Forrige gang skrev jeg om det å reise seg opp og sette seg ned. Denne aktiviteten har hatt en fremtredene rolle i tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning i hundre år. Det er flere gode grunner til det. La meg kort repetere tre av dem.
For det første er det å reise seg opp og sette seg ned bevegelser som omfatter hele kroppen og som setter krav til dynamisk reorganisering av muskelskjelett-systemet. Om muskelkraften ikke brukes i riktig retning får det ofte synlige konsekvenser, særlig hva du gjør med hodet og nakken.
For det andre gir aktiviteten god anledning for en Alexanderteknikk-lærer å ha hendene på eleven mens eleven beveger seg, og for det tredje er det å sette seg ned og reise seg bevegelser vi gjør ofte.
Dette siste punktet innebærer at du får mange anledninger i løpet av en dag til å observere hva du gjør i aktivitet, mange muligheter til å jobbe med grunnleggende koordinasjon. Men som jeg nevnte i forrige blogginnlegg skjer disse bevegelsene såpass raskt, og vanligvis mens vi har oppmerksomheten rettet mot andre ting, slik at det slettes ikke alltid er den enkleste aktiviteten å begynne å anvende Alexanderteknikken i på egen hånd. I tillegg har vi problemet med tradisjon.
Tradisjonen
Tradisjon betyr at vi gjør ting på en bestemt måte, ikke nødvendigvis fordi det er den beste måten, men fordi det er slik vi alltid har gjort det.
Etter over hundre år med Alexanderteknikk-undervisning har det utviklet seg visse måter å forholde seg til stolen på, og det vi kaller «stolarbeid». Enkelte innflytelsesrike lærere har bidratt til at det har utviklet seg ulike tradisjoner innen Alexanderteknikken, hver med sine særegenheter, og alle med både fordeler og ulemper.
Stilisert
Felles for alle tradisjoner innen Alexanderteknikken er en forenklet og stilisert måte å bevege seg ned til og opp fra stolen på. Det er ikke slik du ville gjort det i det daglige. Hvor ofte setter du deg ned ved først å stille deg foran stolen med føttene parallelle, armene passivt hengende langs siden og helt uten å rotere kroppen? Enhver nøytral observatør vil hevde bevegelsen virket unaturlig, og det er den. Det du må huske er at stolarbeid i Alexanderteknikken ikke handler om riktig eller feil måte å reise seg opp på. Stolarbeid handler om å trene grunnleggende koordinasjon.
Nybegynnere i Alexanderteknikken vil ofte tro at det nettopp handler om riktig måte å reise seg eller sette seg på, derfor er det viktig for læreren å variere bevegelsene fra starten av. Jeg pleier ofte å la eleven sitte som han eller hun pleier i begynnelsen av timen, gjerne bakoverlent med ryggen mot stolryggen. Jeg ønsker at eleven blir i stand til å utnytte kontakten med stolen for å få mer «lengde og bredde» i kroppen.
I løpet av de første timene lar jeg dem også prøve alle de ulike stolene og krakkene jeg har på kontoret. Jeg utfordrer dem til å bruke alle mulige slags posisjoner de pleier å bruke til vanlig, eller også finne nye måter å sitte i en stol på. Mitt mål er at de kan møte hvert ulikt sitteredskap på en konstruktiv måte. Variasjonen bidrar til at de er mindre låst til en ide om «riktig» måte å sette seg ned på. Etter en slik runde med mange ulike stoler blir bevegelsen ned i stolen på den (u)normale Alexanderteknikk-måten alltid mer dynamisk.
Treigt
Når vi jobber med grunnleggende koordinasjon, med å organisere muskelskjelettsystemet på en best mulig måte for aktiviteten vi gjør, kan det av og til være en fordel å senke hastigheten. En litt langsommere bevegelse krever litt mindre bruk av muskelkraft, og gir dermed bedre følsomhet og tid til å observere hva som foregår.
Men aller viktigst er å ta tid før bevegelsen utføres. Ta tid til å tenke før du handler. Du må stoppe
eller vente et brøkdel av et sekund for å ha tid til å tenke på en ny måte. Nybegynnere må kanskje ta seg flere sekunder. Å velge å vente kalles «inhibisjon» i Alexanderteknikken. Jeg tror mange misforstår inhibisjon. Feilen de gjør er å blande sammen det å ta seg tid til å tenke med det å gjøre bevegelsen langsomt. Jeg har til og med møtt folk som tror at Alexanderteknikken går ut på å gjøre bevegelser langsomt! Grunnen kan være at det i stolarbeid er veldig vanlig å gjøre bevegelsene litt langsommere enn du ville gjort til daglig. For en person som er vant til å hoppe ut av stolen, vil redusert hastighet til gjennomsnittlig føles som veldig treigt.
For noen elever kan det være helt nødvendig å redusere farten på bevegelsene. Men alt med måte. Noen bevegelser har iboende grenser for hva som er hensiktsmessig hastighet.
Når du setter deg ned er alt du har å gjøre å la hofter, knær og ankler bøye seg. Tyngdekrafta gjør jobben. Om du setter deg ned veldig langsomt, må du holde igjen mer i forhold til tyngdekrafta. Fin trening kanskje, og god anledning til å observere hva du gjør underveis, men ingen effektiv strategi for dine daglige gjøremål.
Når du skal reise deg opp fra en stol er det første du må gjøre å få vekta av kroppen over føttene. Du må la kroppen helle forover. Igjen kan bevegelsen i stor grad utføres av tyngdekrafta. Om tyngdekrafta får gjøre jobben vil bevegelsen forover være akselererende. Ønsker du å gjøre bevegelsen langsomt må du holde igjen, og du må gjøre mer jobb alt i alt.
Når du har fått tyngdepunktet over føttene har du av reflekser som gjør det å rette ut beina til en relativt enkel jobb. Forsøker du å gjøre bevegelsen langsomt må du holde igjen og bevegelsen blir tyngre.
Å reise seg opp langsomt kan være interessant prøve, spesielt for å observere overføring av tyngden fra stolen til føttene. Det blir som når musikere øver noe langsomt. Men farten må opp igjen etter hvert. Vi kan jo ikke ha bare langsom musikk.
Walter Carrington var Alexanders assistent. Han tok over utdannelsen av lærere og var i flere tiår en av Alexanderteknikkens sentrale personer. Mitt inntrykk er at lærere utdannet i tradisjonen etter Carrington har noe større tendens enn andre til å benytte langsomme bevegelser i undervisningen. Jeg vet hva jeg snakker om for jeg er selv en del av denne tradisjonen.
Fotarbeidet
For en nybegynner i Alexanderteknikken er det lettere å sette seg ned i stolen uten å stramme nakken for mye om føttene ikke er for nærme hverandre. Av og til ber jeg derfor eleven om å plassere føttene litt lengre fra hverandre. Dette gjelder spesielt om eleven er høyere enn gjennomsnittet.
Patrick Macdonald, en annen innflytelsesrik Alexanderteknikk-lærer, ba alltid eleven om å plassere føttene fra hverandre. Lærere som ble utdannet av Macdonald gjør det samme, med alle, hele tiden. Lærere fra denne tradisjonen er dermed lett å få øye på.
Selvfølgelig kan eleven ha føttene hvor som helst. Blir eleven avhengig av en bestemt plassering av føttene blir det et problem. Som sagt er posisjonen eleven vanligvis befinner seg i under stolarbeid i en Alexanderteknikk-time, med føttene parallelle, ikke spesielt «naturlig».
Alexander selv ga råd om føttenes plassering i det som opprinnelig var et tillegg til hans første bok. På et leserspørsmål om «the correct standing position» skriver han:
The most perfect base is obtained by setting the feet at an angle of about forty-five degrees to one another. In all other erect positions (the defects becoming exaggerated as this angle is decreased) it will be found that there is a tendency to hollow and shorten the back and to protrude the stomach, … (Alexander 1996, s. 169).
Og for å komme seg opp fra stolen skriver han: «Draw the feet back so that one is slightly under the seat of the chair, …» (ibid, s. 175). Senere uttalt han som mange sikkert vet: «There is no such thing as a right position, but there is such a thing as a right direction» (Alexander 1995, s. 194).
Hvor du har føttene når du reiser deg vil innvirke på hvor mye du må lene deg forover for å komme opp. Å flytte en fot under stolen slik Alexander foreslår, eller ha begge nærmere stolen og/eller lengre fra hverandre, gjør at du kan reise deg opp uten å måtte lene deg så mye forover.
Selv foretrekker jeg at eleven har føttene der de pleier å ha dem, eller hvor de til enhver tid ender opp, og så jobbe ut ifra det. Senere kan det for eksempel være en interessant utfordring å komme seg opp med føttene lengst mulig vekk fra stolen.
Når du sitter er det lettere å la føttene hvile på bakken og la beina være avspent om du har hele fotbladet i gulvet. Mange Alexander-elever flytter derfor gjerne på føttene når de har satt seg ned. Noen lærere anbefaler eleven alltid å gjøre det. Om du skal sitte en stund kan det være en fordel. Men i en Alexanderteknikk-time skal du vanligvis opp igjen ganske snart, så du behøver ikke flytte føttene. Et praktisk problem med alltid å flytte føttene er at du ender opp med å stå litt lengre fra stolen når du reiser deg, litt lengre vekk for hver gang du setter deg ned og reiser deg igjen. Læreren må flytte stolen etter, og etter en stund kan lærer og elev bokstavelig talt begynne å møte veggen. Et annet argument mot å justere på føttenes plassering hele tiden er at i dagliglivet kan vi ofte møte situasjoner der vi ikke får hele fotbladet i gulvet, så du kan like godt først som sist bli vant til å takle en situasjon som ikke er optimal.
I Alexanderteknikk-undervisningen er det et poeng å variere føttenes plassering, både for å motarbeide misforståelsen om «riktig» posisjon, og for å gi eleven nye utfordringer, og for å gjøre situasjonen mer lik den eleven møter til daglig.
Armer og hender
Noe av det samme som føttene gjelder for hendene. Mange alexanderlærere vil under stolarbeid bevege elevens armer og plassere dem slik at hendene ligger på elevens lår med håndflatene opp. Prosedyren er et ledd i det å hjelpe eleven til å gi slipp på spenning i skuldrene og hindre at han eller hun drar skuldrene forover og ned. Noen lærere ber eleven selv å plassere hendene slik, og mange lærere sitter slik selv. Jeg gjorde det ofte før. Det er en noe uvanlig, men behagelig posisjon.
Når jeg arbeider på armen til en elev som sitter hender det at jeg legger elevens hånd på låret med håndflaten opp, men jeg kan like gjerne legge den med håndflaten ned. Med håndflaten ned kan eleven lettere tenke lengde og bredde i selve hånden. Andre ganger lar jeg elevens arm henge langs siden. Noen ganger er det en fordel om armene henger langs siden når eleven reiser seg. Eleven kan lettere observere om han eller hun strammer armene for å reise seg fra stolen.
Når eleven setter seg ned henger armene vanligvis nøytrale. Hvor armene ender, enten det er hengende langs siden, eller i fanget, kan begge deler være et resultat av vane. Det kan være interessant å observere seg selv og finne ut hvorfor armene ender opp der de gjør.
Utsikten fra stolen
Bevegelsen inn og ut av stolen påvirkes i stor grad av elevens blikkretning. Det finnes to måter å gjøre det på. Enten ser eleven i samme retning hele tiden, eller så lar eleven blikket følge bevegelsen slik at han/hun ser ned og så forover igjen. Bortsett fra det å snu seg og se hvor stolen er før man setter seg, vil det mest naturlige være å fortsette å se forover under bevegelsen. Det krever at nakken er fri, fordi hodet vil holdes mer eller mindre i samme plan, mens kroppen endrer helningsvinkel. Hodet vil måtte roteres bakover i forhold til nakken. Dette gir større risiko for at nakken strammes. Om eleven har vansker med å la være å stramme nakken kan læreren foreslå at eleven lar blikket følge bevegelsen.
Dette er kun en midlertidig løsning. Hvis eleven får for vane å la blikket følge bevegelsen vil det kunne føre til en uvane med å ikke la hodet bevege seg i forhold til kroppen, i misforstått frykt for å stramme nakken. Eleven vil bevege seg som en robot, eller «alexandroid» som vi kaller det på fagspråket. Under stolarbeid må eleven kunne se i hvilken som helst retning.
Kvaliteten på blikket er også noe å holde øye med, både for lærer og elev. Et stivt blikk er et tegn på mangel på fleksibilitet både mentalt og fysisk.
Rotasjon
En vanlig og berettiget kritikk mot tradisjonelt stolarbeid er at rotasjonsbevegelser i stor grad er fraværende. Bevegelsene skjer i kun én retning for å gjøre det enklest mulig både for lærer og elev.
Heldigvis er det relativt enkelt å rette på denne mangelen. Det kan gjøres på (minst) fire måter.
- Eleven setter føttene diagonalt når han eller hun står foran stolen
- Eleven ser til siden under bevegelsen
- 1 og 2 kombineres, og
- Det å sette seg og reise seg kan kombineres med det å gå.
Ved punkt fire står eleven et stykke fra stolen og går og setter seg uten å stoppe bevegelsen. Ingen (ved sine fulle fem) vil stoppe og stille seg foran stolen med føttene parallelle for så å sette seg. De vil gå bort til stolen og utføre diverse rotasjonsbevegelser, alt etter hvilken retning de kom gående fra, i en sammenhengende sekvens til de ender opp i sittende stilling. Det er noe slikt som skjer i det virkelige liv, utenfor Alexanderteknikk-timen. Om stolen stilles foran et bord blir situasjonen enda mer reell og relevant.
Men da har vi beveget oss ganske langt vekk fra tradisjonelt stolarbeid.
Stolens gang fortsetter neste uke …
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alexander, FM. 1995. Articles and Lectures Articles, Published Letters and Lectures on the F.M. Alexander Technique. Mouritz.
Alexander, FM. 1996. Man's Supreme Inheritance: Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar