Å løpe er som å sveve. Når det går bra, er det som å sveve. For meg som er en «Alexander junkie» er Alexanderteknikken med i alt jeg gjør, men særlig når jeg løper. Det er Alexanderteknikken som gjør at jeg får «lift off» og løper lettere.
De aller fleste har ingen anelse om hvor viktig god løpeteknikk er, og de aner ikke hva de selv gjør. De bare lunter avgårde i joggetempo mens hele kroppen sagger. Det ser tungt ut, og det ER tungt. Dårlig kroppsbruk viser seg når du beveger deg, når du går helt vanlig. Men når du løper blir det enda tydeligere. Det gjør at store gateløp er for meg en lidelse å se på. På søndag er det Oslo Maraton. Løypa går forbi i nærheten av der jeg bor, og jeg regner med å bli uskyldig vitne til en massemønstring i dårlig kroppsbruk.
De som virkelig KAN løpe er det en nytelse å studere. Vakkert, vakkert som hester og antiloper. Den dagen Holmenkollstafetten gikk i vår ruslet jeg gjennom Slottsparken på vei til kontoret. Der så jeg ei gruppe afrikanske jenter varme opp til løpet. De bidro sikkert til «vårens vakreste eventyr».
Kontrasten blir desto sterkere til de som sliter med å løpe. De piner seg selv. Det er så usunt. I Alexanderteknikken har vi det meget betegnende uttrykket «misuse», «misbruk» på godt norsk. Å bruke kroppen på en uhensiktsmessig måte er direkte usunt, i lengden skadelig. De kunne like gjerne pisket seg selv i gatene. Er det noe rart jeg snur meg bort? Ikke det at jeg er noen utpreget elegant løper selv, eller noe teknisk vidunder, men jeg driver da i alle fall ikke med selvskading.
Det tragiske er at det skal så lite til for å gjøre en forandring. En smule mer bevissthet og det å løpe hadde blitt mye lettere, mer behagelig, komfortabelt. Ikke nødvendigvis vakkert, men mindre vondt å se på. Fem timer i Alexanderteknikk kan gi en gjennomsnittlig joggende selvplager ny bevissthet, tjue timer et nytt og bedre liv.
De aller fleste har ingen anelse om hvor viktig god løpeteknikk er, og de aner ikke hva de selv gjør. De bare lunter avgårde i joggetempo mens hele kroppen sagger. Det ser tungt ut, og det ER tungt. Dårlig kroppsbruk viser seg når du beveger deg, når du går helt vanlig. Men når du løper blir det enda tydeligere. Det gjør at store gateløp er for meg en lidelse å se på. På søndag er det Oslo Maraton. Løypa går forbi i nærheten av der jeg bor, og jeg regner med å bli uskyldig vitne til en massemønstring i dårlig kroppsbruk.
De som virkelig KAN løpe er det en nytelse å studere. Vakkert, vakkert som hester og antiloper. Den dagen Holmenkollstafetten gikk i vår ruslet jeg gjennom Slottsparken på vei til kontoret. Der så jeg ei gruppe afrikanske jenter varme opp til løpet. De bidro sikkert til «vårens vakreste eventyr».
Kontrasten blir desto sterkere til de som sliter med å løpe. De piner seg selv. Det er så usunt. I Alexanderteknikken har vi det meget betegnende uttrykket «misuse», «misbruk» på godt norsk. Å bruke kroppen på en uhensiktsmessig måte er direkte usunt, i lengden skadelig. De kunne like gjerne pisket seg selv i gatene. Er det noe rart jeg snur meg bort? Ikke det at jeg er noen utpreget elegant løper selv, eller noe teknisk vidunder, men jeg driver da i alle fall ikke med selvskading.
Det tragiske er at det skal så lite til for å gjøre en forandring. En smule mer bevissthet og det å løpe hadde blitt mye lettere, mer behagelig, komfortabelt. Ikke nødvendigvis vakkert, men mindre vondt å se på. Fem timer i Alexanderteknikk kan gi en gjennomsnittlig joggende selvplager ny bevissthet, tjue timer et nytt og bedre liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar