bare et hjelpemiddel. Folk er villige til litt av hvert, men å kreve at de har selvdisiplin nok til å observere sine egen måte å gjøre ting på, er å gå over streken. Å gå på autopilot gjennom livet er et foretrukket ideal.

Michael Gelb, den eneste celebre Alexanderteknikk-lærer (nå for tiden mest kjent for bøker som «How to think like Leonardo Da Vinci» og sitt samarbeid med Tony Buzan), skrev i boken Body Learning:

... the emphasis on patient observation and careful thought ensure that it will never become too popular.
- Michael Gelb, Body Learning, Preface xiii

Ønsker vi egentlig at Alexanderteknikken skal bli populær?

I 2008 publiserte British Medical Journal forskning som viste at Alexanderteknikken er effektiv mot ryggsmerter. Det førte til stor media-omtale i England, noe av det bra, men også noe lettvint propaganda. Her må vi alexanderlærere være forsiktig med markedsføringen. Berømmelse må ikke gå på bekostning av anerkjennelse.

Flere lignende forskningsprosjekter er underveis, og er resultatene positive kan vi forvente økning i etterspørselen etter timer. Fint for oss lærere som kan få en inntekt det går an å leve av. 

Men siden Alexanderteknikk-lærer ikke er en beskyttet tittel og hvem som helst kan tilby «Alexanderteknikk» er det også en viss fare for at dårlige etterligninger kommer på markedet, særlig hvis etterspørselen etter timer overstiger tilbudet - noe som lett kan skje når vi er så få lærere.

Økt mediaomtale gir også større fare for at teknikken blir feil fremstilt, noe som forsåvidt er et problem allerede.
Positive forskningsresultater vil gi Alexanderteknikken økt anerkjennelse innen det medisinske fagmiljøet. Det vil kunne gi oss muligheten til å hjelpe flere som trenger det. På den annen side vil det sementere oppfatningen av Alexanderteknikken som «terapi».

Jeg kunne ønske Alexanderteknikken var litt mer berømt, men bare litt. Det hjelper ikke om den blir mer berømt om den ikke blir mer forstått. Selv forsøker jeg hele tiden å bli litt mer berømt som Alexanderteknikk-lærer. Det er del av jobben min. Men jeg behøver bare å være verdensberømt blant noen titalls mennesker om gangen.