Alexanderteknikken er effektiv mot kroniske smerter i korsryggen. Det viser forskning publisert i British Medical Journal i fjor høst. Resultatet var ingen overraskelse. Alexanderteknikken går ut på å endre vanemessige reaksjoner, derfor er det ingen overraskelse at teknikken har effekt på ryggsmerter, spenningshodepine, belastningsskader osv.
Hvis du har vondt et sted kan det være på grunn av sykdom eller skade, men oftest er det resultatet av måten du gjør ting på. Slutt å gjøre det som er skadelig, og du blir bedre. I Alexanderteknikk-terminologi heter det: USE AFFECTS FUNCTIONING. Hvordan du gjør noe påvirker hvordan du fungerer.
Det har vært forsket på Alexanderteknikken siden 1940-tallet, men forskningen har aldri hatt stort omfang. Det viktigste problemet har vært penger. Den såkalte ATEAM-studien publisert i British Medical Journal i fjor var mulig på grunn av 7 millioner kroner fra forskningsrådet til det engelske helsevesen.
Når det gjelder forskning på selve mekanismene for teknikken har problemet vært at vi, i motsetning til hva mange tror, rett og slett ikke har visst så mye om hvordan menneskets balanse fungerer før de siste 15-20 årene.
Filosofen John Dewey var en begeistret tilhenger av Alexanderteknikken og forsøkte på harde livet å få Alexander til å støtte vitenskapelig forskning på teknikken. Alexander så ut til å ha et ambivalent forhold til forskning. På den ene side skrøt han på seg en «vitenskapelig» framgangsmåte, på den andre siden likte han å holde kortene tett til brystet og forsvare eneretten til sine oppdagelser, kanskje av økonomiske årsaker.
Raymond Dart, anatomen som er berømt for å ha oppdaget fortidsmennesket australopithecus, var en annen begeistret tilhenger av Alexanderteknikken. Med sin innsikt i anatomi var Alexanderteknikken for ham innlysende. Den gjorde naturlig funksjon mulig.
Når Alexanderteknikk-lærere spurte ham om forskning på Alexanderteknikk svarte Dart: nei, forskning er ikke nødvendig, sett igang å undervise teknikken dere! Han mente det som skjedde i hver eneste time var bevis nok i seg selv.
Jeg er en nerd når det gjelder forskning, og er skeptisk til å tro på noe som helst før det er vitenskapelig bevist. Jeg ser fram til at ny forskning på bevissthet, balanse og bevegelseskontroll kan gi vitenskapelige forklaringer på mekanismene i Alexanderteknikken. Kanskje kan det hjelpe oss til å bli bedre Alexanderlærere.
Men jeg forstår godt hva Dart mente, jeg bruker jo teknikken selv hele tiden, og jeg ser stadig vekk endringer hos elever. Jeg ser er at avlæring av uvaner kan ha dramatisk helsemessig effekt. Forklaringen er enkel: USE AFFECTS FUNCTIONING. «Bruk påvirker funksjon», det må sies å være et aksiom, en sannhet i seg selv.
Det er en sannhet som pålegger oss stort ansvar for egen tilstand. Men det innebærer også at vi har store muligheter for å gjøre forbedringer på egenhånd. Alexanderteknikken er et godt hjelpemiddel på veien.
Hvis du har vondt et sted kan det være på grunn av sykdom eller skade, men oftest er det resultatet av måten du gjør ting på. Slutt å gjøre det som er skadelig, og du blir bedre. I Alexanderteknikk-terminologi heter det: USE AFFECTS FUNCTIONING. Hvordan du gjør noe påvirker hvordan du fungerer.
Det har vært forsket på Alexanderteknikken siden 1940-tallet, men forskningen har aldri hatt stort omfang. Det viktigste problemet har vært penger. Den såkalte ATEAM-studien publisert i British Medical Journal i fjor var mulig på grunn av 7 millioner kroner fra forskningsrådet til det engelske helsevesen.
Når det gjelder forskning på selve mekanismene for teknikken har problemet vært at vi, i motsetning til hva mange tror, rett og slett ikke har visst så mye om hvordan menneskets balanse fungerer før de siste 15-20 årene.
Filosofen John Dewey var en begeistret tilhenger av Alexanderteknikken og forsøkte på harde livet å få Alexander til å støtte vitenskapelig forskning på teknikken. Alexander så ut til å ha et ambivalent forhold til forskning. På den ene side skrøt han på seg en «vitenskapelig» framgangsmåte, på den andre siden likte han å holde kortene tett til brystet og forsvare eneretten til sine oppdagelser, kanskje av økonomiske årsaker.
Raymond Dart, anatomen som er berømt for å ha oppdaget fortidsmennesket australopithecus, var en annen begeistret tilhenger av Alexanderteknikken. Med sin innsikt i anatomi var Alexanderteknikken for ham innlysende. Den gjorde naturlig funksjon mulig.
Når Alexanderteknikk-lærere spurte ham om forskning på Alexanderteknikk svarte Dart: nei, forskning er ikke nødvendig, sett igang å undervise teknikken dere! Han mente det som skjedde i hver eneste time var bevis nok i seg selv.
Jeg er en nerd når det gjelder forskning, og er skeptisk til å tro på noe som helst før det er vitenskapelig bevist. Jeg ser fram til at ny forskning på bevissthet, balanse og bevegelseskontroll kan gi vitenskapelige forklaringer på mekanismene i Alexanderteknikken. Kanskje kan det hjelpe oss til å bli bedre Alexanderlærere.
Men jeg forstår godt hva Dart mente, jeg bruker jo teknikken selv hele tiden, og jeg ser stadig vekk endringer hos elever. Jeg ser er at avlæring av uvaner kan ha dramatisk helsemessig effekt. Forklaringen er enkel: USE AFFECTS FUNCTIONING. «Bruk påvirker funksjon», det må sies å være et aksiom, en sannhet i seg selv.
Det er en sannhet som pålegger oss stort ansvar for egen tilstand. Men det innebærer også at vi har store muligheter for å gjøre forbedringer på egenhånd. Alexanderteknikken er et godt hjelpemiddel på veien.
Det er ingen lettvint løsning. Utfordringen er å bli bevisst egne uvaner, noe de færreste liker, men premien for innsatsen er stor. Slutt å gjøre det som er skadelig, og du blir bedre. Eller for å sette det på spissen:
Hvis du har vondt i hodet, slutt å stange hodet i veggen!
Hvis du har vondt i hodet, slutt å stange hodet i veggen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar