torsdag 6. juli 2017

Framtida

Alexander mente hans teknikk viste veien inn i framtida. Han støttet det synet at neste steg i mennesket utvikling var økt bevissthet og hans teknikk var middelet for å oppnå det: 
… it appears to me that all we know of the evolution or development of life goes to show that it has progressed, and will continue to progress, in the direction of self-consciousness (Alexander 1996, s.25).*
Medfødte instinkter er ikke tilstrekkelig for å møte utfordringene i et moderne «sivilisert» samfunn. Vi må ta bevisste valg og kan ikke alltid stole på instinktene:
The failure of subconscious guidance in modern civilization is now being widely admitted, and the consideration of this fact has led a few to the logical conclusion that conscious guidance and control is the one method of adapting ourselves not only to present conditions, but to any possible conditions that may arise. We have passed beyond the animal stage in evolution and can never return to it (ibid, s.7).
Hans teknikk var et redskap for å oppnå økt «conscious control» og Alexander beskrev teknikken som : 
… a philosophy of fundamental value reduced to practical procedures to give to my generation which will prove to be the keynote of our future evolution … (ibid, s.xxiii).
Og det var ikke småtterier man kunne oppnå: 
For in the mind of man lies the secret of his ability to resist, to conquer and finally to govern the circumstance of his life, and only by the discovery of that secret will he ever be able to realize completely the perfect condition of mens sana in corpore sano (ibid, s 8).

Lamarck og Dawkins
Hvordan kan Alexanderteknikken påvirke evolusjonsprosessen? Det måtte jo bety at Alexanderteknikken gir økt sannsynlighet for reproduktiv suksess og at teknikken enten på en eller annen måte påvirket genmaterialet, eller at utøvere av teknikken av en eller annen grunn ble de som hadde de fordelaktige genene. Det virker ikke særlig sannsynlig. 

Dessuten kan det hende at det underliggende premisset, at neste steg i menneskets utvikling er økt bevissthet, er feil. Økt bevissthet blir resultatet av evolusjonsprosessen kun om det gir økt overlevelse. Kanskje er vi allerede så bevisste som vi behøver å være. Økt bevissthet koster kanskje mer enn det er verdt. 

Vi må huske i denne sammenheng at Alexander hadde et noe skrudd syn på evolusjon. Han hadde den foreldede oppfatning at tillærte egenskaper kunne nedarves, det som kalles lamarckisme.** 
Få alexanderlærere støtter et slikt syn i dag. Men det er fortsatt noen som hevder Alexanderteknikken vil bidra til menneskets utvikling, men med en annen argumentasjon. De anser evolusjonen som også å omfatte menneskenes kulturelle utvikling. Alexanderteknikken er et «meme». Et meme er «… an idea, behavior, or style that spreads from person to person within a culture …».

Alexanderlærere som støtter dette synet mener at spredningen av memet Alexanderteknikk vil føre til økt selvbevisshet, selvinnsikt og selvkontroll og dermed til økt evne til rasjonell adferd og sunn kroppsbruk.

For at Alexanderteknikken skal ha innvirkning på denne måten forutsetter det for det første at teknikken har større effekt på læringsprosesser, mental og fysisk mestring og helse, enn det kanskje er grunnlag for å hevde. Og for det andre at mange nok mennesker lærer seg og praktiserer teknikken på et høyt nok nivå - noe som virker relativt usannsynlig med tanke på dagen tilstand og teknikkens relative obskuritet. 

Mine spådommer
Alle kan spå om framtida, men ingen kan være sikre på å få rett. Jeg tror og håper at i framtida vil mer av Alexanderteknikken være basert på vitenskap og forskning, og at i den grad det blir nødvendig endres og forbedres forklaringsmodeller og undervisningsmetoder. Skal teknikken bli akseptert og utbredt er dette nødvendig. Det er også nødvendig å slutte å hevde at teknikken vil lede til neste steg i menneskets utvikling. Påstanden mangler troverdighet.

Jeg håper og tror at teknikken vil fortsette å være til praktisk nytte for mange, på mange områder og i mange sammenhenger. På lang sikt vil kanskje prinsippene i teknikken bli alment godtatt og integrert innen helse og utdanning, og på andre områder, ikke minst fordi det er snakk om sunn fornuft. Når vi kommer så langt vil navnet Alexanderteknikk være glemt og kanskje finnes det heller ikke lengre alexanderlærere. Men det vil neppe ha noe å si for menneskehetens utvikling.

*Sitatene er fra første del av Man's Supreme Inheritance. Alexander hadde hjelp av en «ghost writer» i begynnelsen av skrivearbeidet. Forumleringene er derfor muligens ikke Alexander's egne. Men siden teksten ikke ble endret i senere versjoner må vi anta at Alexander gikk god for innholdet.

**Staring i sin biografi om Alexander beskriver Alexanders syn som «butlerian» etter den britiske forfatteren James Butler. Butler mente vaner kunne nedarves og at individet på den måten kunne innvirke på evolusjonsprosessen gjennom sin adferd.


Relaterte blogginnlegg: 

Litteratur:
Alexander, FM. (1918) 1996. Man's Supreme Inheritance Conscious Guidance and Control in Relation to Human Evolution. Mouritz
Staring, Jeroen 2005. Frederick Matthias Alexander (1869-1955) The Origins and History of the Alexander Technique. Integral

mandag 26. juni 2017

Ny trend

På onsdag vil alexanderlærere over hele verden forsøke å få Alexanderteknikken til å «trende» på twitter og i andre sosiale medier. Et spennende eksperiment. Er det mulig å få det til?

Alexanderlærere har ikke vært særlig flinke til å markedsføre seg. En grunn kan være mangel på utdanning. Det har vært brukt lite tid på innføring i markedsføring og andre forretningsmessige forhold i utdanningen av lærere. Det var bare noe man plukket med seg etter hvert.

En annen grunn kan være en tradisjon som har lagt stor vekt på undervisning gjennom berøring. Å beskrive og forklare teknikken med ord har vært ansett som vanskelig og dermed har utviklingen av kunnskap og ferdigheter på dette feltet vært mangelfull. 

Det kan også være at menneskene som har vært involvert i Alexanderteknikken har vært lite opptatt av materielle verdier. Markedsføring og kommersialisering har blitt sett på som noe mindreverdig og kanskje til og med på grensen til uetisk. Jeg har også mistanke om at holdningen har vært at Alexanderteknikken er så fantastisk at den vil markedsføre seg selv. Før eller siden ville alle andre også oppdage hvor fantastisk teknikken er og markedsføring vil være unødvendig.

Men markedsføring er nødvendig. De færreste alexanderlærere blir ansatt noe sted. De fleste er selvstendig næringsdrivende. Det er derfor nødvendig å skape sin egen arbeidsplass og skaffe sine egne kunder. Det er en del av jobben.

Hvordan markedsføre Alexanderteknikken? For å markedsføre Alexanderteknikken, eller hva som helst annet, må man bruke en enkel form for kommunikasjon. Man må gjøre valg angående hva budskapet skal være og hvordan man skal formidle det. I den prosessen har ting lett for å bli overfladiske. Det finnes nok av eksempler. Alexanderteknikken fremstår enten som en form for terapi eller som øvelser i kroppsholdning.

Vi alexanderlærere har ennå ikke knekt koden for hvordan å markedsføre teknikken på en god og effektiv måte. Noen lurer på om det i det hele tatt er mulig. Andre sier: «Se på mindfullness, det er blitt kjempetrendy. Hvorfor skulle ikke Alexanderteknikken kunne oppnå samme status?».

Ja, hvorfor ikke? Alexanderteknikken er jo «mindfulness in action». 

Vi får se om vi klarer å gjøre Alexanderteknikken litt mer kjent på onsdag. Vil du være med så bruk hashtaggen #AlexanderTechnique. Her er info:
  1. Prepare meaningful tweets/facebook posts with an AT tip or general information about the AT, or find tweets or facebook posts you have previously used with similar content which you can retweet or re-post.
  2. Make sure that you have enough characters left (on Twitter) to include the hashtag #AlexanderTechnique (no space between the words). It is important to include the full name of the Technique to be able to create a trending hashtag that we can trace the impact of on social media. You may wish to use other hashtags (using no more than 3 is advisable) but ensure you also use the above. If you can include a picture showing the AT in action, all the better.
  3. Set a reminder for yourself to start sending your tweets and posts at 10am on the 28th June and then on the hour for the rest of the day.
  4. It does not matter if you are not based in the UK. Send your messages at 10am your local time. If you send them on the hour after that, other countries will catch up when it turns 10am for them too.
  5. Ask friends, family and pupils to do the same and help us create a trend online.
  6. Retweet or repost any information you see from other social media users on this. 

Relaterte blogginnlegg:

lørdag 24. juni 2017

Ikke pust

«I see at last that if I don't breathe I breathe ...»*

Pusten er et stort og komplekst tema og sentralt i Alexanderteknikken. Likevel er det ikke så ofte jeg snakker om pusten på timene.

Grunnen kan være at når ting fungerer som de skal fungerer pusten av seg selv; og når pusten ikke fungerer som den skal er det fordi resten av systemet ikke fungerer som det skal, og da er det ikke pusten sin feil.

Noen ganger kommer det mennesker til meg og sier de har problemer med pusten. Hvis problemene har medisinske årsaker, som astma eller allergi, eller i verste fall hjerte- og lungelidelse, er ikke Alexanderteknikken løsningen. Og har de problemer med pusten av andre årsaker kan noe av problemet være at de tenker for mye på pusten allerede og da kan det gjøre vondt verre å fokusere enda mer på pusten.

I timen
De gangene jeg nevner pusten i løpet av en time (om vi ikke jobber med noe direkte relatert til pust, som f.eks. sang eller stemmebruk), er gjerne i forbindelse med å «tenke retning». 

Å «tenke retning» er å gi seg selv mentale instruksjoner som har til hensikt å regulere organiseringen av muskelspenninger. Beskrivelsen som blir brukt er gjerne «å la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, slik at ryggen blir lang og bred (osv.)». Instruksjonene skal bare tenkes, men fristelsen kan være stor til å forsøke å utføre dem. Da vil som regel pusten påvirkes negativt. Det kan være nok å tenke på en for «hard» måte. Å bringe mer oppmerksomhet mot egne bevegelser som vi gjør i en alexandertime kan i seg selv friste til å overfokusering og at pusten holdes igjen. Motsatt vil pusten bli friere når du tenker retning og det medfører at du gir slipp på unødvendig spenning. Pusten er derfor en indikator på om du tenker riktig.

Å puste for mye kan også være et dårlig tegn. Å gi slipp på spenning ved å tenke retning kan frigjøre pusten. Du puster mer. Men jeg har sett tilfeller der dette er tegnet på en uvane. Fordi å puste mer assosieres med å tenke retning, er det noen som puster mer «for å tenke retning». En stereotyp reaksjon gir ufri pust enten enten det er den ene eller andre veien. Å hyperventilere kan være like ille som å holde igjen pusten. 
(Hyperventilering er årsak til mange av symptomene ved panikkanfall selv om det kan oppleves som om man har åndenød). 

Pusteøvelser
Jeg har inntrykk av, uten å kunne si noe helt sikkert, at personer som er unormalt opphengt i pusten er de som har drevet med pusteøvelser i en eller annen form. (Sangere og blåsere er spesielt opptatt av pusten, men de har en god grunn så det blir noe annet).

Problemet med pusteøvelser er at de virker. I århundrer har mennesker brukt pusteøvelser som middel for å fokusere oppmerksomheten og/eller roe nervesystemet. (Redusere sympatisk og øke parasympatisk aktivitet i det autonome nervesystemet). På den måten kan pusten brukes til å reduseres spenningsnivået i kroppen.

Pusten kan også brukes til å gi ekstra arbeid til muskelsystemet. Pustemusklene kan ha en støttefunksjon. Om du skal løfte noe svært tungt holder du pusten for å øke stabiliteten i kroppen. I yoga og Pilates utnyttes denne funksjonen når øvelser blir kombinert med spesifikke pustemønstre. Det kan diskuteres hvor sunt dette er. Som nevnt i et tidligere blogginnlegg skiller menneskets pustesystem seg fra en del andre dyr ved at pusten kan fungere uavhengig av lemmenes bevegelser. Å risikere å kompromittere denne friheten virker som en dårlig idé.

Aller verst er det om slike pusteøvelser blir norm for hva som er "riktig" måte å puste på. Det kan skje ubevisst. Uten at du er klar over det selv.

Hviske-a 
Fordi pusten grunnleggende sett er bevegelse kan pusten brukes som redskap for å stimulere reorganiseringen av muskelskjelettsystemet, men bare når utgangspunktet er et dynamisk og fleksibelt system. Er kroppen i ubalanse vil det påvirke pusten. Å for eksempel gjøre pusteøvelser vil ikke bringe muskelskjelettsystemet i balanse. Det er som å spenne kjerra for hesten.

Først må systemet organiseres. I Alexanderteknikken gjør vi dette ved først å organisere forholdet mellom hodet, nakken, ryggen og beina, de vektbærende deler av systemet. Deretter økes kravet til musklene relatert til pustefunksjonen ved at utpusten forlenges noe. Det vanligste i Alexanderteknikken er å bruke en hviskelyd, men hvilken som helst lyd kan brukes. Utfordringen er å bevare organiseringen gjennom hele utpusten. Det krever frihet og fleksibilitet i store deler av kroppen. Kombinasjonen av kravet til økt frihet og fleksibilitet og det å tenke retninger, kan føre til endringer i organiseringen av muskelskjelettsystemet som ikke er mulig om ikke også pusten var involvert.

Når utpusten på denne måten skjer på en velkoordinert måte vil innpusten skje uhemmet. Innpusten skjer av seg selv.

Automatisk 
Innpusten skjer alltid av seg selv. Det er utpusten vi kontrollerer gjennom tale, sang eller å spille et instrument. Den viktigste muskelen for innpust er diafragma. (Den avspennes under utpusten). Du kan kontrollere diafragma til en viss grad. Du kan for eksempel holde pusten. Men det er begrenset hvor lenge du kan holde den. Før eller siden vil diafragma trekke seg sammen og du puster inn igjen.

Hvor mye luft du tar inn avhenger av krav til mengden oksygen, (du vil ta en lengre innpust etter å ha holdt pusten), eller til hva og hvordan du vil si noe, eller til idéen du har om strofen du vil synge. Reguleringen av innpust skjer indirekte og ubevisst og fungerer best på den måten. Noen ganger fungerer det til og med best om du tenker at du skal la være å puste inn. Innpusten kommer av seg selv så lenge du ikke hindrer den.

«I see at last that if I don't breathe I breathe ...»

*Det skal ha vært en elev som utbrøt dette i en time med Alexander. (Aphorisms s. 60 og Articles and Lectures s. 193).

Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Alexander, F. Matthias. 2000. Aphorisms. Mouritz.
Alexander, F. Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

lørdag 10. juni 2017

Armbevegelser

I en tradisjonell Alexander-time er det å sette seg ned og reise seg den mest brukte aktiviteten. Det gjør det enkelt for læreren å reorganisere elevens muskelskjelettsystem ved hjelp av berøring. Elevens armer henger langs siden av kroppen. Bruker eleven armene aktivt betyr det gjerne at armene kompenserer for noe som skulle skjedd andre steder i kroppen. Armene bør helst få være i fred. Å organisere hode, nakke, rygg og beina prioriteres framfor bruken av hendene. Dette gjelder generelt – vi vil først organisere den vektbærende strukturen som bruken av armene avhenger av. 

Men hvis eleven aldri får bruke hendene i timen er det noe som mangler i undervisningen. Resultatet kan bli passivitet [lenke] som jeg skrev om i et tidligere blogginnlegg. Det er hendene du bruker for å utrette ting med., om du ikke har det i kjeften. Skal Alexanderteknikken bli en del av dagliglivet må du forstå hvordan bruken av armer og hender passer inn i sammenhengen.

Eksperimenter
Her kommer noen eksperimenter du kan prøve ut for å undersøke sammenhengen mellom bruken av armene og resten av kroppen. De er ganske primitive og grove og har forsåvidt ingenting med Alexanderteknikken å gjøre bortsett fra at de kan belyse eventuelle vaner du har.

Det kan være en fordel å gjøre dem sammen med noen fordi enkelte endringer er lettere å observere visuelt hos andre enn kinestetisk i egen kropp. Du kan eventuelt gjøre dem foran et speil. En annen mulighet er å filme seg selv med mobilkamera.
Gjør hver bevegelse bare noen få ganger og ta en liten å pause mellom hver gang. Dette er bevegelser å observere, ikke å øve på. Oppmerksomheten må være mest mulig «fersk».


Store bevegelser
  • Beveg armene i store sirkler. Observér hva som skjer i beina. 
  • Beveg armene i store sirkler og stopp all bevegelse i beina ved å stramme dem. Hva skjer med bevegelsene i armene?
  • Beveg armene i store sirkler mens du veksler mellom å stramme i beina og å la dem bevege seg fritt. Observér forskjellene.
  • Beveg armene i store sirkler men du strammer nakken. Hva skjer med armbevegelsene, og hva skjer i resten av kroppen? 
  • Beveg armene i store sirkler mens du vekselsvis strammer i nakken og slutter å gjøre det (slik at hodet kan gå «fram og opp»). Obserér effekten dette har på hver del av kroppen, inkludert føttene
  •  Beveg armene i store sirkler og observér effekten av å stramme hendene og/eller de ulike delene av armen og skuldrene. Det skal være mulig å knytte hendene ganske stramt uten å spenne nakken. Å stramme skuldrene vil gjøre armbevegelse vanskelige, men hva skjer i resten av kroppen? 

Balanse stående
Det gjelder å ha klart for seg at enhver bevegelse av armen(e) vil endre kroppens tyngdepunkt, som må bety at den vektbærende del av strukturen må justeres tilsvarende. 
  • Begynn med å stå rett opp og ned, armene langs siden. Løft begge armene rett fram til de er horisontale. Hva skjer i resten av kroppen? 
  • Prøv å gjøre bevegelsen «feil» en gang. Den vanligste tegnet på dårlig koordinasjon er å knekke sammen på midten, la hoftene gå forover og øvre del av ryggen bakover. Virker det kjent?
  • Løft armene rett forover igjen og la hele kroppen bevege seg litt bakover fra anklene. Denne bevegelsen kan gjøres både på god og dårlig måte. Forsøk å legge til litt Alexanderteknikk (hvis du har lært det), og gjør bevegelsen mens du tenker at hodet skal få lov å gå oppover. Prøv også ut effekten av å tenke hodet nedover. Hva blir annerledes?
  • Løft armene igjen, men denne gangen unngå at kroppen beveger seg bakover. Tyngden vil komme mer på forfoten og musklene på baksiden av kroppen får økt tonus. Hvilke justeringer skjer i kroppen? Prøv også ut effekten av å tenke at hodet går oppover eller nedover.
Generelt kan det sies at jo mer fleksibelt og dynamisk muskelskjelettsystemet fungerer, jo mer vil balansejusteringene fordele seg over hele kroppen og synlig kompenserende bevegelser vil bli mindre (innen en viss grense).


Sittende
Eksperimentene ovenfor kan også prøves ut i sittende stilling.


Å gripe noe
Når du har prøvd ut eksperimentene ovenfor kan du erstatte bevegelsen(e) med det å strekke deg etter noe. Det er fint om dette er en ting du ofte tar tak i. Det kan for eksempel være en kopp, eller mobilen din. Når du prøver ut de ulike måtene å gjøre bevegelsen på kan du spørre deg selv hvordan det er du pleier å gjøre det.


Din vante positur
Å stå eller sitte i en «nøytral» posisjon med armene lang siden som man kan gjøre i en alexandertime er noe vi vanligvis ikke pleier å gjøre til daglig. Vi gjør noe med hendene og armene hele tiden. At armene er fullstendig passive er nærmest unaturlig.

Hvor pleier du å ha hendene? Når du står? Når du sitter? Har du en favorittposisjon for armene, f.eks at du legger dem i kors? Du kan eksperimentere med å utføre armbevegelsen fra nøytral hengende langs siden til din favorittposisjon. Gjør bevegelsen mens du:
  • Strammer i beina eller i nakken. Hva skjer med armbevegelsen?
  • Strammer nakken.
  • Bruker Alexanderteknikk og tenker retning på hodet oppover. (Prøv også ut hva som skjer når du tenker at hodet går nedover).
  • Tenker at armene blir lengre, eller at de blir kortere. Hva er effekten på armbevegelsen, og på resten av kroppen?
Ideelt er det fingrene og hånden som leder bevegelsen. Armene følger bare etter mens de er fleksible og «lange». Strammer vi musklene i armene mer enn nødvendig vil tendensen være at vi drar armene inn mot kroppen. Det vil innebære spenninger i skuldre og nakke og og som regel at pusten hemmes.

Som konklusjon kan vi si at bruken av armene påvirker generell koordinasjon. I Alexanderteknikken vil vi bruke armene på en måte som gjør koordinasjonen bedre, ikke dårligere. 


Relaterte blogginnlegg 

Blogginnlegg som handler om bruken av hender og armer:

Blogginnlegg om armen og hendenes struktur:

lørdag 3. juni 2017

Energi

Vi alexanderlærere har lang trening i å bruke hendene når vi underviser. Berøringen vi benytter har en spesiell kvalitet. Effekten av berøringen kan oppleves som sterk i forhold til hvor lett den er. Det kan virke mystisk. Ofte har jeg fått spørsmål om det er healing, eller de snakker om følelsen av «energi».

Jeg kan forsikre om at det det hele er fullstendig mekanistisk og ikke noe mystisk i det hele tatt. Jeg vet hva jeg gjør.

Vibrasjoner
Jeg pleier å forklare opplevelsen med utgangspunkt i min bakgrunn som musiker. Jeg spiller fiolin og å spille fiolin går ut på å manipulere vibrerende strenger. Ved å gjøre forskjellige ting kan en og samme tone på fiolinen gis en uendelig variasjon av klangfarge, intensitet og dynamikk. Det du hører er lydbølger. Lydbølger er luft i bevegelse. Det er snakk om rent mekaniske krefter, men du oppfatter det som musikk som kan innebære et vell av opplevelser når lydbølgene tolkes i hjernen.

En muskel består også av «strenger» samlet i bunter. Musklene «spilles på» av hjernen, det mest komplekse organet vi kjenner, og når du beveger deg er det som lyden tusenvis av symfoniorkestre. Det er ikke så rart at det rikholdige og dynamiske samspillet av subtile mekaniske krefter blir tolket som å være noe mystisk og uforklarlig. Men om du tenker etter er det ikke så mystisk likevel, selv om det fortsatt er fantastisk.

Opplevelsen
Som alexanderlærer har jeg kontroll på hva jeg gjør med hendene, men hva eleven faktisk opplever ligger utenfor min kontroll. Enkelt forklart går min jobb ut på å hjelpe til med å redusere uønsket aktivitet i muskelskjelettsystemet og kombinert med elevens bevisste tenkning og bevegelser sørge for forbedret organisering av systemet. Denne reorganiseringen innebærer endringer som gir opphav til alle mulige slags subjektive opplevelser hos eleven.

Jeg forsøker alltid å gi en rasjonell forklaring ved å peke på sammenhengen mellom opplevelsen og det eleven tenkte og gjorde. De aller fleste skjønner sammenhengen, men det hender elever holder fast ved en vitalistisk og «åndelig» forklaringsmodell. Det er synd, for selv om folk har all rett til å ha det livssynet de ønsker er det i denne sammenhengen snakk om ren og skjær overtro. I enkelte tilfeller blir dette noe som hindrer personen i å bli kvitt uvaner og mestre en fri og bevisst bruk av kroppen, og et hinder for videre utvikling.

Når du tar en time i Alexanderteknikk kan du få en fantastisk opplevelse, men det er ikke på grunn av mystisk og uforklarlig energi. Den finnes ikke.

Relaterte blogginnlegg:


søndag 28. mai 2017

Passivitet

Å være nybegynner kan være vanskelig. Du må være tålmodig, ta små skritt og det er lett å gjøre feil. Alt er nytt og uvant og misforståelser kan oppstå. Å være nybegynner i Alexanderteknikk er intet unntak. Jeg kunne listet opp en lang rekke med typiske nybegynnerfeil, men i denne omgang skal det handle om å bli passiv.

Et grunnleggende element i Alexanderteknikken er det vi kaller «inhibition» Med det menes evnen til å velge å la være å reagere. I praksis kan det bety å ta tid til å tenke før du handler. En brøkdel av et sekund er tilstrekkelig, men en nybegynner kan trenge mye lengre tid.

Det å la være å gjøre noe kan være en utfordring for mange. Å stoppe opp, ta en pause, kan føre til en form for statisk passitivitet eller fiksering. Det kan være like vanskelig som å stå stille på sykkel.

Noen mennesker har større vansker med dette enn andre. De er aldri i ro. I en alexandertime vil de få hjelp av lærerens hender til å gjøre mindre. De vil oppnå en tilstand som vi kan beskrive som "non-doing".

Non-doing er et uttrykk som blir ofte brukt i Alexanderteknikken men det kan diskuteres om det egentlig er et Alexanderteknikk-konsept. Alexander nevner non-doing i sin siste bok fordi han hadde hørt det av sin venn filosofen John Dewey. Non-doing betyr ikke at du ikke gjør noe. Non-doing betyr at du bare gjør det som er nødvendig. Du kan altså sykle eller løpe i en tilstand av non-doing.

I en «hands-on» alexandertime får eleven hjelp til å gjøre bare det som er nødvendig. At læreren har hendene på eleven medfører gjerne i praksis at eleven sitter, står eller ligger i ro lengre tid om gangen. Dette gir god anledning for eleven til å øve «inhibisjon», men samtidig er det en potensiell fare for at eleven blir passiv. Det er lærerens oppgave å påse at det ikke skjer, og at eleven får nok mulighet til å bevege seg. Det gjelder særlig nybegynnere. Et relatert problem et at den tilstand av balansert avspenning som «hands-on» alexanderundervisning skaper kan gi eleven lyst til å la være å bevege seg for å kunne bevare følelsen. Å bevare følelsen er selvfølgelig ikke mulig og fører også til passitivitet og fiksering.

Passitivitet er antagelig et mindre problem når undervisningen foregår med mindre bruk av berøring. Men selv ved instruksjon via Skype, helt uten berøring, kan passivitet være et problem. Du må uansett undervisningsmetode lære å stoppe. Uten evnen til å stoppe er det ikke Alexanderteknikk du driver med.

Hva er så løsningen?

Det handler som alltid å finne rette måten å tenke på. I undervisningen pleier jeg noen ganger å gjøre et eksperiment for å gi eleven praktisk opplevelse av forskjellen mellom å stoppe ved å fiksere og stoppe uten å fiksere. Eksperimentet går ganske enkelt ut på at eleven går rundt i rommet ganske raskt. Jeg gir så eleven beskjed om å stoppe på kommando. Siden farten er stor, og dermed momentet, vil eleven helt naturlig bruke muskelkraft for å stoppe bevegelsen. Eleven får deretter i oppgave igjen å gå i raskt tempo og stoppe på kommando, men denne gangen bare stoppe uten å «sette på bremsene». Det er denne formen for stopping uten å gjøre noe som vi er ute etter.

Vi kan så eksperimentere videre i timen med at eleven med vilje strammer nakken for å stoppe, og deretter utforsker forskjellen mellom å stoppe ved å stramme nakken og det å la nakken være «fri».

Det er den samme åpne og frie tilstanden vi ønsker enten det er snakk om å stoppe bevegelse eller begynne bevegelse.

Når vi eksperimenterer med ulike aktiviteter i en alexandertime (eller når du gjør det på egen hånd), er det alltid en god idé å begynne fra nøytral. Du er ikke i nøytral om du har satt på bremsene, dvs strammet musklene. Du er heller ikke i nøytral om du kollapser og synker sammen. Da er du på vei nedover. Å begynne fra nøytral betyr at du er fri til å bevege deg i hvilken som helst retning.

Her ligger løsningen til å unngå at «inhibisjon» leder til passitivitet. Du stopper for å være i nøytral som en forberedelse til bevegelse. Du er forberedt på hvilken som helst bevegelse eller aktivitet. Du gjør ingenting, for det ville bety at du allerede har startet, men du er i en våken og dynamisk tilstand. Du er i ro, men uten å være passiv.

Relaterte blogginnlegg:








tirsdag 23. mai 2017

Paradokset

Det kan virke som et paradoks at Alexanderteknikken som handler om «bevisst kontroll» i så stor grad undervises gjennom ordløs kommunikasjon, gjennom berøring. Hendene er lærerens viktigste hjelpemiddel.

Hvorfor er det slik?

Begynnelsen
Da F.M. Alexander fikk problemer med stemmen (rundt 1890) brukte han speil for å kunne observere seg selv og finne ut hva han gjorde feil. Etter hvert fant han ut at speilet var helt nødvendig. Det var ikke alltid han gjorde det han trodde han gjorde. Når det gjelder uvaner kan sansene være upålitelige.

Da Alexander senere skulle undervise sin teknikk til andre møtte han de samme problemene hos eleven. I tillegg kom utfordringen med å kommunisere verbalt. Instruksjoner fra læreren «oversettes» og filtreres gjennom elevens vaner.

Vi vet ikke helt, men det er sannsynlig at Alexander benyttet speil i undervisningen i begynnelsen Det var noe han hadde fra karrieren som skuespiller, og kanskje spesielt fra sitt arbeid med Delsarte-metoden. Men ganske tidlig må Alexander ha begynt å bruke hendene i undervisningen for å få eleven til å forstå hva han mente.

Noen hevder dette var fordi Alexander ikke var spesielt flink til å forklare ting. Lulie Westfeldt som gikk på Alexanders første lærerutdanning skriver i boken F Matthias Alexander, The Man and His Work: 
A man indeed, whose inability to explain verbally what he meant was keeping his pupils from learning the first rudiments of his work. ... Colleagues in the training course, as well as private pupils who had had a great deal of work, were going around in a fog, not knowing how to carry on the work by themselves and doing some quite wrong things, so that most often they were destroying some of the benefits they had received (Westfeldt 1998, s. 49).

Selv om Alexander må ha vært eksepsjonelt tålmodig i arbeidet med egne uvaner virker det som han hadde liten tålmodighet med andre mennesker.

Da Alexander begynte å bruke hendene sine må han ha oppdaget at det var en mer effektiv metode enn å bare forklare med ord. Bare prøv å følge en brukanvisning uten illustrasjoner, så ser du hvor kronglete det er med kun verbale instruksjoner.

Å endre uvaner tar tid, og raske, merkbare endringer må ha betydd mye i arbeidet med å overbevise andre om at metoden han hadde utviklet fungerte. Da Alexander bodde og virket i London fra 1904 og utover var det vanlig at elevene kom 5 dager i uken i flere uker. På den måten klarte han å frembringe store, nærmest mirakuløse endringer i elevenes bevegelsesevne, kroppsholdning og helsetilstand.

Noen av dem som kom til Alexander for timer ser ut til å ha hatt betydelige fysiske problemer, f.eks bevegelseshemninger. I slike tilfeller er veiledning med hendene spesielt nyttig. Det kan ha vært en medvirkende årsak til Alexanders fokus på bruk av berøring.

Alexander utviklet stadig sine ferdigheter i å bruke hendene. Han skal ha fortalt at omkring 1912 begynte han å bruke hendene sine på en ny og antagelig mer følsom måte. Westfeldt skriver i sin bok at han en dag, dette var tidlig på trettitallet, uttalte: ‘«I can get it now in spite of them.’» Hun fortsetter: 
He said that his hands were now sufficiently skilled to get the new HN&B pattern going [forholdet mellom hode, nakke og rygg] without the pupil's help. He spoke as if a great burden had been lifted from him, as if he were freed from the frustrating struggle of trying to get the pupil to understand him (Westfeldt 1998, s. 51). 
Man kan stille spørsmål ved det etiske ved Alexanders uttalelse, men det viser at han hadde nådd et svært høyt nivå. For oss andre alexanderlærere, og i alle fall for meg, er det slik at elevens medvirkning er nødvendig. Ingenting skjer om ikke eleven vil. 

Betinging
På denne tiden begynte Alexander å bruke uttrykket «conditioning», betinging. et uttrykk han brukte i sine to siste bøker. Betinging kjenner vi fra eksperimentene Pavlov gjorde med hunder og vi forbinder det med automatiske innlærte reaksjoner. Noen tror derfor at Alexander mente han med hendene innøvde en automatisk og bedret kroppsbruk, en prosess som gjorde eleven til passiv mottaker. 

Men Alexander mente noe annet med uttrykket betinging. I The Use of the Self skriver han:
The fact that I was able, through my employment of the primary control, to bring about such an improvement in my reaction to the stimulus to use my voice that vocal activity did not result in hoarsness, is proof that quite early in my experiences a practical means had been found, whereby my habitual reflex activity was ‘conditioned’ as a natural consequence of the procedure adopted, ... (Alexander 1985, s. 50).
 Og videre skriver han: 
Indeed, my continued experience convinces me that unless the building up of a conscious direction of use ... is made a primary consideration ... we are not likely to develop a method for meeting the problem of the control of conscious, or, as it is sometimes called, ‘conditioned’ behaviour (ibid s. 51-52). 

Betinget aktivitet er aktivitet som er brakt under bevisst kontroll. 

Her må vi huske at Alexander ikke skilte mellom det fysiske og det mentale. Ingen tanke eller ide eller innskytelse til handling eksisterer fullstendig uavhengig av sanseinntrykk på ett eller annet plan. Reorganisering av elevens muskelskjelettsystem muliggjorde nye inntrykk som gjorde nye, bevisste handlingsmønstre mulig. Gjennom veiledning ved berøring får eleven økt proprioseptiv og kinestetisk informasjon som langt overgår hva som er mulig å gi eller motta gjennom ord. Det blir som forskjellen mellom å høre musikken og det å bare høre den omtalt.

Det enkleste eksempel på dette er når en alexanderlærer har hånden på elevens nakke. Alle som opplever det vil erfare at lærerens hånd gjør det mye lettere å oppdage om man strammer nakken, og mye lettere å la være å stramme nakken, selv uten at læreren gjør noe som helst aktivt. Lærerens berøringer fungerer som proprioseptive speil.

Speilvendt
Som nevnt i forrige blogginnlegg finnes det alexanderlærere som benytter berøring i mindre grad enn vanlig i tradisjonell alexanderundervisning. De underviser gjerne i gruppe, og i ekstreme tilfeller via Skype. Noen lærere prøver å gjenskape det de mener er Alexanders opprinnelige måte å undervise på, kun verbal instruksjon og bruk av speil som hjelpemiddel. Det er et prisverdig prosjekt. Det kan være mye å lære av det å gå tilbake til utgangspunktet Alexander hadde. Men vi finner nok aldri ut hvordan Alexander underviste til å begynne med. 

Jeg har sett det bli hevdet at det å instruere uten bruk av berøring er «bedre». Fordelen er at eleven er nødt til å være mer uavhengig, men bortsett fra det kan jeg ikke se at det er noen fordel å ha en kommunikasjonskanal mindre. Undervisning i Alexanderteknikk kan være god eller dårlig uavhengig av undervisningsmetode. 

Det er ingen motsetning mellom undervisning basert på veiledning med hendene og Alexanderteknikkens «bevisste kontroll» Det mentale og det fysiske er uadskillelig, og det er heller slik at bruk av berøring er det viktigste hjelpemiddelet til å bringe ubevisste tendenser inn i oppmerksomhetsfeltet. 

Det finnes en potensiell risiko at eleven blir mer opptatt av de fysiske endringene og den behagelige opplevelsen timene leder til, enn av læringsprosessen. Hvis det skjer kan det hemme videre utvikling. Ved ikke å bruke berøring unngår man selvfølgelig det problemet, men da finnes nok av andre fallgruver. Mer om det en annen gang. 

Relaterte blogginnlegg:

Litteratur: 
Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1931). The Use of the Self Its Conscious Direction in Relation to Diagnosis, Functioning and the Control of Reaction. Victor Gollancz.
Westfeld, Lulie. 1998. FM Alexander, The Man and His Work. Memoirs of Training in the Alexander Technique 1931-34. Mouritz. 


søndag 14. mai 2017

Skype

Look, no hands!

Alexanderteknikken har alltid vært preget av tradisjoner. En årsak kan være at teknikken i mange år var et engelsk fenomen. Engelskmenn tviholder på sine tradisjoner. Alt som er gammelt er bra nesten uansett. En annen årsak kan være at Alexanderteknikken er såkalt «gurubasert», dvs. den har opprinnelse hos en enkelt person. Det utvikler seg en tradisjon hvor alt opphavsmannen sa, gjorde og skrev blir ansett som riktig fordi det ble sagt, gjort og skrevet av opphavsmannen.

I løpet av de siste tiårene har det skjedd en utvikling. Prinsippene har hele tiden vært de samme, men alexanderlærere har forsøkt å finne andre måter å beskrive og forklare teknikken på. Noen ganger går det så langt at du kan begynne å lure på om det er Alexanderteknikken det handler om, men alt i alt har det vært en positiv utvikling.

De største endringene har skjedd i undervisningsmetodikken. Det tradisjonelle formatet er individuelle timer hvor aktivitetene er å sitte, stå og ligge på en benk, og hvor læreren har hendene på eleven mer eller mindre kontinuerlig. Alexanderteknikken undervises hovedsakelig på denne måten fortsatt, men mange prøver ut andre undervisningsformer.

Gruppeundervisning 
Utviklingen begynte allerede på 70-tallet da Marjorie Barstow begynte å instruere grupper ved et universitet i USA. Barstow var den første Alexander formelt utdannet til lærer. Hun hadde den fordelen at hun hadde bakgrunn som blant annet danseinstruktør. Hun hadde derfor allerede erfaring i visuell observasjon og verbal instruksjon som mange alexanderlærere mangler. 

I mange tiår raste debatten blant alexanderlærere om det var mulig å undervise teknikken i grupper. Debatten pågår fortsatt, men flere og flere innser at det er fullt mulig å lære noe av teknikken i gruppe. I noen sammenhenger har gruppeformater til og med visse fordeler. Ulemper og begrensninger finnes også selvfølgelig. Ingen undervisningsmetode er fullkommen.

Barstow utviklet sin egen metodikk hvor eleven ble undervist individuelt men i en gruppe, slik at gruppen kunne ta del i læringsprosessen. Eleven ble oppfordret til selv å foreslå aktiviteter og Barstow hadde en utforskende samtale med eleven underveis.

Selv om fokuset var på samtalen med eleven og elevens tenkning, pleide Barstow å ha hendene sine på eleven det aller meste av tiden. Senere representanter for tradisjonen etter Barstow har gått lengre i ikke å bruke berøring.

Det aller siste nå er alexandertimer via Skype. Er det mulig å lære Alexanderteknikken via Skype? For få år siden hadde jeg tvilt sterkt på det. Nå har jeg prøvd det ut selv og ser at det er mulig å lære noe på den måten også, selv om det er ganske opplagte og store begrensninger.

Skype 
Fordelen ved undervisning der berøring ikke brukes er at eleven er nødt til å være uavhengig. Det er hele tiden klart at de endringene som skjer finner sted på grunn av endringene i elevens tenkning, og ikke som følge av noe læreren gjør med sine hender. En av kritikkene mot berøringsbasert undervisning har vært at eleven kommer i en bedre tilstand, men uten å ha anelse om hvordan han/hun kom dit, langt mindre hvordan å komme dit på egen hånd.

En alexanderlærer som i betydelig grad anvender undervisning uten berøring hadde en noe provoserende tittel på en workshop under en internasjonal kongress: «Teaching without touching, touching without teaching» (Kettrick & Ribeaux 2009).

Du kan ha «hands-on» alexandertimer uten at du lærer å tenke selv. Hensikten med undervisning i Alexanderteknikk er at eleven blir i stand til å tenke på egen hånd, «jobbe» med seg selv og bruke teknikken i sine daglige aktiviteter. Undervisningen kan foregå på mange måter, også via Skype.

Ulempene ved skype-instruksjon er at det lett kan oppstå misforståelser. Det er så mye enklere å kommunisere når man er i samme rom. Selv om jeg som lærer får mye informasjon gjennom å observere hvordan eleven beveger seg og gjennom å lytte til hva eleven sier, kan jeg ikke være helt sikker på hva som egentlig skjer. Eleven kan heller ikke være sikker på å forstå hva læreren mener. Eleven får mye mer informasjon i timer der læreren også bruker berøring. Uten fysisk veiledning må eleven klare seg mer på egen hånd, som kan være en fordel som nevnt tidligere, men det krever også mer selvdisiplin av eleven.

Opplegget må være ganske enkelt. Det er jo alltid en fordel i en undervsiningssituasjon, men det er en fare for at fortsåelsen blir overfladisk. Det blir som bare å spille Lisa gikk til skolen og aldri Bach eller Mozart. Resultatet kan bli at teknikken blir noe mekanisk, noe man gjør fysisk istedet for en måte å tenke på i aktivitet. Eleven vil nå lengre med «hands-on» undervisning. En berøring kan bety mer enn tusen ord og mange skype-timer.

Men for de fleste elever er det viktigste å lære det helt grunnleggende. Hvis de benytter seg daglig av det lille de har lært vil det kunne gjøre stor forskjell på lang sikt uansett læringsmetode.

Relaterte blogginnlegg:

Litteratur:
Kettrick & Ribeaux. 2009. Teaching without Touching, Touching without Teaching. The Congress papers: From Generation to Generation Volume 1. StatBooks.

søndag 7. mai 2017

Fin fasong

I en diskusjon på facebook nylig hevdet noen at vi alexanderlærere er for opptatt av å ha en «rett» kroppsholdning. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i kritikken. 

Jeg møter rett som det er personer som sier at de har «dårlig holdning» uten at de egentlig har det. Jeg forteller dem at de er innenfor normalen. Det kan godt være at de har dårlig holdning når de utfører visse aktiviteter, og de kan alltids koordinere bruken av krefter bedre. Bedre koordinasjon av krefter vil kunne forbedre det de oppfatter som «kroppsholdning», men det er ikke kroppsfasongen som er problemet.

Det er interessant å tenke over hvilke idealer vi har, og hvorfor vi har dem. Vårt ideal for kroppsholdning kan være påvirket av anatomiske illustrasjoner. Anatomiske plansjer blir ofte brukt for å illustrere «god holdning». Men plansjene er basert på kroppene til døde mennesker. Døde mennesker har ingen muskeltonus og kroppene kan være urealistisk rette. Som min anatomilærer sa: det burde ikke være noe ideal å være død.

Det er innlysende at mindre energi er påkrevd når kroppens deler er fint stablet oppå hverandre, og tilsvarende innlysende at det er en større belastning for musklene i nakke og rygg jo lengre forover hodet er i. Når vi legger til at Alexanderteknikken ofte fører til at folk er mer oppreist og mindre foroverbøyd, er det fullt forståelig at det er slike visuelle framstillinger AT- lærer bruker i sin markedsføring, og korresponderende enkle forståelse man kan få av teknikken.

Misoppfatningen blir total når folk tolker det de ser på sin egen måte. Å være rettere i ryggen tolker de som stivt, anstrengende og kunstig. De tror god holdning er noe de gjør og at Alexanderteknikken er kroppsholdningsøvelser. 

Det kan være fint å tenke på at den menneskelige organisme er et dynamisk system som har utviklet seg over millioner av år, og således ganske garantert er i stand til å fungere optimalt innenfor et vidt spekter av konfigurasjoner, deriblant det som av noen vil bli betegne som «dårlig holdning».

En annen ting å tenke på er at alle har sin egen struktur og at individuell kroppsfasong kan variere veldig mye. Å forbedre «bruken av deg selv», som vi sier i Alexanderteknikken, betyr blant annet å ta hensyn til strukturen du har, og anvende den på best mulig måte i forhold til dine spesielle forutsetninger. Det beste utgangspunktet er at du aksepterer din fasong som den er.

Opp gjennom årene har det vært alexanderlærere som av ulike årsaker har vært veldig runde i ryggen, med kroppsholdning som visuelt bedømt var elendig. Men dette var blant de fremste av alexanderlærere. Måten de «brukte» seg selv på var helt sikkert umerket. Alexanderteknikk er noe mer enn kroppsholdning.

Å ta hensyn til egen struktur innebærer å gi slipp på uvaner som gir dårligere holdning, derfor kan kroppsholdningen din bli bedre ved hjelp av Alexanderteknikken. Hva resultatet blir avhenger av dine individuelle forutsetninger. Om ikke holdningen blir så rett som du kunne ønske blir den i alle fall sunnere for deg.

Relatere blogginnlegg:

lørdag 29. april 2017

Fleksibelt fokus

Jeg skrev forrige uke om måten vi tenker på under aktivitet i Alexanderteknikken. Å tenke i aktivitet betyr at vi må være oppmerksomme, og oppmerksomhet er en begrenset resurs. Alexanderteknikken handler derfor i stor grad om hvordan vi prioriterer å bruke oppmerksomheten.

Alexanderteknikken krever at du har oppmerksomhet om deg selv mens du er i aktivitet og ikke bare på oppgaven du holder på med. Dette kan være uvant for mange, like uvant som å kjøre bil for første gang.

Ferdighet
Alexanderteknikken er en form for ferdighet, og som ved alle ferdigheter kreves ekstra oppmerksomhet til å begynne med. Når du lærer å kjøre bil må du til å begynne med bruke ganske mye oppmerksomhet på ratt og pedaler. Etter hvert gjør du bevegelsene automatisk samtidig som du har oppmerksomhet om trafikken rundt deg.

Det er ganske vanlig er at nybegynnere i Alexanderteknikk lukker øynene for å «kjenne mer». Det stemmer at de vil bli mer oppmerksomme på proprioseptisk informasjon (kroppssans) om den ikke blir overdøvet av synsinntrykk, men dette er ikke funksjonelt. Det er like lite funksjonelt som å lukke øynene for å «kjenne» rattet bedre når du kjører bil. Vi trenger oppmerksomhet, men vi behøver bare litt oppmerksomhet.

Utvidet fokus
Noen mennesker ser ut til å bare ha to måter å være oppmerksomme på. Enten er de fullt konsentrert om en oppgave eller så dagdrømmer de. I begge tilfeller er egen kropp ute av oppmerkomheten, parkert og glemt. Dette er ofte snakk om personer med intellektuell legning og lang utdannelse. Jeg er (eller var) den typen selv. Å oppøve en mer fleksibel form for oppmerksomhet har tatt tid. I vårt utdanningssystem prioriteres oppgaveløsning som krever fokusert oppmerksomhet, det vi kan kalle konsentrasjon. Konsentrasjon er bra og nødvendig i visse sammenhenger, men vi må også kunne utvide oppmerksomhetsfeltet.

Alexanderlæreren Frank Pierce Jones skrev i en artikkel for musikere om «the organization of awareness». Her sammenligner han konsentrert oppmerksomhet med et spotlys på ei scene. Vi må ha litt bakgrunnsbelysning i tillegg så vi kan oppdage om det skjer noe utenfor spotlyset. «To use the figure of the spotlight and stage again, this time the spot is still bright but the stage is merely dim instead of blacked out» (Jones 1996).

Du kan lett eksperimentere med et utvidet fokus når du for eksempel går en tur. Klarer du å inkludere noe oppmerksomhet om deg selv (for eksempel hode og ryggsøyle) samtidig som du går rundt og er oppmerksom på det som er rundt deg?

Musikere er vant til denne formen for oppmerksomhet. Hvis de spiller sammen med noen er de oppmerksomme på medmusikantenes bevegelser samtidig som de selv spiller. Det samme gjelder lagspillere i forskjellige idretter, og det gjelder deg trafikken.

Det som kan være nytt og uvant for mange er å ha noe oppmerksomhet om egen kropp. Men det er en vanesak. Hemmeligheten ligger i å ikke ha for mye fokus på kroppen. Som sagt gjør nybegynnere den feilen at de kjenner for mye etter. Å utvide oppmerksomhetsfeltet noe kan faktisk gjør det lettere og er enklere enn mange tror.

Oppmerksomhet og balanse
Som nevnt er evnen til oppmerksomhet en begrenset resurs. Det gjort studier hvor forsøkspersoner har fått i oppgave å løse mentale oppgaver mens de balanserer på ett bein. Balanseevnen reduseres. Forklaringen mener man er at oppgaveløsning og balanseutfordring er aktiviteter som legger beslag på noen av de samme nettverkene i hjernen.

Noe lignende skjer når du sitter med en datamaskin, nettbrett eller lignende. All oppmerksomhet er på oppgaven/skjermen, kroppen parkeres og håndbrekket settes på. Du blir automatisk mindre dynamisk i kroppen. Avhengig av hva slags oppgave du gjennomfører er dette en naturlig tendens du må ta hensyn til.

Det er en vurdering for hver enkelt om man skal gi kroppen den ekstra støtten den trenger ved å bruke ryggstøtte eller om det er bedre å sørge for mer dynamiske forhold ved ikke å bruke ryggstøtte.

Fleksibilitet
Når det gelder bruken av oppmerksomheten om kroppen må vi innse at den er begrenset av omstendighetene og heller sørge for å komme tilbake til den, omtrent som en når en delfin kommer til overflaten for å puste.
Vi har veldig mange mikropauser som kan utnyttes. Å se opp fra skjermen i noen sekunder kan være til god hjelp, men er strengt tatt ikke nødvendig. Det er fullt mulig å variere oppmerksomhetsfeltet uten å endre aktivitet. Oppmerksomheten har en naturlig tendens til å fluktuere, og det kan vi utnytte. Problemene oppstår om vi forsøker å holde oppmerksomheten fast.
Når du ser opp et øyeblikk fra en oppgave som krever stor konsentrasjon og som du er sterkt engasjert i, vil hjernen fortsette å jobbe med oppgaven akkurat som når sykkelen fortsetter å trille om du slutter å trø et øyeblikk.

Hvis du forsøker å være oppmerksom i ulike aktiviteter vil du oppdage at det er få av dagliglivets aktiviteter som utelukker å inkludere litt oppmerksomhet om deg selv. I noen aktiviteter, som for eksempel å gå, er det veldig enkelt. Andre aktiviteter mer krevende, og noen sluker regelrett oppmerksomheten. Å spille dataspill er en slik aktivitet.

Dataspill er fint å øve seg på, for det er jo bare lek. Hvor oppmerksom klarer du å være? Klarer du å inkludere litt oppmerksomhet om hode, nakke og rygg? Husk at bare en anelse er nok.


Relaterte blogginnlegg:

Lenker
The Organization of Awareness, av Frank Pierce Jones.

Litteratur: 
Jones, Frank Pierce. 1996. Freedom to Change .The Development and Science of the Alexander Technique. Mouritz.

lørdag 22. april 2017

Tenkemåter

Jeg skrev forrige gang at første skritt til endring er å ta seg tid til å tenke. Men så er spørsmålet - hvordan skal du tenke?

Når jeg holder introduksjonskurs hender det at jeg tar deltagerne med på et tankeeksperiment. Jeg ber dem lukke øynene og forestille seg at de er ute i uvær og får kaldt regn nedover nakken. Jeg ber dem observere og beskrive hva som er de kroppslige reaksjonene på en slik tanke. 

Eksperimentet har to hensikter. For det første er det en enkel demonstrasjon av sammenhengen mellom kropp og tanke. For det andre gir den typiske reaksjonen på kaldt vann nedover nakken et eksempel på det vi i Alexanderteknikken beskriver som å «dra hodet bakover og nedover». Noe lignende kan skje om du bruker muskelkraft på en uhensiktsmessig måte, beveger deg ukoordinert eller er stressa.

At hodet går «bakover og ned» er et symptom på feil bruk av kroppen og kursdeltagerne får en forståelse for hva vi ønsker å unngå. En kursdeltager fant øyeblikkelig at hun heller ville forestille seg å være i syden under palmene, en annen byttet ut det kalde regnet med en varm dusj.

Disse positive forestillingene fungerer, og du kan ta i bruk hvilken som helst idé bare den virker, men i Alexanderteknikken bruker vi som regel ikke visualisering. Visualisering kan være vanskelig å benytte under en aktivitet (og er ofte ikke spesifikt nok når vi jobber med konkrete motoriske uvaner eller innlærte spenningsmønstre).

Når kursdeltagerne gjør bevegelsen bakover og ned med hodet med vilje, vil de de også være i stand til å velge å slutte å dra hodet bakover og nedover. Hvis du drar hodet bakover og nedover med overlegg og så slutter å gjøre det, vil hodet ha en tendens til å komme tilbake til utgangspunktet av seg selv. Hodet vil gå «fram og opp». Dette er retningen vi ønsker for hodet.

Hvis du allerede har trukket hodet ned kan «fram og opp» være en bevegelse, men i Alexanderteknikken er dette først og fremst en mental instruks, en «retning» eller tenkt bevegelse. Noe som kjennetegner alexanderteknikkretningene er at det er bevegelser du ikke kan gjøre.

Fordelen med å tenke bevegelse er at tenkemåten kan integreres i alle bevegelser og anvendes i aktivitet. En annen fordel er at intensjon om bevegelse er det som setter i gang prosessen for organisering av muskelskjelettsystemet og som derfor legger til rette for endring. Hensikten med retningene er først og fremst preventiv. Du tenker retning for å unngå uhensiktsmessig spenning eller at muskelkraft går i feil retning.

De fleste alexanderlærere er pragmatiske når det gjelder måter å tenke på. Elever får gjerne bruke visualisering eller andre tenkemåter om det fungerer. Vi må bare passe på at det ikke ender opp i en form for ønsketenkning. I utgangspunktet må vi ta hensyn til kroppens struktur slik den er.
Noen ganger er det heller ikke nødvendig å tenke retning på en konkret måte. Vi er alltid ute etter å fjerne hindringer for fri aktivitet, og noen ganger er det nok å la være å prøve for hardt.

Relaterte blogginnlegg: