søndag 19. november 2017

50

Her en dag fylte jeg femti. I over halvparten av de femti har jeg holdt på med Alexanderteknikken. Over halve livet. Det var en dag i slutten av november 1990 at jeg hadde min første time i teknikken, for 27 år siden.

Når jeg ser tilbake kan det se ut som både jeg og teknikken har forandret oss med årene.

Første timen
Jeg kom til første time med en forestilling om hva teknikken var basert på ting jeg hadde lest. På en måte hadde jeg forstått hva teknikken handler om - et hjelpemiddel for å forbedre bevegelser. Men jeg hadde ikke skjønt at veien dit må gå gjennom å endre vaner, vaner jeg trodde var riktige og vaner jeg ikke visste at jeg hadde. Kanskje jeg egentlig ikke kjente meg selv.

Den første halve året hadde jeg time en gang i uka. Jeg kom ut fra hver time som en ny person. Jeg hadde holdt på med avspenningsøvelser daglig i mange år, men først nå fikk jeg oppleve hva det vil si å være avspent i bevegelse.

Jeg skjønte ikke så mye av teknikken på den tida. Det handlet om å være oppreist og avspent. Jeg prøvde å sitte for oppreist og slappe av for mye og fikk ikke til så mye på egen hånd. Det skjedde store forandringer, men de kom som en følge av timene, ikke av hva jeg gjorde selv.

Jobb og siviltjeneste
Etter et halvt års tid med alexandertimer var jeg ferdig med musikkstudiene og flyttet fra Oslo for å begynne i jobb et sted langt fra nærmeste alexanderlærer. Nå måtte jeg klare meg selv etter beste evne. Den største utfordringen var å huske Alexanderteknikken i dagliglivet. Jeg gikk systematisk inn for oppgaven og klarte å være oppmerksom på hvordan jeg gjorde ting ganske mange ganger i løpet av en dag. Jeg førte til og med statistikk. Men hva å tenke når jeg først var oppmerksom var en annen sak. Jeg hadde ennå ikke helt forstått tenkemåten. Jeg husker en gang jeg var ute og kjørte bil. Jeg tenkte på å «la nakken være fri» og jeg syntes det gikk helt utmerket, helt til jeg begynte å få vondt i nakken. Det var noe som ikke helt stemte og jeg hadde fremdeles mest nytte av å ligge i aktiv hvilestilling.

Jeg var tilbake i Oslo for siviltjeneste i 16 måneder. Igjen hadde jeg mulighet for time hver uke. I denne perioden begynte jeg også for alvor å lese bøker om teknikken. Jeg leste blant annet alle Alexanders bøker. (Mulig jeg bare leste deler av den siste boken som på den tiden var ute av trykk). Jeg begynte å forstå teknikken bedre. Men til tider tok den teoretiske forståelsen overhånd og jeg måtte legge bøkene bort en stund og heller satse på å bygge opp mer praktisk erfaring gjennom timer og eksperimentering før jeg kastet meg over bøkene igjen.

Jeg hadde også for første gang timer med andre lærere. Det var en åpenbaring å oppleve en annen og mer dynamisk måte å undervise på, mer fokusert på aktivitet og bevegelse og mindre på å unngå spenning.

Jeg flyttet etter hvert til Bergen hvor jeg fortsatte med timer ca. hver tredje uke. Jeg hadde bestemt meg for en gang å bli alexanderlærer allerede høsten 1992. Nå begynte muligheten å nærme seg.

Brighton
Høsten 1997 flyttet jeg til Brighton på sørkysten av England for å begynne tre års utdannelse som lærer i Alexanderteknikk.
Utdanningen som alexanderlærer er noe helt spesielt. Å lære å veilede med hendene er en stor del av utdanningen. Bruken av hendene avhenger av bruken av resten av kroppen og som student får du mye individuell «hands-on» instruksjon. Sett utenfra ser det lett ut, mest enkle dagligdagse bevegelser som å sette seg ned og reise seg. Men arbeidet er fysisk og mentalt krevende. Det skjer store forandringer. Jeg følte meg som ei utgått vaskefille til tider.

Det var først nå at jeg virkelig begynte å lære hvordan jeg skulle «tenke retning». Alt «hands-on»-arbeid avhenger av det. Teknikken er 99 prosent mental. Jeg innså for alvor hvor uhensiktsmessige vanene jeg hadde fra å gjøre avspenningsøvelser var.

Alexanderlærer
Jeg var ferdig utdannet sommeren 2000, flyttet til Oslo og begynte å undervise teknikken. De første årene fløt jeg videre på det jeg hadde lært i utdannelsen, som stort sett bestod i å veilede med hendene. Den muntlige veiledningen måtte jeg jobbe med. Nå måtte jeg oversette alt jeg kunne og visste til norsk. Så å si alle timer og alt jeg hadde lest om teknikken var på engelsk. Å forklare teknikken muntlig gikk bedre etter som årene gikk og jeg fikk mer erfaring. Jeg synes selv jeg hadde så mange gode ideer at jeg begynte å skrive denne bloggen.

Med erfaring har innholdet i timene endret seg. Som nyutdannet lærer gjorde jeg nesten bare det vi kaller «stolarbeid» dvs. aktiviteten i timene gikk stort sett ut på at eleven reiste seg og satte seg ned igjen, og «bordarbeid» at jeg jobbet på eleven liggende på benken. Uansett hvor stor umiddelbar fysiologisk effekt dette kan gi kan det pedagogiske utbyttet være begrenset. Jeg gjør fortsatt mye stolarbeid, men det avhenger av eleven. Jeg har undervist i så mange ulike sammenhenger og situasjoner at det har gitt meg erfaring til å bruke hva som helst av aktivitet som utgangspunkt for undervisningen.

Når det gjelder utviklingen av min forståelse av Alexanderteknikken innser jeg mer og mer hvor enkel den i prinsippet er. Teknikken går ut på å kunne velge å stoppe, la være å gjøre noe, og så velge hvordan å organisere kreftene for å gjøre et du vil gjøre.

Knapt halvveis
Nå har jeg vært alexanderlærer i 17 år. Hvis jeg pensjonerer meg når jeg fyller 67 har jeg 17 år igjen og er halvveis i karrieren som alexanderlærer. Men alexanderlærere har en lei tendens til bare å holde på og holde på, og i likhet med god vin og gamle fioliner har vi en tendens til å bare bli bedre og bedre. Det er ikke sikkert jeg noen gang blir pensjonert.




onsdag 8. november 2017

Å skrive

Å lese tenker vi gjerne på som hovedsakelig «mental» aktivitet, å skrive mer «fysisk» i og med at vi manipulerer et ytre objekt. Dette blogginnlegget skal handle om å skrive for hånd. 

Å skrive for hånd er en aktivitet assosiert med veldig sterke vaner, ikke sjelden ganske dårlige vaner. Vi lærer å skrive når vi er ganske små. Bevegelsene krever finmotorikk som kanskje ikke er fullt utviklet. Å bruke grove bevegelser og mer kraft enn strengt tatt nødvendig er naturlig. Etter hvert som motorikken blir mer utviklet blir vi bedre i stand til å differensiere bruken av krefter, men underveis har uvaner lett for å oppstå.

I undervisningssystemet og på skolene har de selvfølgelig kunnskap om barns utvikling. Men mitt inntrykk er at det er lite bevissthet i skriveopplæringen om koordinasjon av delene av kroppen som ikke er direkte involvert i aktiviteten. Om bevissthet likevel finnes er det neppe tid til å gjøre noe med det. 

Å skrive for hånd gjør vi stadig mindre av. Alt fra brev og julekort til småting som handlelister og lignende kan vi gjøre på en smarttelefon. I utdanningssystemet bruke laptoper og nettbrett. Men de samme problemene oppstår der som med blyant og penn. Problemet er ganske likt. Nå er forøvrig ny teknologi på trappene. Noen har funnet opp elektronisk papir, så notere for hånd er fortsatt aktuelt.

De færreste har en skriveteknikk som er optimal når de er ferdig på ungdomsskolen. På videregående og universiteter er det behov for å notere mer og skrive hurtigere og uvanene blir forsterket. En venn av meg endte opp med av og til gripe blyanten med knyttet neve og rable ned det nødvendige på den måten.

Fordi det å skrive for hånd er en så kompleks aktivitet og så sterkt basert på vaner er den interessant å bruke i undervisningen av Alexanderteknikken.

I undervisningen
Det er i prinsippet to måter gå fram på når du jobber med en aktivitet - generelt eller detaljert. Den generelle fremgangsmåten er å gjøre aktiviteten som vanlig og prøve ut om du kan tenke Alexanderteknikkens «retninger» underveis, (f.eks. la nakken være fri, ryggen lang og bred osv.). Å ha tanken om retninger i bakhodet vil endre karakteren på spenninger i kroppen og påvirke måten bevegelsene utføres. Du kan alltid gjøre forbedringer på denne måten, ikke minst vil du kunne bli bevisst tendenser til unødvendig spenning. 

Men for å ta uvaner ved roten må du gå detaljert til verks og jobbe med ett element om gangen, og jobbe med de ulike aspektene ved å skrive hver for seg og på ulike måter.

Å jobbe detaljert, strukturert og systematisk med å skrive vil gå ut på å først jobbe med å sitte. Hvis vi ikke kan være dynamisk i kroppen når vi sitter vil armene være tunge og stive og det er begrenset hvor fritt og ledig skrivingen kan utføres. Neste element er å holde blyant eller penn. Dette kan høres ut som en bagatell, men jeg har ennå til gode å møte noen som ikke blir stiv og anspent på en eller annen måte når jeg gir dem en blyant å holde i. Dette har antagelig både å gjøre med spesifikke uvaner knyttet til skriving, og generelle uvaner når det gjelder å gripe objekter. Som regel aktiveres unødvendig fleksor- eller bøyemuskulatur i for stor grad.

Å holde penn eller blyant har på denne måten sammenheng med all bruk av hendene hvor vi holdet på ting. (Å eksperimentere med øvelsen «hender på stolrygg» er fint for lære seg å gripe med fingrene uten å «gripe» i armhulen). Når du har oppnådd å kunne holde blyant/penn, dvs. er i stand til å integrere skriveredskapet som en del av kroppen (noe som er mye lettere med objekter som veier litt mer), er neste trinn å jobbe med bevegelsene.

Har du for vane å bruke for mye muskelspenning i skrivingen vil spenninger lett oppstå med det samme du tenker å forme bokstavene. Å begynne med andre bevegelser kan være en nyttig omvei. Det kan for eksempel være å begynne med store sirkler eller bare rette streker. Å gjøre bevegelsene i lufta før du prøver dem på et ark har ofte vist seg å være effektivt.

Selv en så enkel ting som å sette blyant- eller pennespissen på papiret kan være noe som utløser vanemessig spenning, og kan være verdt å se nærmere på. Kontakten mellom spissen og papiret er selvfølgelig viktig fordi det er der selve skrivingen skjer. Alt det andre må organiseres rundt dette punktet. 

Etter hvert kan eleven gjøre mindre bevegelser med skrivehånden hvilende mot underlaget. En bevegelse som ofte blir oversett er når armen må flyttes videre sideveis. Denne bevegelsen fører ofte til spenninger i arm og skulder. Noe av vekten må løftes fra underlaget og dette påvirker balansen i hele kroppen.

Når eleven skal begynne å forme vanlige bokstaver og ord er den største utfordringen å la være å reagere på trangen til å gjøre bevegelsene for fort. Hvis grepet om blyanten er endret betyr det at holdepunktet for å forme bevegelsene er endret. De bli nye og uvante. Bare det å ikke skulle holde så hardt i blyant eller penn gjør at du til en viss grad blir nybegynner og må ta hensyn til det.

Det er viktig å være oppmerksom på hva som skjer i resten av kroppen under skrivingen, inkludert beina og den andre hånda, og å ha en inkluderende oppmerksomhet, observere som fra distanse. Med trening går det an å bli vant til å tenke ut hva du skal skrive, skrive det, og samtidig utnytte at det er mer enn nok tid og anledning til å sørge for å ikke ende opp i en knute.

Å endre vanene og legge om skriveteknikken krever en viss innsats. Siden vi skriver så lite for hånd kan du spørre om det er verdt bryet. Det kommer helt an på. Å lære å bruke Alexanderteknikken i en så kompleks aktivitet kan gjøre at du mestrer teknikken bedre. Det har overføringsverdi til andre ting du gjør. Det kan også være lettere å bryte vaner i en aktivitet du ikke gjør i timesvis av gangen. I tillegg vil du kanskje kunne skrive penere?

Da jeg gikk på alexanderskolen i England forandret håndskriften min uten at jeg jobbet noe med det. Jeg fikk problemer i banken som ikke godtok den nye fine underskriften min. Heldigvis hadde ikke evnen til å rable forsvunnet, så det gikk bra til slutt.

(Skrevet med én finger på min Windows telefon).


Relaterte blogginnlegg:

søndag 29. oktober 2017

Å lese

I undervisningen av Alexanderteknikk er det mest vanlig å bruke aktiviteter vi definerer som «fysiske», slik som å sitte, stå og gå. Hva med aktiviteter som er mer «mentale», for eksempel det å lese?

Å lese er, som det mest vi gjør, noe vi har lært å gjøre. Enhver læringsprosess innebærer at vi tilegner oss både gode og dårlige vaner. Har vi lært en vane kan vi endre eller avlære den ved hjelp av Alexanderteknikken. Hva slags vaner er det snakk om? Hva gjør du når du leser?

Ergonomi 
Det mest opplagte du må gjøre for å lese er å ha ansiktet og øynene vendt mot teksten, dvs. du må innta en viss posisjon. Hvis det er snakk om å lese lenge og mye, eller ofte, er det hensiktsmessig at denne posisjonen er ergonomisk fordelaktig.

Når vi leser bruker vi bare en liten del av synsfeltet, det lille området hvor vi kan se skarpt, kalt «fovea». Dette gjør at vi helst vil se omtrent rett fram når vi leser, ikke for mye opp eller ned. I stedet for å justere synsvinkelen i forhold til hodet justerer vi heller hodet (eller kroppen) i forhold til tekstflaten. Konsekvensen er alle de duknakkete du ser gå rundt og stirre på mobilen de holder horisontalt i hånda. Det samme skjer om du har det du leser fra liggende på et bord. 

Det skal veldig lite til for å forbedre de ergonomiske forutsetningene. Holder du mobilen i hånda er det ikke sikkert at du behøver å holde den høyere. Det kan være nok å forandre vinkelen litt. Å legge noe under boka eller avisa du sitter og leser slik at den ikke ligger helt flatt på bordet kan gjøre en stor forskjell for hva du gjør med hodet og nakken.

Men det som er poenget i forhold til Alexanderteknikken er ikke de ergonomiske forutsetningene. (I Alexanderteknikken forsøker vi å gjøre det beste i enhver situasjon). Poenget er heller at den ergonomiske konfigurasjonen du ender opp med er noe du har valgt fordi du er vant med den. Det betyr to ting: de som går kroknakkete rundt med nesa i mobilen er ikke klar over at de gjør det, og det å holde mobilen bare noen centimeter høyere vil kunne virke unaturlig.

Indre ergonomi 
Å endre de fysiske forutsetningene er de fleste tilfeller ganske enkelt. Litt prøving og feiling og en dose sunn fornuft kommer du langt med. Når du så har funnet og blitt vant til et bedre ergonomisk oppsett gjenstår de vanene som egentlig er interessante. 

Når barn begynner å lære å lese leser de først høyt. De uttaler ord bokstav for bokstav. Etterhvert gjenkjenner vi ord og setninger med et blikk, og det å lese blir fristilt fra det å uttale ordene. Men noe av den motoriske vanen kan henge igjen. Jeg merker det når jeg forsøker å lese svensk. Norsk og engelsk er det ikke så mye forskjell på. Det går lett. Men når jeg skal lese svensk kjenner jeg at jeg har lyst til å forme lydene, som for eksempel ö-ene, og tunga er på vei til å krølle seg. Problemet kan angripes på to måter. Enten lese langsommere og passe på å ikke gjøre noe, eller lese raskere så tunga ikke henger med.

En annen ting som er vanlig å gjøre i et forsøk på å forstå det vi leser er å bevege hodet nærmere teksten. Det kan skje selv om skriften er så stor at den kan leses uten problem. Fordi innholdet er vanskelig å tolke lener vi oss mot skjermen, antagelig fordi vi assosierer det med å lettere kunne lese. Det er selvfølgelig helt unødvendig. Det er mye bedre å bevare avstanden til teksten/skjermen, og beholde oversikten og koordinasjonen av kroppen.

Hvis det å se skriften er et reelt problem er det smartere å forstørre teksten. Det er ofte mulig om du leser fra skjerm.

Generelt holder vi hodet relativt mye i ro når vi lesere sammenlignet med andre aktiviteter. Det kan gjøre at vi fikserer nakken for på en måte å fiksere blikket. Jo mer vi er opptatt av teksten jo mindre oppmerksomhet har vi om hodet og resten av kroppen, og jo lettere er det å stivne. Da hjelper ikke det mest ergonomisk perfekte utstyret. Heldigvis skal det lite til av oppmerksomhet for å bevare dynamisk balanse. En halv prosent kanskje, og du har fremdeles 99,5 prosent oppmerksomhet om innholdet i teksten. Men det kan kreve noe øvelse om du ikke er vant til å tenke på den måten.


Relaterte blogginnlegg

Lenker

søndag 22. oktober 2017

I robot?

Tema i Alexanderteknikk-timer er ofte utfordringer elevene møter i sin jobbhverdag. En elev påpekte nylig at mange av arbeidsoppgavene han gjorde kunne overtas av roboter. «Kanskje dine også?», la han til. Kommentaren var ment som en spøk, men det er interessant å tenke på om det hadde vært mulig.

Grunnen til at tanken er interessant er at om roboter skulle overta for alexanderlærere forutsetter det at vi først forstår hva en alexanderlærers oppgave er, og hvordan hun/han er i stand til å gjøre jobben.

Definere
Den første forutsetningen er ar det defineres hva som er god bruk av kroppen, hva som er hensiktsmessig bruk av krefter og hva som er god eller dårlig koordinasjon av muskelskjelettsystemet.

Konsepter som god og dårlig kroppsholdning er utilstrekkelige og tildels ubrukelige. Det må være en dynamisk modell som tar høyde for individuelle variasjoner, og som fungerer i alle praktiske sammenhenger. På dette området må det forskes mye før vi er i nærheten av å skape en tilfredsstillende modell. I dag finnes knapt forskning som kan definere hva som er normal bruk av kroppen, langt mindre si noe om kvalitet

Registrere og analysere
Neste steg er å kunne observere og analysere «bruk» ut fra kriteriene. Dette burde være relativt enkelt visuelt. Moderne instrumenter har enormt stor følsomhet og kunne helt sikkert oppfatte endringer langt bedre enn noen alexanderlærer. Måling av ekstern bruk av kraft er også i prinsippet enkelt og gjøres allerede. Måling av indre bruk av kraft og kvalitet på muskelspenninger på en funksjonell måte kan være en større utfordring, men burde være mulig.

Så er spørsmålet hvordan denne informasjonen kan benyttes i praktisk undervisning.

Pedagogen
Jeg kan forestille meg at en robot kan fungere som en slags veileder mens eleven eksperimenterer med ulike strategier for å «tenke i aktivitet». Et eksempel på hvordan dette kan fungere finnes allerede. Et eksperiment utført ved universitet i Manchester gikk ut på å undersøke effekten av å redusere unødvendig aktivitet i nakkemusklene. Forsøkspersonene var fiolinister som løftet instrumentet og spilte mens de kunne observere aktivitet i nakkemusklene via en skjerm som viste ultralydbilde. Ved å observere bildet på skjermen lærte deltagerne å la nakken være «fri». På den måten ble muskelaktivitet i resten av kroppen indirekte regulert. En robot kunne på lignende måte gi både visuell og auditiv feedback.

For å veilede noen på en god måte, være en god pedagog, må du være i stand til å ha en opplevelse av og forståelse for hva eleven føler. Kommunikasjon mellom lærer og elev handler mye om å være medmenneske. Ideelt sett burde roboten også forstå følelser og kommunisere med eleven i forhold til dem. I teorien burde det være mulig, men akkurat her er det nok størst forskjell på robot og menneske. Men det kan også være en fordel i læresituasjonen at roboten er en objektiv og nøytral observatør og medhjelper.

Taktil veiledning
Det som kjennetegner undervisning i Alexanderteknikk er at læreren bruker hendene til å veilede med. En robot kunne registrert sanseinformasjon på samme måte som en alexanderlærer, men kunne den ha en toveis taktil kommunikasjon på samme måte? Utfordringen her er at en alexanderlærer bruker hele kroppen og ikke bare hendene.

Hvis jeg for eksempel har hendene på hodet til en elev kan jeg kjenne om vedkommende holder for mye på hodet og er stiv i nakken. Det jeg ønsker å oppnå da er at eleven gir slipp på hodet slik at musklene i nakken og ryggen kan fungere mer dynamisk og at eleven er oppreist, men med mindre spenning. Jeg kan ikke oppnå dette ved bare å dra med hendene. Om jeg klarte å endre posisjon på elevens hodet ville ikke elevens nakke bli friere, tvert imot ville den antagelig bli stivere.

Det jeg i stedet gjør er å koordinere min egen kropp. Jeg tenker å på å la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, ryggen være lang og bred, osv. Jeg ekspanderer og «tar med meg» hodet til eleven opp. Det får eleven til å gi slipp på hodet på en slik måte at nakken blir friere og ryggen er lang og bred. Mine «retninger» og min koordinasjon smitter over på eleven. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Det hadde vært interessant å forske på. Men det er slik hands-on veiledning i Alexanderteknikk fungerer.

Så blir spørsmålet: Hvordan få en robot til å gjøre det samme? Vil det være nok å finne ut hva som skjer rent dynamisk i kontakten mellom eleven og lærerens hender? Eller måtte vi gi roboten et muskelskjelettsystem som lærerens? Det må legges til at læreren underveis reagerer på hva hun/han kan registrere i elevens kropp. Det er en kommunikasjonsprosess. Hvordan få roboten til å agere dynamisk?

Jeg tror ikke det er umulig. Bare vanskelig. Hvis vi ser på hvordan menneskelignende roboter beveger seg i dag er det klart at vi ikke har kommet særlig langt i å forstå hvordan bevegelsessystemet vårt egentlig fungerer. Vi kan lage dataprogrammer som slår hvem som helst i sjakk, men selv en toåring kan flytte brikkene på en mer avansert måte enn hvilken som helst robot.

Det blir nok lenge til roboter kan ta helt over jobben til alexanderlærere. Men når de kan det ville vi forstått mer om hvordan Alexanderteknikken fungerer, og det hadde vært spennende.

PS. I motsetning til hva du sikkert tror står tittelen på dette innlegget ikke på engelsk men på moldedialekt. I Molde sier vi «i» for jeg.


Relaterte blogginnlegg

Lenker

søndag 15. oktober 2017

Stress

Denne uken har det vært «International Alexander Awareness Week». Du var kanskje ikke klar over det? Jeg prøver å ha awareness week det meste av året så det gjør ikke så stor forskjell for meg.

International Alexander Awareness Week er noe STAT (Society of Teachers of the Alexander Technique) i England har holdt på med i mange år. Hvert år har de et nytt tema. Denne gangen var det «stress». Hovedbudskapet har vært å få folk til å legge seg ned i «aktiv hvileposisjon». Fra pressemeldingen:
Teachers of the Alexander Technique – a practice which helps you to change long-standing habits that cause unnecessary tension and is acclaimed by celebrities across the globe – are urging you to take stress lying down this October.
For the first time ever, the Society of Teachers of the Alexander Technique (STAT) is leading National Lie Down Day in an attempt to equip us with a century old technique which helps to manage stress.
During Alexander Awareness Week (9 – 15 October) the Society and 3,000 teachers worldwide will be encouraging everyone to pick a day in which they can lie down for ten minutes in the ‘semi-supine position’. 
Å legge seg ned i aktiv hvilestilling har mange fordeler, men hjelper det egentlig mot stress?

Avspenning
Typisk for en stressituasjon er at du har mer muskelspenning i kroppen enn du behøver for det du er i ferd med å gjøre. Å gi slipp på unødvendig muskelspenning vil redusere opplevelsen av stress. Å legge seg ned i aktiv hvilestilling gir god hjelp til det. Hvis du først skal legge deg ned for å få avspenning har det vi kaller «semi-supine» visse fordeler.

En av fordelene er at posisjonen gir anledning for muskulaturen i nakke og rygg til å bli forsiktig forlenget mens den blir avspent. Lange muskler fungerer bedre en korte. En annen fordel er at beina balanserer, de er ikke helt uten aktivitet, dermed unngår du å bli helt slapp. 

Å legge seg ned og avspenne muskler blir vanligvis assosiert med det å bli slapp og tung i kroppen. Det er greit nok om du bare skal hvile, men er uforenlig med god koordinasjon og effektive bevegelser, og det er uforenlig med Alexanderteknikken. At STAT fokuserer på det å legge seg ned kan bidra til feil oppfatning av hva Alexanderteknikken går ut på. Avspenningsøvelser er heller ikke løsningen på problemet med stress, selv om de kan være nyttige for noen.

Stressende vaner
Problemet med avspenning er at så snart du skal gjøre noe så må du bruke muskelspenning, og da kommer de unødvendig spenningene fort tilbake. Jeg gjorde avspenningsøvelser mer eller mindre daglig i mange år før jeg begynte med Alexanderteknikken. De var del av mine faste rutiner når jeg øvde på å spille fiolin. Men det jeg skjønte senere var at så snart jeg løftet instrumentet kom uvanene tilbake, trass i all verdens avspenning. Måten jeg gjorde ting på måtte endres. 

Spenninger vi får når vi bruker kroppen feil ligner spenningene vi får ved stress. Dette har antagelig å gjøre med selve strukturen av muskelskjelettsystemet. Enten vi blir skremt, blir stressa, eller bruker kraft på feil måte, er symptomene ganske like – vi trekker oss sammen. Vi strammer nakken, drar hodet bakover og skuldrene opp.

Erfaringen vi alexanderlærere sitter med forteller oss at denne tendensen til feil kroppsbruk nærmest er universell. Kanskje er det fordi vi fører stillesittende liv eller kanskje er det fordi det å bevege seg bra nok, og ikke nødvendigvis perfekt, er tilstrekkelig i det daglige. De aller fleste ser ut til å ha lært seg til en uvane med å diskoordinere muskelskjelettsystemet på en måte som minner om en stressreaksjon. Resultatet er at folk flest beveger seg på en «stressa» måte mer eller mindre konstant. Det er all grunn til å tro at dette gjør disse personene mer sårbare for stress. De «øver» på stress hver gang de gjør noe. Å legge seg ned i aktiv hvilestilling og gi slipp på spenningene vil hjelpe midlertidig.

For at det å legge seg ned i aktiv hvilestilling skal hjelpe også på lengre sikt, må hvileprosedyren brukes konstruktivt for å lære å organisere kroppen på en bedre måte også i daglige aktiviteter.

ANS
I situasjoner som vi opplever som stressende øker spenningene i kroppen. Dette er en naturlig følge av at det autonome nervesystemet (ANS) forbereder oss på utfordringene som måtte komme og gjør kroppen klar for økt aktivitet. Det er viktig å ha som utgangspunkt at dette er noe positivt. Økt aktivitet i den sympatiske delen av det autonome nervesystemet gir mer energi som kan utnyttes på en konstruktiv måte. Hvis følelsen av stress og nervøsitet er noe du forsøker å unngå gir du deg selv en umulig oppgave. Du vil bare kjempe mot deg selv og kaste bort krefter til liten nytte.

Noen ganger kan følelsen av stress bli overveldende. Da kan det være smart å ta en time-out. Som STAT skriver videre i pressemeldingen:
The position, also known as ‘active rest’ is the best way to restore and reconnect the body and mind; a little like the reset button on a computer. As well as realigning the spine, it stops you feeling overwhelmed, allowing you to focus on yourself and providing vital time out to quieten the mind and process emotions.
Det som kan legges til er at hva som oppleves som stressende kan vær individuelt og har å gjøre med hvordan vi tolker situasjonen. Å ta en time-out kan gi en mulighet til å revurdere situasjonen. Helst bør det å jobbe med stressende situasjoner være noe som skjer i forkant. Å legge seg ned i semisupine er en mulighet til å øve mentalt på stressituasjonen og bli vant til å være i den. 

Planlegging
Veldig ofte når stress oppstår er det en følge av å ha for lite tid. Noen ganger er det ikke til å unngå. Tid er en begrenset resurs. Men det kan også skyldes feil eller dårlig planlegging. Å ta en time-out og legge seg ned i aktiv hvilestilling kan være en måte å ta seg tid til å tenke gjennom neste skritt., legge en bedre plan. I prinsippet er dette hva Alexanderteknikken går ut på: stoppe og tenke seg om.

Semisupine eller aktiv hvilestilling er en fin måte å øve dette på. Du har god tid til å stoppe opp, organisere spenningene i kroppen på en bedre måte, forberede til ny aktivitet. Men dette er en kunstig situasjon, en øvesituasjon. I det virkelige liv handler Alexanderteknikken om å stoppe brøkdelen av et sekund, akkurat lenge nok til å velge å la være å reagere på en måte som gir mer rom og ikke mindre. Det er i dette perspektivet og på dette planet at Alexandertetknikken er mest nyttig mot stress.

Ted Dimon skriver i The Undivided Self, som har undertittelen «Alexander Technique and the control of stress»:
Relaxation methods may bring about an increased sense of relaxation or effect other therapeutic changes, but to address the cause of the problem, it is necessary to become increasingly alert and calm, in the context of the associative process that takes place during voluntary action. In short, the subconscious associative process of ideo-motor action must be raised to a conscious level by quieting the field of consciousness. The true significance of the role of consciousness as it applies to stress in living, then is not in the context of therapeutic techniques, but as a heightened awareness in living a conscious stage of functioning (Dimon 1999, s 151).

Relaterte blogginnlegg
Lenker
Pressemeldingen fra STAT (som sier at teknikken er «acclaimed by celebrities across the globe» - noe som neppe taler til dens fordel):
Til pressemeldingen hører en veldig fin og kort instruksjonsvideo om semisupine:
Mer utførlig instruksjoner om semisupine på STATs hjemmeside:

Litteratur
Dimon, Theodore Jr.. 1999. The Undivided Self: Alexander Technique and the Control of Stress. Souvenir Press Ltd.

onsdag 4. oktober 2017

Støvsuge

Du vil få mest ut av denne artikkelen om du allerede tar timer i Alexanderteknikk.

Jeg har inntrykk av at veldig mange misliker støvsuging nesten mer enn noen annen form for husarbeid. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje det er fordi støvsuging er bråkete, men jeg tror det har mest å gjøre med måten folk flest støvsuger på.

Koordinasjon
Jeg har ikke støvsuger på kontoret men jeg har en vaskekost. Det er lignende bevegelser, og når jeg ber noen demonstrere hvordan de gjør det er det lett å se hvorfor de synes husarbeid er ekstra slitsomt. Typisk er at de kollapser i ryggen, blir stiv i beina, trekker hodet ned mellom skuldrene, holder nesten pusten mens de skyver og drar kosten med armene. Koordinasjonen er dårlig og krefter går til spille.

Heldigvis er det enkelt å lære seg prinsippene for bedre koordinasjon av bruken av krefter. Det ligger naturlig til rette i kroppen. Du kan se om du kan lokke frem noe av denne koordinasjonen selv på egen hånd, men da må du være villig til å møte veggen.

Møt veggen
Stå foran en vegg. Du skal nå dytte på veggen. Forestill deg at du for eksempel skal hjelpe til å dytte gang en bil, men du trenger ikke dytte spesielt hardt, bare slik at du lener deg mot veggen og bruker vekten av kroppen din. Hvordan vil du gjøre det? Hvordan vil du organisere kroppen din?

Jeg vil gjette på at du setter føttene diagonalt, den ene foten litt foran den andre, og at du bøyer knærne. Dette er helt naturlig og kommer av seg selv. Armene er i skulderhøyde og du lener deg litt forover. Har du ikke hatt timer i Alexanderteknikken er sjansen stor for at du har latt brystkassa kollapse, spent nakken og heist skuldrene. Har du hatt timer i teknikken håper jeg du husker å la nakken være fri slik at ryggen kan være lang og bred slik at kraft kan overføre mest mulig effektivt mellom hender og føtter.

Du er nå i en slags asymmetrisk «monkey»-posisjon også kalt «lunge» på engelsk, (uttales omtrent som «løndsj»)

Ute til lunsj
Kom vekk fra veggen og prøv «lunge» på gulvet. Gjør det uten å gjøre noe med armene, bare la dem henge langs siden. Posisjonen kommer av seg selv nå du skal dytte noe, så å gjøre det midt på gulvet kan virke noe kunstig. Hensikten er å utforske visse aspekter ved «lunge» og da kan det være lurt å innta posisjonen gjennom flere steg for å se på ett element av gangen.

Det er to måter å gjøre dette på. Det ene å gjøre monkey først, helst vertikalt uten at du lener deg forover. Deretter overfører du vekten på ett bein (samtidig som du beholder dynamikken i monkey-posisjonen ved sende hode, bekken og kne i hver sin retning), slik at du kan ta et lite skritt bakover og til siden med den ene foten. Du er nå i en «lunge»-posisjon. Du kan nå enkelt overføre vekt fra den ene foten til den andre. Du har stor bevegelighet og rekkevidde.

Den andre måten å utføre «lunge» på som en slags øvelse går ut på å gjøre bevegelsene i motsatt rekkefølge. Begynn med å stå oppreist i nøytral posisjon, ta et lite skritt bakover og til side med den ene foten, for så å gå ned i en diagonal monkey. Uansett hvilken måte du velger å begynne på er hensikten å innta stillingen og samtidig bevare organiseringen av kroppen - lang og bred rygg uten kollaps eller anspennelse.

Neste steg er å løfte armene til «dytteposisjon» på en måte som fortsetter å stimulere til lengde og bredde i ryggen. Ideene som kan fungere på dette trinnet er å sørge for å tenke på resten av kroppen når du løfter armene, tenke på å tillate bevegelse i alle ledd for å åpne for justering av balansen, tenke på å la fingrene lede bevegelsen og at armene følger. Posisjonen du ender i vil være som ved «push hands» i taiji.

Old Macdonald
Patrick Macdonald (1910-1991) var av den første generasjonen av alexanderlærere. Han var tidligere amatørbokser og spesielt opptatt av den dynamiske «lunge»-posisjonen. Han hadde sin egen oppskrift for å gå inn i posisjonen. Pedro de Alcantara, en av hans elever, har denne beskrivelsen i «Indirect Procedures»: 
  1. Stand up and bring your feet side by side, close together.
  2. Put the heel of the left foot on the hollow of the right foot, advancing the left foot forward slightly and placing it at an angle of about forty-five to sixty degrees to the right foot.
  3. Turn your head and trunk so that you face the same direction as your left toes.
  4. Lift your knee up in the air, so that your foot is clear of the floor.
  5. Lean forward and let the left foot drop and land lightly on the floor, away from the right foot.
  6. Bend your left knee slightly.
  7. Lean your trunk forward, from your hips. (Alcantara 1997, s. 103).
Hvis du er vant til å øve «push hands» eller drive med lignende aktiviteter er du sikkert vant til å innta noe som ligner lunge på en mer naturlig måte. Fordelen ved å eksperimentere med en stegvis men kunstig fremgangsmåte er at det blir lettere å holde kontroll på hva som skjer med koordinasjonen av hode nakke og rygg. Hvis du har hatt timer Alexanderteknikken vet du hva jeg mener, og kan eksperimentere med prosedyrene beskrevet ovenfor. 
For å se nærmere på bruken av kraft i denne posisjonen vil du ha nytte av å møte veggen en gang til.

Møt veggen (igjen) 
Begynn med å stå litt mindre enn en armlengdes avstand fra veggen i nøytral posisjon (armene langs siden). Tenk på å la ankler og nakkeledd være frie. Ta et lite skritt bakover med ene foten slik at du står i posisjon til å dytte mot veggen, men med armene fortsatt langs siden. Tenk at ryggen er lang og bred og at armene er en fortsettelse av den brede ryggen. Løft hendene mens du tenker på å la hendene lede og armene følger etter, til hendene er i kontakt med veggen. Stopp og la hendene synke inn i døra uten at du legger på ekstra vekt. Tenk igjen retning, at du vil la kroppen ekspandere når du legger på vekt - hodet opp, hender inn i døra og føttene ned i bakken. (Ryggen bakover og knær forover). Øk trykket mot veggen og tenk at du lar trykket mot hendene fortsette gjennom armene, gjennom ryggen og ned i den bakerste foten, og at dette trykket hjelper ryggen til å bli lengre og bredere.

Du utnytter hele kroppen til å utøve kraft og fordeler muskelarbeidet over hele kroppen. Du kan nå prøve det samme mot en stol. Deretter er ikke veien lang til støvsugeren. 

Dytt og dra
Velg en stol med høy rygg som du kan dytte fram og tilbake på gulvet. En vanlig spisestol vil fungere greit. En tyngre stol, f.eks. en lenestol gir mer motstand og kan gjøre det tydeligere hvordan kreftene fordeler seg i kroppen.

Bruk samme framgangsmåte som når du dyttet på veggen, ikke fordi dette er «riktig» måte å gjøre det på, men fordi en stegvis framgangsmåte gir bedre mulighet til å fokusere på hvordan du koordinerer kreftene.

Stå bak stolen, ta et lite skritt tilbake med en fot, legg hendene på hver side av stolryggen (eller oppå, alt ettersom hva som er mest praktisk), mens du for hvert steg tenker retning som beskrevet over. Du er nå i posisjon til å dytte stolen. Til forskjell fra ved veggen kan du også bruke kraft andre veien og dra stolen bakover.

Uansett hvilken vei bevegelsen går er de generelle retningene du tenker de samme - hodet opp, hendene inn, føttene ned i bakken. Hvor detaljert du tenker er individuelt og avhengig av erfaring. I en øvelsessituasjon som dette kan retningene omfatte hver enkelt del av kroppen og gjøres svært komplekse. Minimum kan beskrives som å ekspandere mellom kontaktpunktene for hender og føtter, eller som at du tar imot trykket mot hendene og lar det gå gjennom kroppen og ned i bakken.

Det du skal oppnå i praksis er å bruke beina for å skyve og dra ved å flytte vekten fra den ene foten til den andre. Når du har opplevd å skyve og dra stolen med hele kroppen på denne måten kan du bytte ut stolen med en kost eller støvsuger.

Dans 
Hold en støvsugerrøret eller en kost mens du går inn i «lunge»-posisjon. Begynn forsiktig og gjør fram- og tilbakebevegelser som før. Se om du kan få den samme følelsen for retning av krefter selv om motstanden mot hendene nå er mindre ved bruk av stolen. La hendene gå inn i kost eller støvsugerrør mens du bruker beina og ikke hendene til å gjøre bevegelsene. Hender og armer tar bare imot og videreformidler kreftene de blir utsatt for.

Å støvsuge eller bruke kost uten å bruke armene aktivt kan virke kunstig og er heller ikke slik vi gjør det i det virkelige liv. Da bruker vi flere bevegelser. Dette er en øvelse og en overdrivelse av ett aspekt. Det nyttige ligger i å oppdage at du kan bruke hele kroppen og ikke bare armene, og at det gjør jobben mye lettere.

Du kan sammenligne det med dans. Dans ville bli slitsomt for begge parter om den gikk ut på å dra og skyve partneren fram og tilbake (noen former for dans har elementer av det). I stedet brukes hele kroppen til å føre. Prøv det samme med støvsugeren, så skal du se støvsugingen blir en annen dans.

Relaterte blogginnlegg:

Lenker:
Intervju med Ted McNamara om Patrick MacDonald. (De vitalistiske tendensene kan du godt ignorere). The Shaping of a Technique

Litteratur:
Alcantara, Pedro de. 1997. Indirect Procedures: A Musician's Guide to the Alexander Technique. Oxford University Press. 

søndag 24. september 2017

Taiji og qigong

Når du tar timer i Alexanderteknikk er det mest vanlig å ta utgangspunkt i enkle dagligdagse aktiviteter som å stå, gå og sitte. Å bli mer bevisst i disse enkle aktivitetene kan gjøre en stor forskjell. Men min erfaring er at de som lettest og raskest lærer seg Alexanderteknikk er de som har en bestemt aktivitet å anvende teknikken i, en aktivitet de gjør hver dag, noe de trener på. Taiji og qigong er gode eksempler.

Rolige bevegelser 
Taiji og qigong består av rolige bevegelser som involverer hele kroppen. Bevegelsene er abstrakte, tilsynelatende uten konkret hensikt eller ytre mål, noe som gjør det lett å holde oppmerksomheten om kvaliteten på bevegelsene. Når du beveger deg ellers i dagliglivet er det for å gjøre noe. Du har et mål som kan gjøre det krevende å samtidig ha oppmerksomhet om hvordan du gjør noe. 

Lette bevegelser
I taiji og qigong brukes som regel minimalt med kraft slik at følsomheten for det som skjer i kroppen kan være optimal. Du kan selvfølgelig bruke Alexanderteknikken i alt av styrketrening, men i begynnelsen vil det være en grense for hvor mye du kan bruke av kraft og samtidig ha tilstrekkelig følsomhet til å vite hva du gjør. Generelt er det slik at jo mer kraft du bruker, jo lavere blir følsomheten. (Dette følger av det som kalles Weber-Fechners lov).

Integrert
Prinsippet i Alexanderteknikken om å «tenke retning», om å tenke utvidelse, kan lett integreres i taiji og qigong. Å tenke seg at hodet blir dradd opp av en «sølvtråd fra himmelen», en idé som enkelte alexanderlærere faktisk bruker, kommer antagelig fra taiji. Alexanderteknikken blir fort en naturlig del av bevegelsene. Siden blir det lettere å integrere teknikken på samme måte i andre aktiviteter.

Tid nok
Hvis du trener taiji eller qigong vil du ideelt sette av tid til å gjøre øvelsene hver dag. Da har du samtidig tid til å «øve» Alexanderteknikk. Alexanderteknikk er en ferdighet og hvordan du mestrer teknikken avhenger som alle andre ferdigheter av hvor mye tid du bruker på den.

Den mest brukte bevegelsen i en alexandertime er å reise seg og sette seg. Det er fordi dette er mest praktisk i forhold til det arbeidet læreren gjør med hendene sine, og fordi bevegelsen veldig tydelig avslører kvaliteten på din koordinasjon. Men selv om du skulle være bevisst på hva du gjør når du setter og reiser deg i dagliglivet, så varer bevegelsen veldig kort tid. Mest sannsynlig har du allerede gjort bevegelsen når du kommer på at du hadde til hensikt å være oppmerksom. Å ha andre aktiviteter å anvende Alexanderteknikken i er en fordel.

Uvanlig
Bevegelsene i taiji og qigong er stort sett innenfor det som kan beskrives som naturlig, men de er samtidig annerledes fra bevegelsene du gjør til daglig. Det gjør at de ikke i samme grad er preget av uvaner som kan være vanskelig å oppdage og å kontrollere. Bevegelsene er mer «ferske». Det kan gjøre det lettere å anvende Alexanderteknikken.

Musikere har for eksempel bevegelser de øver på hver eneste dag. Å anvende Alexanderteknikken under disse bevegelsene er selvfølgelig ekstremt nyttig. Disse bevegelsene er sterkt preget av vaner. Ofte er det sterke følelser knyttet til dem. Det kan føles helt nødvendig å bruke en viss mengde kraft for å uttrykke en bestemt musikalsk frase, og tilsvarende umulig å la være. De som har drevet lenge og profesjonelt med taiji og qigong kan ha tilsvarende inngrodd forhold til sine innlærte bevegelser. Desto viktigere er det å klare å frigjøre seg fra det vanemessige.

Pust og kollaps
Taiji og qigong består i utgangspunktet av rolige og varsomme bevegelser og må sies å være en sunn form for fysisk aktivitet. Men jeg har et par kritiske bemerkninger til hvordan aktivitetene av og til praktiseres.
Taiji og qigong gjøres noen ganger i takt med et bestemt pustemønster. Dette er ikke å anbefale om du ikke utøver taiji eller qigong på et profesjonelt nivå. Hver eneste gang jeg har observert noen som gjør taiji, qigong eller yoga med et fast pustemønster har det vært assosiert med rigiditet og statisk muskelbruk. La pusten passe seg selv. 

Min andre kritiske bemerkning gjelder taiji. Taiji er abstrahert kampsport. Av den grunn kan retningen nedover overdrives på bekostning av «opp». Noen inntar også en overdrevet defensiv kroppsholdning med krum rygg og kollapset brystkasse. Men mest vanlig er å skyve halebeinet forover. Hensikten er god, men du skal ha god greie på hva du gjør om det ikke ødelegger dynamikken i koordinasjonen mellom beina og ryggen. Min anbefaling er å gjøre bevegelsene uten å manipulere deler av kroppen separat og lokalt. 

Qi
Sentralt i filosofien bak taiji og qigong er forestillingen om «qi» (eller «chi»), en (livs)energi som gjennomstrømmer alle ting. Denne forestillingen er rester av gammel overtro. Det du kjenner i kroppen når du gjør taiji eller qigong er ikke noen mystisk form for energi, men nyttig informasjon fra kroppen din. 
En grunn til at ideen om energi har overlevd til i dag kan være fordi den har en viss praktisk nytte. Forestillingen kan forsterke intensjonen om retning i kroppen under bevegelsene. Å bruke slike bilder eller forestillinger er helt greit så lenge du vet at det bare er en forestilling.

Indirekte
Som alexanderlærer instruerer jeg aldri noen i hvordan de skal gjøre bevegelsene i taiji eller qigong, selv om jeg har noe erfaring med begge deler. Jeg instruerer ikke i «formen». Eleven gjør bevegelsen på sin måte. Jeg ser kun på kvaliteten på bevegelsen, på den generelle koordinasjonen. Kvaliteten på bevegelsen vil alltid endre seg til det bedre gjennom indirekte tilnærming. 

Relaterte blogginnlegg:

søndag 17. september 2017

The lost element

According to various sources, F.M Alexander used to say that the procedure of doing "hands on the back of a chair" gave you all the experience you needed for using your hands in teaching. (See for instance Carrington &Carey 1992 p. 93; Carrington & Carey 2001 p.21; Carrington & Carrington 2017 p. 180; Dimon 2015 p. 4).

There is of course more to hands-on teaching than this. We do for instance put our hands on living being, not furniture. But the procedure does give you the basic skills and understanding of how to organise yourself to achieve the necessary quality and sensitivity of touch. 

Put another way I would say that if you don't understand the dynamics of "hands on the back of a chair" (HOBC) you have not understood the basics of using the hands in teaching. Understanding the procedure is of vital importance. 

Whether we actually use it as a practice procedure procedure is another matter, as is the question whether it should have a place in the lessons of the average pupil. We teachers have to understand it. Here I am going to write about something I have noticed when doing HOBC assisted by a teacher.

Assisted
I have done the procedure assisted by a teacher many times over the years, as a pupil, as a student, and as a teacher myself. Very often, even maybe more or less always, one thing has not been clear: what to do with the weight of my arms. 

This is not a problem when performing the procedure on my own. Then I have the control and responsibility of the weight myself. The problem arises when the teacher takes the weight of the arm, which by the way is not necessary but probably the most common way of doing it. It is the most common way probably because it is part of Alexander's description in Constructive Conscious control.

The curious thing is that Alexander is very clear in his description about what to do with the weight of the arm, yet hardly any teacher I have ever worked with seem to have taken notice of this important point. 

In CCC Alexander writes: 
The pupil must now again order the neck to relax, the head forward and up, whilst the teacher with his hands secures that position of the torso in which the back may be said to be widened. These orders should be repeated several times and be continued whilst THE TEACHER TAKES THE PUPIL'S RIGHT ARM WITH HIS HANDS, AND MOVES IT FORWARD UNTIL THE PUPIL'S HAND IS ABOVE THE TOP RAIL OF THE BACK OF THE CHAIR. THE PUPIL SHOULD THEN BE REQUESTED to repeat the orders set down at the beginning of this paragraph, and then TO TAKE THE WEIGHT OF THE ARM ENTIRELY, as the teacher disengages his hands from the supported arm. 

GREAT CARE MUST BE TAKEN TO SEE THAT THE PUPIL HAS NOT INTERFERED WITH THE MECHANISM OF THE TORSO IN THE EFFORT TO TAKE THE WEIGHT OF THE ARM. This interference can take place in various ways, but it always implies that the pupil has forgotten his orders and has harked back to one or other of his subconscious habits. What is essential here is a coordinated use of the arms, and the only way by which he can secure this is, first, by giving the necessary preventive orders, and then by rehearsing the series of new orders given by the teacher, in which the movement of the arms is linked up with the use of the other parts of the body  
IF THE PUPIL HAS NOT INTERFERED WITH THE MECHANISM OF THE TORSO IN THE EFFORT TO TAKE THE WEIGHT OF THE ARM, he should next be requested to grasp the top rail of the back of the chair gently and firmly ... (Alexander 2004, p 117. For clarification I have changed the capitalisation from the original).


You can see that Alexander emphasises the importance of the process of reintegrating the weight of the arm into the pupil's body. 

What normally happens when working with a teacher is that the teacher takes the arm as Alexander describes, but proceeds to place the fingers against the rail of the chair while I as 'pupil' am supposed to somehow at some point in time regain control of the weight. 

It can be argued that an experienced teacher is able to communicate through his/her hands in such a way as to elicit the correct response by the pupil. Even so, I am most often, even when the procedure could be categorised as successful, left feeling uncertain. Uncertainty causes unclear thinking and unclear thinking causes breakdown in the process of directing. The success of the procedure is then dependent on some degree of luck. It should not be.

If any amount of the weight of the pupil's arm is taken by the teacher, then this weight must at some point be transferred back to be supported by the pupil's own body. The grip on the back of the chair should as a rule be a neutral one. (Variations like pulling or lifting or adding weight should be treated as subsequent steps). 

If the transfer of weight is done automatically and subconsciously , it will also be done habitually and most probably will include tensing in the armpits and pulling in of the arms and shoulders. 

Resting the arms 
The confusion about how to support the weight of the arms is potentially aggravated by the way HOBC is performed in the Carrington tradition where the hands are first put palms up on the rail of the chair. 

Resting the hands in this way has some obvious advantages. It facilitates the release in the armpits, the 'upper part of the arms', the area where the latissimus and pectorals insert into the humerus. Tensing up in this area is possibly the most important tendency to inhibit during hands-on work or when performing HOBC. But resting the hands on the rail of the chair also accentuates the need for reintegrating the weight of the arms in a constructive manner. 

The "support" described further on in CCC achieved by the widening of the back is extremely subtle and not the same as you get from this way of resting the hands on the back of the chair. 

In the newly rerelased DVDs of the Carringtons, (Walter and Dilys Carrington Demonstrate The Alexander Technique), you can see Walter Carrington demonstrate HOBC with a student. The student is resting the arms on the back of the chair palms up, (from 01:57:00). Then Carrington takes one arm at the time and places the hands in position for "hands on the back of the chair". The student, being experienced, seems to cooperate very well and is, (as far as I can see) having no problem dealing with the reorganisation of weight. For an ordinary pupil or less experienced student the story could have been another one. 

Weight confusion 
It is interesting that this redistribution of weight goes on unnoticed during a procedure which should be the ultimate in conscious use of oneself. The reason could be that with a skilled teacher and not too inexperienced pupil it tends to go reasonably well thanks to hands on skills. And if it doesn't go well the tendency (and tradition) is to blame the level of inhibitory/directing skills (unfortunately normally on the part of the pupil) rather than the lack of a clear conception of the required means-whereby. 

I have met the same confusion when working on activities like walking or going up on the toes, being instructed by teachers who claim it is possible to lift one foot without adding a corresponding amount of weight on the other, or going up on the toes without any forward displacement of the centre of gravity. Denial of physical facts causes confusion and leads to bad teaching. 

Weight dilemma 
The taking of weight in any hands-on procedure is associated with a dilemma. The more weight the teacher takes, the more the pupil can let go and the easier it can be for the teacher to facilitate physical change; at the same time, the more the responsibility is taken away from the pupil, the more the situation differ from the pupil's real life and its usefulness as a situation for practical learning can be questioned. 

If the pupil never gets to perform the movement/procedure with full responsibility of his/her own weight, it can not be said that the pupil has learned to perform the procedure. How can we know whether the pupil is able to perform it satisfactorily on his/her own? 

Anything that the pupil learns, they should be capable of performing independently. This means that the teacher must refrain from taking weight at least some of the time. (The same goes for initiating movements). 

When the teacher decides it is a good idea to take the pupil's weight, as for instance when guiding in HOBC the traditional way, the teacher must be clear about how this weight is managed, and if necessary make this explicitly clear to the pupil. But most important of all this must be clear to the teacher him-/herself, which in most cases in my experience it isn't.

Related blog articles:
Alexander, FM. 2004 (1923). Consctructive Conscious Control of the Individal. Mouritz
Carrington, W;Carey, S. 1992. Explaing the Alexander Technique. The Sheildrake Press.
Carrington, W;Carey, S. Personally Speaking. 2001 (1986). Mouritz. 
Carrington, Walter & Dilys . 2017. An Evolution of the Alexander Technique: Selected Writings. The Sheildrake Press
Dimon, Theodore. 2015. The Use of the Hands in Teaching. Dimon Institute (Self-published).
Walter & Dilys Carrington Demonstrate the Alexander Technique. (1985/1986). 2016. [DVD]. Constructive Teaching Centre Ltd, UK.