Dette er fortsettelsen av forrige blogginnlegg om det som i Alexanderteknikken kalles «stolarbeid», å arbeide med bevegelsen fra sittende til stående og ned igjen.
Håndarbeidet
«Hands-on» Alexanderteknikk-undervisning er en tradisjon som overføres fra generasjon til generasjon gjennom muntlig, eller skal vi si taktil, overlevering. Prosessen ligner veldig mye på den i folkemusikktradisjonen hvor slåttene overleveres fra spillemann til spillemann. Hvor og hvordan en Alexanderteknikk-lærer velger å legge hendene på elevene er ofte likt det hans eller hennes egen lærer gjorde det.
Akkurat hvor en Alexanderteknikk-lærer legger hendene på eleven er mye mindre viktig enn det kanskje mange tror. For å kommunisere gjennom berøring er kvaliteten på kontakten med muskelskjelettsystemet avgjørende, ikke hvor berøringen skjer. Noen steder er det likevel mer praktisk å legge hendene enn andre.
Under tradisjonelt stolarbeid vil alle lærere i det minste berøre elevens nakke og bakhode. De fleste vil også ha ei hånd under elevens hake. Dette gjør det enkelt å kontrollere hva eleven gjør med hodet, og dermed enkelt å hjelpe eleven til å la være å forstyrre forholdet mellom hodet og nakken. Dette er den mest effektive måten å stimulere til endring i elevens muskelskjelettsystem på. Bevegelsen inn og ut av stolen, kombinert med lærerens berøring, er et redskap for endring. Som alle redskap kan det misbrukes. Tradisjonelt stolarbeid er blitt kritisert for å være mer et middel til muskulær omorganisering enn et pedagogisk verktøy. Det behøver ikke være noen motsetning.
Jeg har også lært å bruke hendene på elevens hode/nakke og under haka. Men jeg har etter som årene går sjeldnere og sjeldnere pleid å legge hånden under haka, særlig på nye elever. Det kan oppleves som invaderende. Men for å veilede eleven gjennom bevegelsene opp fra stolen og ned igjen er dette det «grepet» som gir best muligheter for lærerens arbeid.
Det finnes mange varianter av grep på elevens hode og nakke, avhengig av størrelsen på lærerens hender og elevens nakke og hals, og av omstendigheter og tradisjon. Jeg skal ikke gå inn på detaljene her, bare nevne at om eleven føler et grep på noen måte ubehagelig burde det ikke være noen problem for læreren å finne et mer passende.
Vanligvis bruker alexanderlærere minimalt med kraft, og berøringen er dermed ikke ubehagelig. Noen ganger kan læreren bruke mer kraft for å gi tydeligere signal til eleven. Generelt gjelder det, og kanskje for stolarbeid spesielt, at jo mer kraft læreren bruker, jo mer passiv blir eleven, og jo mindre ligner bevegelsen på eleven kan gjøre på egen hånd.
Under stolarbeid kan ansvarsforholdet mellom lærer og elev variere. Om eleven sitter og skal reise seg, kan eleven selv initiere bevegelsen. Læreren kan ha ei hånd på elevens rygg som påminnelse om å la ryggen være lang og bred. Andre ganger kan læreren med hånden på elevens rygg enkelt sette igang bevegelsen. Eleven fritas for ansvaret om igangsetting, som ofte er det kritiske øyeblikket, og kan ha mer oppmerksomhet om å bevare lengde og bredde. En tredje variant, kanskje ikke så mye brukt, er å la bevegelsen overlates nærmest helt til læreren ved at eleven lener seg mot lærerens hånd. Læreren presser imot og det kombinerte trykket tar eleven opp til stående. Fremgangsmåten krever mye av elevens egenkoordinasjon, men fordi dette ikke er noe eleven kan gjøre på egen hånd har den liten relevans utenom som aktivitet i timen.
Som tommelfingerregel kan vi si at jo bedre organisert eleven er, jo mindre vil han eller hun måtte lene seg forover for å komme seg opp fra stolen. Enkelte lærere utnytter dette ved å bruke hendene til å utfordre eleven til å bevege seg mer vertikalt. Dette kan stimulere til større endring i organiseringen av elevens muskelskjelettsystem. Å ta eleven opp i mer vertikal retning krever mer av læreren og kan gi en indikasjon på lærerens erfaring og ferdighetsnivå.
Min erfaring er at lærere fra det vi kaller «Macdonald-tradisjonen» i Alexanderteknikken oftere pleier å tilstrebe mer vertikal retning på bevegelsen. (Dette kan også ha noe å gjøre med at de lar eleven stå litt bredbeint, se første del av artikkelen). «Carrington-lærere» lar eleven lene seg mer forover under bevegelsen. Kanskje kommer det av større fokus på å bruke minimalt med muskelspenning.
En tredje lærer som også gav opphav til en gren av undervisningstradisjonene i Alexanderteknikken er Marjorie Barstow. Hun brukte ikke det vi kaller «stolarbeid» i sin undervisning i det hele tatt. Hun jobbet likevel med stolen på andre måter. Stoler er noe vi ikke kan unngå å måtte forholde oss til. Det skal vi se nærmere på i neste del av artikkelen.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar