Hvorfor får vi vondt i ryggen og i nakken, spenningshodepine og stive skuldre? Hvorfor kan ikke alt bare fungere? Hvorfor går ting galt?
I Alexanderteknikken legger vi stor vekt på forholdet mellom hodet og resten av kroppen. «Primary Control» kalte Alexander det. Siden hodebalanse er så viktig i Alexanderteknikken er det fristende å trekke den slutningen at spenninger i nakken er roten til alt ondt. Så enkelt er det ikke.
La oss som eksempel ta for oss en gjennomsnittlig kontorarbeider. La oss anta at hun (eller han) sitter foran en datamaskin det meste av dagen, og at hun har vondt i nakken. Muskelspenninger er sannsynligvis årsak til smertene, men hva er årsaken til muskelspenningene?
Observerer vi damen når hun arbeider vil vi se at hun trekker beina inn under stolen, kollapser i overkroppen, stikker hodet forover når hun leser på skjermen og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Hvis hun klarte å stramme mindre i nakkemusklene hadde det vært en stor fordel, situasjonen hadde blitt litt bedre. Men det er begrenset hvor mye som kan skje av bedring i nakken om hun fortsetter å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Nakkespenningene kan ikke være årsaken til alt som går galt. Dessverre kan løsningen heller ikke bare være å stramme mindre i nakken. Hun må forandre måten hun gjør ting på.
Men hvor skal vi begynne? Vanene hun har henger nøye sammen. Så lenge hun sitter som hun gjør er det for eksempel begrenset hvor fritt armene kan brukes, og spenningene i armene bidrar på sin side til at hun kollapser forover. Vi må ta et skritt tilbake og begynne før hun går i gang med aktiviteten, siden det er hennes måte å utføre aktiviteten på som ser ut til å være problemet.
Vi må begynne med grunnleggende koordinasjon av muskel-skjelettsystemet, dvs. hvordan hun organiserer seg i forhold til tyngdekraften. I den forbindelsen er forholdet mellom hodet og resten av kroppen, «Primary Control», av avgjørende betydning. Hun må la nakken være «fri» som et utgangspunkt for bevegelse, akkurat som når vi bruker clutch før vi skifter gir. Vi kan si at nakken ikke er årsaken til problemene, men alltid må være en del av løsningen.
Med bedre generell organisering av muskel-skjelettsystemet vil unødvendige spenninger tre tydeligere fram. Arbeideren i vårt eksempel vil få «blanke ark». Symptomene på spenninger som hun har vil indirekte bli mindre, inkludert smertene i nakken, og vi kan begynne å jobbe med bedre måter å gjøre ting på.
Det er ikke gjort i en fei selvsagt. Gammel vane er vond å vende, (eller «gammel dame vonde å vende», som min bestemor alltid pleide å si), og damen i vårt eksempel (som slett ikke behøver å være gammel, og godt kunne vært en mann) har en vane som er årsaken til alle de andre vanene.
Hun er mest opptatt av å få jobben gjort, uten en tanke på hvordan hun går fram. Hun trykker i vei på tastatur og mus, blottet for bevissthet om hvordan hun bruker kreftene, og er fornøyd så lenge hun hører det klikke og det skjer noe på skjermen. Hun er bare opptatt av målet, og ikke av midlene. Hun er en «end-gainer». End-gaining er roten til alt ondt og alle uvaners mor.
At hun er «end-gainer» gjør at hun kjører på uten å ta tilstrekkelig pauser, hun blir uopplagt og mindre i stand til å gjøre ting på en god måte. Og når hun først tar pause inntar hun sin lunch og sin latte like anspent som hun bruker datamaskinen.
End-gaining er ikke en vane man legger fra seg på jobben. Til og fra jobb er hun like anspent bak rattet som foran pc-en, og når hun er hjemme er hun like bevisstløs om hvordan hun parkerer i sofaen foran TV-en, eller gjør andre ting. Nakken får aldri fri.
Vår kontorarbeidende kvinne i eksempelet er ikke tapt bak en vogn. Hun går aktivt inn for å bedre situasjonen. Hun får hjelp til god ergonomisk utforming av arbeidsplassen. Ting virker forbigående bedre, men ergonomien hindrer henne ikke i å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Hun går til legen og får noen tabletter som lindrer. Men de løser ikke problemene for tabletter hindrer henne ikke i å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Hun går til kiropraktor med nakken sin for å løse opp i «låsninger». Men det hindrer henne ikke i å fortsette med uvanene sine, og hun er snart tilbake igjen for ny «opplåsning». Hun går til fysioterapi og får øvelser å gjøre, men siden hun gjør øvelsene like dårlig som alt det andre blir hun bare enda flinkere til å stramme seg. Forsøkene på løsning mislykkes fordi ingen av fremgangsmåtene går de nødvendige steg for å endre vanene.
Gammel vane er vond å vende og uten hjelp kan det virke umulig. Grunnen er at vanene vi har ikke bare føles «riktige» for oss, de tilfredsstiller et behov. Når vi ønsker å utføre en handling setter vi i gang et forhåndsinnstilt program, og når vi får tilbakemelding fra sansene om utført oppdrag oppleves det som en behagelig belønning. Å gjøre noe som er uvant gir ikke den samme type tilfredsstillelse og vi kan klynge oss til uvaner like sterkt som stoffmisbrukere til heroin.
Vår kontorarbeidende kvinne er i dype vanskeligheter. Til slutt blir hun anbefalt av en venninne å prøve Alexanderteknikken. Med fra hjelp av Alexanderteknikk-lærerens hender lærer hun å gi slipp på uvanene. Hun oppdager at selv om oppgaven krever tålmodighet er prosessen både behagelig og interessant, til tider også morsom. Viktigst av alt er at hun lærer seg å fokusere på midlene i stedet for å råkjøre mot målet. Hun gir avkall på «end-gaining, musklene i kroppen får nye signaler, og nakkesmertene forsvinner nærmest av seg selv. Hun har tatt ondet ved roten.
Relaterte blogginnlegg:
Ting Tar Tid
Et enklere liv
Piano eller computer
PC-arbeid
I Alexanderteknikken legger vi stor vekt på forholdet mellom hodet og resten av kroppen. «Primary Control» kalte Alexander det. Siden hodebalanse er så viktig i Alexanderteknikken er det fristende å trekke den slutningen at spenninger i nakken er roten til alt ondt. Så enkelt er det ikke.
La oss som eksempel ta for oss en gjennomsnittlig kontorarbeider. La oss anta at hun (eller han) sitter foran en datamaskin det meste av dagen, og at hun har vondt i nakken. Muskelspenninger er sannsynligvis årsak til smertene, men hva er årsaken til muskelspenningene?
Observerer vi damen når hun arbeider vil vi se at hun trekker beina inn under stolen, kollapser i overkroppen, stikker hodet forover når hun leser på skjermen og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Hvis hun klarte å stramme mindre i nakkemusklene hadde det vært en stor fordel, situasjonen hadde blitt litt bedre. Men det er begrenset hvor mye som kan skje av bedring i nakken om hun fortsetter å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Nakkespenningene kan ikke være årsaken til alt som går galt. Dessverre kan løsningen heller ikke bare være å stramme mindre i nakken. Hun må forandre måten hun gjør ting på.
Men hvor skal vi begynne? Vanene hun har henger nøye sammen. Så lenge hun sitter som hun gjør er det for eksempel begrenset hvor fritt armene kan brukes, og spenningene i armene bidrar på sin side til at hun kollapser forover. Vi må ta et skritt tilbake og begynne før hun går i gang med aktiviteten, siden det er hennes måte å utføre aktiviteten på som ser ut til å være problemet.
Vi må begynne med grunnleggende koordinasjon av muskel-skjelettsystemet, dvs. hvordan hun organiserer seg i forhold til tyngdekraften. I den forbindelsen er forholdet mellom hodet og resten av kroppen, «Primary Control», av avgjørende betydning. Hun må la nakken være «fri» som et utgangspunkt for bevegelse, akkurat som når vi bruker clutch før vi skifter gir. Vi kan si at nakken ikke er årsaken til problemene, men alltid må være en del av løsningen.
Med bedre generell organisering av muskel-skjelettsystemet vil unødvendige spenninger tre tydeligere fram. Arbeideren i vårt eksempel vil få «blanke ark». Symptomene på spenninger som hun har vil indirekte bli mindre, inkludert smertene i nakken, og vi kan begynne å jobbe med bedre måter å gjøre ting på.
Det er ikke gjort i en fei selvsagt. Gammel vane er vond å vende, (eller «gammel dame vonde å vende», som min bestemor alltid pleide å si), og damen i vårt eksempel (som slett ikke behøver å være gammel, og godt kunne vært en mann) har en vane som er årsaken til alle de andre vanene.
Hun er mest opptatt av å få jobben gjort, uten en tanke på hvordan hun går fram. Hun trykker i vei på tastatur og mus, blottet for bevissthet om hvordan hun bruker kreftene, og er fornøyd så lenge hun hører det klikke og det skjer noe på skjermen. Hun er bare opptatt av målet, og ikke av midlene. Hun er en «end-gainer». End-gaining er roten til alt ondt og alle uvaners mor.
At hun er «end-gainer» gjør at hun kjører på uten å ta tilstrekkelig pauser, hun blir uopplagt og mindre i stand til å gjøre ting på en god måte. Og når hun først tar pause inntar hun sin lunch og sin latte like anspent som hun bruker datamaskinen.
End-gaining er ikke en vane man legger fra seg på jobben. Til og fra jobb er hun like anspent bak rattet som foran pc-en, og når hun er hjemme er hun like bevisstløs om hvordan hun parkerer i sofaen foran TV-en, eller gjør andre ting. Nakken får aldri fri.
Vår kontorarbeidende kvinne i eksempelet er ikke tapt bak en vogn. Hun går aktivt inn for å bedre situasjonen. Hun får hjelp til god ergonomisk utforming av arbeidsplassen. Ting virker forbigående bedre, men ergonomien hindrer henne ikke i å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Hun går til legen og får noen tabletter som lindrer. Men de løser ikke problemene for tabletter hindrer henne ikke i å dra beina inn under stolen, kollapse i overkroppen, stikke hodet forover og trykker på tastatur og mus med alt for mye spenning i armer og fingre.
Hun går til kiropraktor med nakken sin for å løse opp i «låsninger». Men det hindrer henne ikke i å fortsette med uvanene sine, og hun er snart tilbake igjen for ny «opplåsning». Hun går til fysioterapi og får øvelser å gjøre, men siden hun gjør øvelsene like dårlig som alt det andre blir hun bare enda flinkere til å stramme seg. Forsøkene på løsning mislykkes fordi ingen av fremgangsmåtene går de nødvendige steg for å endre vanene.
Gammel vane er vond å vende og uten hjelp kan det virke umulig. Grunnen er at vanene vi har ikke bare føles «riktige» for oss, de tilfredsstiller et behov. Når vi ønsker å utføre en handling setter vi i gang et forhåndsinnstilt program, og når vi får tilbakemelding fra sansene om utført oppdrag oppleves det som en behagelig belønning. Å gjøre noe som er uvant gir ikke den samme type tilfredsstillelse og vi kan klynge oss til uvaner like sterkt som stoffmisbrukere til heroin.
Vår kontorarbeidende kvinne er i dype vanskeligheter. Til slutt blir hun anbefalt av en venninne å prøve Alexanderteknikken. Med fra hjelp av Alexanderteknikk-lærerens hender lærer hun å gi slipp på uvanene. Hun oppdager at selv om oppgaven krever tålmodighet er prosessen både behagelig og interessant, til tider også morsom. Viktigst av alt er at hun lærer seg å fokusere på midlene i stedet for å råkjøre mot målet. Hun gir avkall på «end-gaining, musklene i kroppen får nye signaler, og nakkesmertene forsvinner nærmest av seg selv. Hun har tatt ondet ved roten.
Relaterte blogginnlegg:
Ting Tar Tid
Et enklere liv
Piano eller computer
PC-arbeid
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar