Sittende til stående

De siste ukene har jeg skrevet om hvordan stolen har en spesiell rolle i tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning. «Stolarbeid» går ut på at alexanderlæreren bruker hendene sine på eleven mens eleven sitter, står, setter seg og reiser seg. Det er en praktisk og enkel måte for læreren å reorganisere elevens muskelskjelettsystem. Det vil si - «enkelt» er det jo ikke. Metoden krever høy grad av ekspertise. Men vi Alexanderteknikk-lærere er jo eksperter.

Vi er eksperter på å reise oss selv også. Alexanderteknikk-lærere har vanligvis tre års utdannelse hvor vi får timer hver dag, og ofte flere år med individuelle timer før det igjen. Vi har reist oss opp og satt oss  ned med full oppmerksomhet utallige ganger. Det har konsekvenser.

I 2011 ble det publisert en liten studie som så nærmere på hvordan Alexanderteknikken påvirker bevegelsen fra sittende til stående. Studien har den fine tittelen «Prolonged weight-shift and altered spinal coordination during sit-to-stand in practitioners of the Alexander Technique».

Studien

Studien tok for seg bevegelsen fra sittende til stående hos 15 Alexanderteknikk-lærere sammenlignet med 14 kontrollpersoner. Deltagerne ble bedt om å reise seg opp med en så jevn bevegelse som mulig, uten å bruke ekstra fart eller moment. Bevegelsen ble gjentatt fem ganger mens kraftbruk ble registrert. Forskerne registrerte også tidsbruken på de ulike fasene av bevegelsen.

Det viste seg at den samlede tiden for bevegelsen var lik for de to gruppene, men resultatet for to av fasene var ulike. Alexanderteknikk-lærerne brukte dobbelt så lang tid på å overføre vekta fra stolen til føttene! Men de brukte mindre tid på å overføre kraftmoment fra overkroppen til beina. Det tyder på at alexanderlærerne lente seg mindre forover for å komme opp. 

I tillegg til å bruke mer tid på å overføre vekten til føttene utførte Alexanderteknikk-lærerne bevegelsen jevnere. Kontrollpersonene reduserte vekten på føttene i en brå bevegelse for så å øke den. Alexanderlærne økte vektbelastningen på føttene jevnt hele veien, fra overkroppen begynte å helle forover og til all vekt var på føttene. Personene i kontrollgruppen overførte all vekt på ett bestemt tidspunkt, like før de forlot stolen.

 

Forskerne konkluderer med at Alexanderteknikk-lærerne er i stand til å møte balanseutfordringen under vektskiftet samtidig som beina engasjeres. Kontrollpersonene måtte gjøre to bevegelser – lene seg forover for deretter å overføre vekt. Alexanderlærerne gjorde alt i én bevegelse.

Forklaringer 

Forskerne peker på flere forhold som kan gi en mulig forklaring. De foreslår at alexanderlærere er i stand til å tillate musklene som bøyer hofte og kne å forlenges samtidig som de utfører arbeid (såkalt eksentrisk muskelarbeid ). De ser det også som sannsynlig at alexanderlærere har friere hofteleddsbevegelser. Tidligere studier indikerer at Alexanderteknikken fører til mer dynamisk regulering av muskeltonus. Forskerne antar at denne dynamikken hjelper Alexanderlærerne å regulere tonus på en slik måte at hodet, nakke og rygg fungerer mer effektivt som vektstang for beinmuskulaturen. Alexanderteknikkens konsept om ekspansjon uttrykt gjennom de mentale retningene, «hodet fram og opp, ryggen lang og bred» er i tråd med dette. 

Kombinasjonen av lengde og bredde i rygg og nakke samtidig som beinmuskulaturen jobber eksentrisk er typisk for flere av aktivitetene tradisjonelt brukt i Alexanderteknikk-undervisningen, slik som for eksempel «monkey».

Studien avslutter med å diskutere nytteverdiene av ferdighetene Alexanderteknikken gir. Spesifikt nevner de at studien viser Alexanderteknikken kan være til hjelp for mennesker som kan ha problemer med å reise seg fra en stol, for eksempel eldre mennesker eller parkinson-pasienter. Forskerne kan ikke trekke noen konklusjon om hvorvidt ferdighetene avdekket hos Alexanderteknikklærerne i studien er en form for grunnleggende bevegelsesferdighet. Hvis det er tilfelle mener de Alexanderteknikken har overføringsverdi også til andre aktiviteter. 

Såvidt jeg vet er det foreløpig ikke gjort en tilsvarende studie på bevegelsen ned i stolen. Men jeg vil anta vi Alexanderteknikk-lærere vil vise spesielle ferdigheter på det feltet også. 

Relaterte blogginnlegg

Stolen går sin gang (del 1)

Stolarbeid 

Lenker 

Prolonged weight-shift and altered spinal coordination during sit-to-stand in practitioners of the Alexander Technique (hele artikkelen). 

Increased dynamic regulation of postural tone through Alexander Technique training

Og stolen går sin gang (del 3)

Dette er fortsettelsen av forrige blogginnlegg om det som i Alexanderteknikken kalles «stolarbeid», å arbeide med bevegelsen fra sittende til stående og ned igjen.

Generell, ikke spesifikk 

Det som i tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning kalles «stolarbeid» handler ikke om å sette seg ned eller reise seg på riktig måte. Satt på spissen kan vi si at det egentlig ikke handler om bevegelsene inn og ut av stolen i det hele tatt. Stolen blir brukt som hjelpemiddel eller verktøy for å bedre elevens generelle koordinasjon. I prinsippet kunne Alexanderteknikk-lærere like gjerne brukt en annen aktivitet. Alexanders idé var at ved å oppnå bedret koordinasjon gjennom det å sette seg og reise seg, ville eleven tilegne seg ferdighet til å være koordinert i enhver aktivitet siden det dreier seg om generell og ikke spesifikk koordinasjon:

The aim of re-education on a general basis is to bring about at all times and for all purposes, not a series of correct positions or postures, but a coordinated use of the mechanisms in general (Alexander 2004, s 100).

Stolen i seg selv var ikke viktig. 

Erfaringen fra det å sette seg og reise seg i en Alexanderteknikk-time har overføringsverdi til andre aktiviteter. Har du lært å koordinere deg selv i én aktivitet, kan du gjøre det i andre. Men overføringen skjer ikke av seg selv. Elever flest har god nytte av å få veiledning i andre bevegelser enn bare å sette seg og reise seg. Særlig gjelder dette aktiviteter som krever komplekse ferdigheter, som å spille et instrument eller å skrive for hånd eller på datamaskin. 

Stolen som stimulus 

For fullt ut forstå hvordan «stolarbeid» har overføringsverdi til andre aktiviteter må vi se på hvordan vi forholder oss til stolen. Stolen gjør noe med oss, vi reagerer på den. Stolen, eller rettere sagt vår intensjon om å sette oss, er en stimulus.

Alexander sa det slik: 

You are not here to do exercises, or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it. (Alexander 1995, s. 203). 

Om stolen sa han mer spesifikt: 

Boiled down, it all comes to inhibiting a particular reaction to a given stimulus. But no one will see it that way. They will see it as gettting in and out of a chair the right way. It is nothing of the kind (ibid). 

I aktiviteten nevnt i første del av artikkelen hvor jeg foreslo å kombinere det å gå bort til stolen med det å sette seg ned, vil du ofte kunne se personen være på vei nedover med hodet og overkroppen lenge før han eller hun har kommet fram til stolen. Et annet fenomen er at personer som kollapser i stolen ofte kollapser før de har satt seg. Tanken på å sitte fører i seg selv til kollaps. De «setter seg» i lufta før de velter ned på stolen.

Vi har alle et forhold til stolen, enten vi er det bevisst eller ikke. De aller fleste av oss sitter på stoler mer eller mindre hele livet. Vi har dype og inngrodde vaner knyttet til stolen.

I dag er vi så heldige å ha internett, sosiale medier, nettbrett og mobiltelefoner, ypperlige eksempler på stimuli «that always puts you wrong». Kanskje Alexander-lærere vil bytte ut stolen med nettbrett etter hvert?

Uten stol

Jeg nevnte i de to foregående delene av artikkelen et par Alexander-lærere som har gitt opphav til ulike undervisningstradisjoner i Alexanderteknikken. En tredje lærer er Marjorie Barstow. Hun er kjent for å undervise i grupper og ikke anvende klassisk «stolarbeid» i det hele tatt. Hos Barstow var det alltid eleven som valgte aktivitet i timene. Og hvem er vel interessert i å sette seg ned og reise seg opp igjen? På nettet finnes mange videoklipp av Barstow som underviser, men jeg har aldri sett noen der eleven selv velger å jobbe med det å sette seg å reise seg.

Å sitte, derimot, er noe mange er interessert i å gjøre bedre, siden vi gjør det så mye og mange oppelver at det gjør dem stive og anspente. Vi kommer ikke utenom stolen selv om vi velger å ikke gjøre «stolarbeid» som del av undervisningen.

Jeg har hatt elever som så og si ikke sitter på timen. Da dreier det seg om elever som enten har ryggsmerter eller andre problemer som gjør at vi veksler mellom ligger på benken eller gjør andre aktiviteter enn å sitte, eller det er musikere som ønsker å jobbe med instrumentet. Jeg hadde en elev en gang som drev med en spesiell form for kampsport. Bevegelser relatert til kampsporten var det vi jobbet med på timene. Etter at han hadde hatt en del timer kom jeg på at han faktisk ikke hadde sittet på timene i det hele tatt, vi var så opptatt med elementene fra kampsporten.

Om en Alexanderteknikk-lærer ikke bruker stolen som aktivitet i timen kan det være noe som mangler. Å sette og reise seg setter nemlig søkelyset på samspillet mellom beina og ryggen. Dette samspillet er det viktig å forstå. Vi trenger selvfølgelig ikke stolen til å studere dette samspillet. Eleven med interesse for kampsport var for eksempel mye i bevegelse der han bøyde knærne. Dynamikken som når du setter deg ned og reiser var der.

Den mest opplagte erstatningen for å bruke en stol i timen er å sette seg på huk i stedet. Det er mer naturlig enn å sitte på stol. Å sitte på huk krever mer, og ikke alle klarer det, og enda færre vil orke å holde på med det like mye som vi bruker stolen. Men å jobbe med å sette seg ned på huk gir større potensiale for fysisk endring enn å sette seg på en stol. Om du jobber med å sette deg ned på huk en stund vil du alltid kunne sitte mer balansert på en stol etterpå.

Stolens rike

Stolen er et hjelpemiddel vi er blitt avhengige av, uten at vi kanskje tenker over det. Ikke kan vi stå hele tiden, og de færreste kan sitte på huk. Vi sitter på stoler hele tiden. Derfor er det mer relevant for oss Alexanderteknikk-lærere å jobbe med det å sitte på en stol.

Det finnes gode grunner til å ønske seg at å sitte på huk kommer på mote igjen, og at vi bruker mindre tid sittende på stoler. En Alexander-lærer jeg var i kontakt med en gang var av den mer ekstreme sorten. Han ville at vi avskaffer stolen fullstendig. Etter hans mening var stolen roten til alt ondt, all feil og ukoordinert bruk av kroppen. Bare vi ble kvitt stolen, mente han, ville alt bli mye bedre. Så enkelt er det ikke. Om vi blir kvitt stolen har vi jo fortsatt nettbrett og mobiler … 

Stolarbeid og Alexanderteknikk

Alexander selv brukte aldri betegnelsen «Alexanderteknikk». Han snakket bare om «my work», «my method» eller «my technique» . Hans viktigste hjelpemiddel i undervisningen var stolen, som han brukte nesten utelukkende. Alexander benyttet også andre aktiviteter i sin undervisning, men det var mer sporadisk ser det ut til. «Stolarbeid» hadde en så fremtredende rolle at jeg har sett enkelte påstå at stolarbeid er Alexanderteknikken, og at om det ikke jobbes med en stol så er det ikke Alexanderteknikk. Et slikt syn tyder på liten kunnskap.

Alexander benyttet en stol fordi det var enkelt, praktisk og effektivt. En anekdote om Alexander går ut på at en av hans elever ble så begeistret over effekten han opplevde at han tilbød Alexander penger for stolen han brukte i undervisningen. Alexander skal ha svart: «Who is the most intelligent, you or the chair?» 

«Stolarbeid» handler ikke om stolen, det handler om deg.

Relaterte blogginnlegg

Stolen går sin gang (del 1) 

Stolen går sin gang (del 2)

Stolarbeid 

Litteratur

Alexander, FM. 1995. Articles and Lectures Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz.

Alexander, F.M. 2004 (1923). Constructive Conscious Control of the Individal. Mouritz

Og stolen går sin gang (del 2)

Dette er fortsettelsen av forrige blogginnlegg om det som i Alexanderteknikken kalles «stolarbeid», å arbeide med bevegelsen fra sittende til stående og ned igjen.

Håndarbeidet 

«Hands-on» Alexanderteknikk-undervisning er en tradisjon som overføres fra generasjon til generasjon gjennom muntlig, eller skal vi si taktil, overlevering. Prosessen ligner veldig mye på den i folkemusikktradisjonen hvor slåttene overleveres fra spillemann til spillemann. Hvor og hvordan en Alexanderteknikk-lærer velger å legge hendene på elevene er ofte likt det hans eller hennes egen lærer gjorde det.

Akkurat hvor en Alexanderteknikk-lærer legger hendene på eleven er mye mindre viktig enn det kanskje mange tror. For å kommunisere gjennom berøring er kvaliteten på kontakten med muskelskjelettsystemet avgjørende, ikke hvor berøringen skjer. Noen steder er det likevel mer praktisk å legge hendene enn andre.

Under tradisjonelt stolarbeid vil alle lærere i det minste berøre elevens nakke og bakhode. De fleste vil også ha ei hånd under elevens hake. Dette gjør det enkelt å kontrollere hva eleven gjør med hodet, og dermed enkelt å hjelpe eleven til å la være å forstyrre forholdet mellom hodet og nakken. Dette er den mest effektive måten å stimulere til endring i elevens muskelskjelettsystem på. Bevegelsen inn og ut av stolen, kombinert med lærerens berøring, er et redskap for endring. Som alle redskap kan det misbrukes. Tradisjonelt stolarbeid er blitt kritisert for å være mer et middel til muskulær omorganisering enn et pedagogisk verktøy. Det behøver ikke være noen motsetning.

Jeg har også lært å bruke hendene på elevens hode/nakke og under haka. Men jeg har etter som årene går sjeldnere og sjeldnere pleid å legge hånden under haka, særlig på nye elever. Det kan oppleves som invaderende. Men for å veilede eleven gjennom bevegelsene opp fra stolen og ned igjen er dette det «grepet» som gir best muligheter for lærerens arbeid.

Det finnes mange varianter av grep på elevens hode og nakke, avhengig av størrelsen på lærerens hender og elevens nakke og hals, og av omstendigheter og tradisjon. Jeg skal ikke gå inn på detaljene her, bare nevne at om eleven føler et grep på noen måte ubehagelig burde det ikke være noen problem for læreren å finne et mer passende.

Vanligvis bruker alexanderlærere minimalt med kraft, og berøringen er dermed ikke ubehagelig. Noen ganger kan læreren bruke mer kraft for å gi tydeligere signal til eleven. Generelt gjelder det, og kanskje for stolarbeid spesielt, at jo mer kraft læreren bruker, jo mer passiv blir eleven, og jo mindre ligner bevegelsen på eleven kan gjøre på egen hånd.

Under stolarbeid kan ansvarsforholdet mellom lærer og elev variere. Om eleven sitter og skal reise seg, kan eleven selv initiere bevegelsen. Læreren kan ha ei hånd på elevens rygg som påminnelse om å la ryggen være lang og bred. Andre ganger kan læreren med hånden på elevens rygg enkelt sette igang bevegelsen. Eleven fritas for ansvaret om igangsetting, som ofte er det kritiske øyeblikket, og kan ha mer oppmerksomhet om å bevare lengde og bredde. En tredje variant, kanskje ikke så mye brukt, er å la bevegelsen overlates nærmest helt til læreren ved at eleven lener seg mot lærerens hånd. Læreren presser imot og det kombinerte trykket tar eleven opp til stående. Fremgangsmåten krever mye av elevens egenkoordinasjon, men fordi dette ikke er noe eleven kan gjøre på egen hånd har den liten relevans utenom som aktivitet i timen.

Som tommelfingerregel kan vi si at jo bedre organisert eleven er, jo mindre vil han eller hun måtte lene seg forover for å komme seg opp fra stolen. Enkelte lærere utnytter dette ved å bruke hendene til å utfordre eleven til å bevege seg mer vertikalt. Dette kan stimulere til større endring i organiseringen av elevens muskelskjelettsystem. Å ta eleven opp i mer vertikal retning krever mer av læreren og kan gi en indikasjon på lærerens erfaring og ferdighetsnivå.

Min erfaring er at lærere fra det vi kaller «Macdonald-tradisjonen» i Alexanderteknikken oftere pleier å tilstrebe mer vertikal retning på bevegelsen. (Dette kan også ha noe å gjøre med at de lar eleven stå litt bredbeint, se første del av artikkelen). «Carrington-lærere» lar eleven lene seg mer forover under bevegelsen. Kanskje kommer det av større fokus på å bruke minimalt med muskelspenning.

En tredje lærer som også gav opphav til en gren av undervisningstradisjonene i Alexanderteknikken er Marjorie Barstow. Hun brukte ikke det vi kaller «stolarbeid» i sin undervisning i det hele tatt. Hun jobbet likevel med stolen på andre måter. Stoler er noe vi ikke kan unngå å måtte forholde oss til. Det skal vi se nærmere på i neste del av artikkelen.

Relaterte blogginnlegg

Stolen går sin gang del 1

Reise seg og sette seg

Stolarbeid 

Og stolen går sin gang (del 1)

Forrige gang skrev jeg om det å reise seg opp og sette seg ned. Denne aktiviteten har hatt en fremtredene rolle i tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning i hundre år. Det er flere gode grunner til det. La meg kort repetere tre av dem. 

For det første er det å reise seg opp og sette seg ned bevegelser som omfatter hele kroppen og som setter krav til dynamisk reorganisering av muskelskjelett-systemet. Om muskelkraften ikke brukes i riktig retning får det ofte synlige konsekvenser, særlig hva du gjør med hodet og nakken. 

For det andre gir aktiviteten god anledning for en Alexanderteknikk-lærer å ha hendene på eleven mens eleven beveger seg, og for det tredje er det å sette seg ned og reise seg bevegelser vi gjør ofte.

Dette siste punktet innebærer at du får mange anledninger i løpet av en dag til å observere hva du gjør i aktivitet, mange muligheter til å jobbe med grunnleggende koordinasjon. Men som jeg nevnte i forrige blogginnlegg skjer disse bevegelsene såpass raskt, og vanligvis mens vi har oppmerksomheten rettet mot andre ting, slik at det slettes ikke alltid er den enkleste aktiviteten å begynne å anvende Alexanderteknikken i på egen hånd. I tillegg har vi problemet med tradisjon.

Tradisjonen

Tradisjon betyr at vi gjør ting på en bestemt måte, ikke nødvendigvis fordi det er den beste måten, men fordi det er slik vi alltid har gjort det.

Etter over hundre år med Alexanderteknikk-undervisning har det utviklet seg visse måter å forholde seg til stolen på, og det vi kaller «stolarbeid». Enkelte innflytelsesrike lærere har bidratt til at det har utviklet seg ulike tradisjoner innen Alexanderteknikken, hver med sine særegenheter, og alle med både fordeler og ulemper.

Stilisert

Felles for alle tradisjoner innen Alexanderteknikken er en forenklet og stilisert måte å bevege seg ned til og opp fra stolen på. Det er ikke slik du ville gjort det i det daglige. Hvor ofte setter du deg ned ved først å stille deg foran stolen med føttene parallelle, armene passivt hengende langs siden og helt uten å rotere kroppen? Enhver nøytral observatør vil hevde bevegelsen virket unaturlig, og det er den. Det du må huske er at stolarbeid i Alexanderteknikken ikke handler om riktig eller feil måte å reise seg opp på. Stolarbeid handler om å trene grunnleggende koordinasjon.

Nybegynnere i Alexanderteknikken vil ofte tro at det nettopp handler om riktig måte å reise seg eller sette seg på, derfor er det viktig for læreren å variere bevegelsene fra starten av. Jeg pleier ofte å la eleven sitte som han eller hun pleier i begynnelsen av timen, gjerne bakoverlent med ryggen mot stolryggen. Jeg ønsker at eleven blir i stand til å utnytte kontakten med stolen for å få mer «lengde og bredde» i kroppen. 

I løpet av de første timene lar jeg dem også prøve alle de ulike stolene og krakkene jeg har på kontoret. Jeg utfordrer dem til å bruke alle mulige slags posisjoner de pleier å bruke til vanlig, eller også finne nye måter å sitte i en stol på. Mitt mål er at de kan møte hvert ulikt sitteredskap på en konstruktiv måte. Variasjonen bidrar til at de er mindre låst til en ide om «riktig» måte å sette seg ned på. Etter en slik runde med mange ulike stoler blir bevegelsen ned i stolen på den (u)normale Alexanderteknikk-måten alltid mer dynamisk.

Treigt

Når vi jobber med grunnleggende koordinasjon, med å organisere muskelskjelettsystemet på en best mulig måte for aktiviteten vi gjør, kan det av og til være en fordel å senke hastigheten. En litt langsommere bevegelse krever litt mindre bruk av muskelkraft, og gir dermed bedre følsomhet og tid til å observere hva som foregår.

Men aller viktigst er å ta tid før bevegelsen utføres. Ta tid til å tenke før du handler. Du må stoppe 

eller vente et brøkdel av et sekund for å ha tid til å tenke på en ny måte. Nybegynnere må kanskje ta seg flere sekunder. Å velge å vente kalles «inhibisjon» i Alexanderteknikken. Jeg tror mange misforstår inhibisjon. Feilen de gjør er å blande sammen det å ta seg tid til å tenke med det å gjøre bevegelsen langsomt. Jeg har til og med møtt folk som tror at Alexanderteknikken går ut på å gjøre bevegelser langsomt! Grunnen kan være at det i stolarbeid er veldig vanlig å gjøre bevegelsene litt langsommere enn du ville gjort til daglig. For en person som er vant til å hoppe ut av stolen, vil redusert hastighet til gjennomsnittlig føles som veldig treigt.

For noen elever kan det være helt nødvendig å redusere farten på bevegelsene. Men alt med måte. Noen bevegelser har iboende grenser for hva som er hensiktsmessig hastighet.

Når du setter deg ned er alt du har å gjøre å la hofter, knær og ankler bøye seg. Tyngdekrafta gjør jobben. Om du setter deg ned veldig langsomt, må du holde igjen mer i forhold til tyngdekrafta. Fin trening kanskje, og god anledning til å observere hva du gjør underveis, men ingen effektiv strategi for dine daglige gjøremål.

Når du skal reise deg opp fra en stol er det første du må gjøre å få vekta av kroppen over føttene. Du må la kroppen helle forover. Igjen kan bevegelsen i stor grad utføres av tyngdekrafta. Om tyngdekrafta får gjøre jobben vil bevegelsen forover være akselererende. Ønsker du å gjøre bevegelsen langsomt må du holde igjen, og du må gjøre mer jobb alt i alt. 

Når du har fått tyngdepunktet over føttene har du av reflekser som gjør det å rette ut beina til en relativt enkel jobb. Forsøker du å gjøre bevegelsen langsomt må du holde igjen og bevegelsen blir tyngre.

Å reise seg opp langsomt kan være interessant prøve, spesielt for å observere overføring av tyngden fra stolen til føttene. Det blir som når musikere øver noe langsomt. Men farten må opp igjen etter hvert. Vi kan jo ikke ha bare langsom musikk.

Walter Carrington var Alexanders assistent. Han tok over utdannelsen av lærere og var i flere tiår en av Alexanderteknikkens sentrale personer. Mitt inntrykk er at lærere utdannet i tradisjonen etter Carrington har noe større tendens enn andre til å benytte langsomme bevegelser i undervisningen. Jeg vet hva jeg snakker om for jeg er selv en del av denne tradisjonen.

Fotarbeidet

For en nybegynner i Alexanderteknikken er det lettere å sette seg ned i stolen uten å stramme nakken for mye om føttene ikke er for nærme hverandre. Av og til ber jeg derfor eleven om å plassere føttene litt lengre fra hverandre. Dette gjelder spesielt om eleven er høyere enn gjennomsnittet.

Patrick Macdonald, en annen innflytelsesrik Alexanderteknikk-lærer, ba alltid eleven om å plassere føttene fra hverandre. Lærere som ble utdannet av Macdonald gjør det samme, med alle, hele tiden. Lærere fra denne tradisjonen er dermed lett å få øye på. 

Selvfølgelig kan eleven ha føttene hvor som helst. Blir eleven avhengig av en bestemt plassering av føttene blir det et problem. Som sagt er posisjonen eleven vanligvis befinner seg i under stolarbeid i en Alexanderteknikk-time, med føttene parallelle, ikke spesielt «naturlig».

Alexander selv ga råd om føttenes plassering i det som opprinnelig var et tillegg til hans første bok. På et leserspørsmål om «the correct standing position» skriver han: 

The most perfect base is obtained by setting the feet at an angle of about forty-five degrees to one another. In all other erect positions (the defects becoming exaggerated as this angle is decreased) it will be found that there is a tendency to hollow and shorten the back and to protrude the stomach, … (Alexander 1996, s. 169).

Og for å komme seg opp fra stolen skriver han: «Draw the feet back so that one is slightly under the seat of the chair, …» (ibid, s. 175). Senere uttalt han som mange sikkert vet: «There is no such thing as a right position, but there is such a thing as a right direction» (Alexander 1995, s. 194).

Hvor du har føttene når du reiser deg vil innvirke på hvor mye du må lene deg forover for å komme opp. Å flytte en fot under stolen slik Alexander foreslår, eller ha begge nærmere stolen og/eller lengre fra hverandre, gjør at du kan reise deg opp uten å måtte lene deg så mye forover. 

Selv foretrekker jeg at eleven har føttene der de pleier å ha dem, eller hvor de til enhver tid ender opp, og så jobbe ut ifra det. Senere kan det for eksempel være en interessant utfordring å komme seg opp med føttene lengst mulig vekk fra stolen.

Når du sitter er det lettere å la føttene hvile på bakken og la beina være avspent om du har hele fotbladet i gulvet. Mange Alexander-elever flytter derfor gjerne på føttene når de har satt seg ned. Noen lærere anbefaler eleven alltid å gjøre det. Om du skal sitte en stund kan det være en fordel. Men i en Alexanderteknikk-time skal du vanligvis opp igjen ganske snart, så du behøver ikke flytte føttene. Et praktisk problem med alltid å flytte føttene er at du ender opp med å stå litt lengre fra stolen når du reiser deg, litt lengre vekk for hver gang du setter deg ned og reiser deg igjen. Læreren må flytte stolen etter, og etter en stund kan lærer og elev bokstavelig talt begynne å møte veggen. Et annet argument mot å justere på føttenes plassering hele tiden er at i dagliglivet kan vi ofte møte situasjoner der vi ikke får hele fotbladet i gulvet, så du kan like godt først som sist bli vant til å takle en situasjon som ikke er optimal.

I Alexanderteknikk-undervisningen er det et poeng å variere føttenes plassering, både for å motarbeide misforståelsen om «riktig» posisjon, og for å gi eleven nye utfordringer, og for å gjøre situasjonen mer lik den eleven møter til daglig.

Armer og hender 

Noe av det samme som føttene gjelder for hendene. Mange alexanderlærere vil under stolarbeid bevege elevens armer og plassere dem slik at hendene ligger på elevens lår med håndflatene opp. Prosedyren er et ledd i det å hjelpe eleven til å gi slipp på spenning i skuldrene og hindre at han eller hun drar skuldrene forover og ned. Noen lærere ber eleven selv å plassere hendene slik, og mange lærere sitter slik selv. Jeg gjorde det ofte før. Det er en noe uvanlig, men behagelig posisjon.

Når jeg arbeider på armen til en elev som sitter hender det at jeg legger elevens hånd på låret med håndflaten opp, men jeg kan like gjerne legge den med håndflaten ned. Med håndflaten ned kan eleven lettere tenke lengde og bredde i selve hånden. Andre ganger lar jeg elevens arm henge langs siden. Noen ganger er det en fordel om armene henger langs siden når eleven reiser seg. Eleven kan lettere observere om han eller hun strammer armene for å reise seg fra stolen.

Når eleven setter seg ned henger armene vanligvis nøytrale. Hvor armene ender, enten det er hengende langs siden, eller i fanget, kan begge deler være et resultat av vane. Det kan være interessant å observere seg selv og finne ut hvorfor armene ender opp der de gjør.

Utsikten fra stolen

Bevegelsen inn og ut av stolen påvirkes i stor grad av elevens blikkretning. Det finnes to måter å gjøre det på. Enten ser eleven i samme retning hele tiden, eller så lar eleven blikket følge bevegelsen slik at han/hun ser ned og så forover igjen. Bortsett fra det å snu seg og se hvor stolen er før man setter seg, vil det mest naturlige være å fortsette å se forover under bevegelsen. Det krever at nakken er fri, fordi hodet vil holdes mer eller mindre i samme plan, mens kroppen endrer helningsvinkel. Hodet vil måtte roteres bakover i forhold til nakken. Dette gir større risiko for at nakken strammes. Om eleven har vansker med å la være å stramme nakken kan læreren foreslå at eleven lar blikket følge bevegelsen.

Dette er kun en midlertidig løsning. Hvis eleven får for vane å la blikket følge bevegelsen vil det kunne føre til en uvane med å ikke la hodet bevege seg i forhold til kroppen, i misforstått frykt for å stramme nakken. Eleven vil bevege seg som en robot, eller «alexandroid» som vi kaller det på fagspråket. Under stolarbeid må eleven kunne se i hvilken som helst retning.

Kvaliteten på blikket er også noe å holde øye med, både for lærer og elev. Et stivt blikk er et tegn på mangel på fleksibilitet både mentalt og fysisk.

Rotasjon

En vanlig og berettiget kritikk mot tradisjonelt stolarbeid er at rotasjonsbevegelser i stor grad er fraværende. Bevegelsene skjer i kun én retning for å gjøre det enklest mulig både for lærer og elev.

Heldigvis er det relativt enkelt å rette på denne mangelen. Det kan gjøres på (minst) fire måter. 

1. Eleven setter føttene diagonalt når han eller hun står foran stolen
2. Eleven ser til siden under bevegelsen
3. 1 og 2 kombineres, og
4. Det å sette seg og reise seg kan kombineres med det å gå.

Ved punkt fire står eleven et stykke fra stolen og går og setter seg uten å stoppe bevegelsen. Ingen (ved sine fulle fem) vil stoppe og stille seg foran stolen med føttene parallelle for så å sette seg. De vil gå bort til stolen og utføre diverse rotasjonsbevegelser, alt etter hvilken retning de kom gående fra, i en sammenhengende sekvens til de ender opp i sittende stilling. Det er noe slikt som skjer i det virkelige liv, utenfor Alexanderteknikk-timen. Om stolen stilles foran et bord blir situasjonen enda mer reell og relevant.

Men da har vi beveget oss ganske langt vekk fra tradisjonelt stolarbeid. 

Stolens gang fortsetter neste uke …

Relaterte blogginnlegg 

Reise seg og sette seg 

Treiginger

Stolarbeid

Stopp, ikke stopp

Litteratur

Alexander, FM. 1995. Articles and Lectures Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz.

Alexander, FM. 1996. Man's Supreme Inheritance: Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz