søndag 15. januar 2017

Fullstendig kollaps

Forrige søndag så jeg titusenmeteren fra EM på skøyter. Det er noe underlig beroligende og meditativt ved å se noen gå runde etter runde, og derfor en passende aktivitet på en søndag ettermiddag. Skøyeløperne derimot tok det ikke med ro. Sverre Lunde Pedersen sprengte seg fullstendig. Jeg har yrkesfaglige grunner til å se sport på TV og Lunde Pedersen var et virkelig interessant tilfelle.

10 000
Lunde Pedersen hadde gått en litt svak 1500-meter tidligere på dagen, men lå an til å ta tredjeplassen sammenlagt om han slo parkameraten på titusen, russeren Denis Yuskov, med tre sekunder. Det gikk veldig lett. Etter halvgått løp ledet han med en halv runde på russeren.
Men samtidig måtte han ikke la seg slå med mer enn cirka fjorten sekunder av Belgieren Bart Swings. Swings hadde gått en sterk titusen på 13.15.54 Lunde Pedersen måtte under 13.30.

Lenge så det ut til å gå riktig vei. Lunde Pedersen gikk jevnt med rundetider akkurat i overkant av 32 sekunder. Selv om han tapte litt til Swings hele veien lå han an til å kapre tredjeplassen sammenlagt. Da det var seks runder igjen gikk rundetiden opp til 32.4. Fremdeles var det bare snakk om å holde samme tempo til mål. Men treneren virket urolig og ville sette ekstra fart. På vekslingssiden holdt han fram en lapp der han hadde skrevet «lap han», dvs. ta parkameraten igjen med en runde. På det tidspunktet lå Sverre Lunde Pedersen bare 70-80 meter bak Yuskov.

Lunde Pedersen prøvde å gå rundetidene ned, men det motsatte skjedde. Først kom 32.5, så 32.7 og 33.6. Han kollapset fullstendig, «møtte veggen» som det heter, og var så sliten at han holdt på å falle i svingen. Den siste runden måtte han støtte hendene på lårene for å holde seg i gang. I mål var han nesten halvminuttet bak Swings og langt bak bronsemedaljen.

Det kan hende Sverre Lunde Pedersen uansett ikke var i form til å gå milløpet under 13.30. Det ble sagt at han var syk. Men 5000-meteren dagen i forveien kan tyde på at problemet også ligger på et annet plan.

5000
Lunde Pedersen gikk en solid 5000-meter på mesterskapets første dag. Han gikk jevne runder på 30 blank. Men sisterunden gikk han på 31.3 og tapte et helt sekund. Ekspertkommentatoren på TV sa dette var «gamle synder» og typisk av Lunde Pedersen. Det kan tyde på at når han skal gå sisterunde og skal gi på litt ekstra så kollapser teknikken. Ofte når du skal gi alt du har og prøve det du kan, så ender du opp med å motarbeide deg selv.

Ekstra innsats må «oversettes» til teknisk god utførelse, ellers går innsatsen til spille. Hvis det er typisk for Pedersen at teknikken bryter sammen på spurtrunden var det et særdeles dårlig valg av treneren å be ham prøve å ta igjen russeren med en runde. Og det er det ikke bare jeg som sier.

Means-whereby og end-gaining
Tidligere OL-mester Bjørg Eva Jensen sa i et intervju med NRK at: «– Man må jobbe med de arbeidsoppgavene man hadde bestemt seg for på forhånd».

Å fokusere på arbeidsoppgavene er det vi i Alexanderteknikken å fokusere på «the means-whereby». Det motsatte er «end-gaining». End-gaining er når du jobber mot målet uten å sørge for å bruke de riktige virkemidlene. Å forsøke å ta igjen parkameraten var «end-gaining». Det riktige «means-whereby» ville vært å tenke riktig for å holde en stabil teknikk. Teknikken sitter mellom ørene.
Som sagt kan det være at Lunde Pedersen hadde gått på en smell uansett. Like før rundetidene gikk opp hadde han gått rundetiden litt ned i et par runder. Det kan hende at det kostet for mye. I en slik situasjon er det desto viktigere å fokusere på de riktige tingene. Da Lunde Pedersen forsøkte å ta igjen russeren begynte kreftene å gå i feil retning og teknikken falt sammen. Hadde han fått mer konstruktive beskjeder hadde han kanskje klart seg litt bedre.

Relaterte blogginnlegg: 

Lenker
Siste del av Pedersens løp fra ca. 10 min. Treneren viser lappen med «lap han» ved 11.30 da det er seks og en halv runde igjen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar