Tema i Alexanderteknikk-timer er ofte utfordringer elevene møter i sin jobbhverdag. En elev påpekte nylig at mange av arbeidsoppgavene han gjorde kunne overtas av roboter. «Kanskje dine også?», la han til. Kommentaren var ment som en spøk, men det er interessant å tenke på om det hadde vært mulig.
Grunnen til at tanken er interessant er at om roboter skulle overta for alexanderlærere forutsetter det at vi først forstår hva en alexanderlærers oppgave er, og hvordan hun/han er i stand til å gjøre jobben.
Definere
Den første forutsetningen er ar det defineres hva som er god bruk av kroppen, hva som er hensiktsmessig bruk av krefter og hva som er god eller dårlig koordinasjon av muskelskjelettsystemet.
Konsepter som god og dårlig kroppsholdning er utilstrekkelige og tildels ubrukelige. Det må være en dynamisk modell som tar høyde for individuelle variasjoner, og som fungerer i alle praktiske sammenhenger. På dette området må det forskes mye før vi er i nærheten av å skape en tilfredsstillende modell. I dag finnes knapt forskning som kan definere hva som er normal bruk av kroppen, langt mindre si noe om kvalitet
Registrere og analysere
Neste steg er å kunne observere og analysere «bruk» ut fra kriteriene. Dette burde være relativt enkelt visuelt. Moderne instrumenter har enormt stor følsomhet og kunne helt sikkert oppfatte endringer langt bedre enn noen alexanderlærer. Måling av ekstern bruk av kraft er også i prinsippet enkelt og gjøres allerede. Måling av indre bruk av kraft og kvalitet på muskelspenninger på en funksjonell måte kan være en større utfordring, men burde være mulig.
Så er spørsmålet hvordan denne informasjonen kan benyttes i praktisk undervisning.
Pedagogen
Jeg kan forestille meg at en robot kan fungere som en slags veileder mens eleven eksperimenterer med ulike strategier for å «tenke i aktivitet». Et eksempel på hvordan dette kan fungere finnes allerede. Et eksperiment utført ved universitet i Manchester gikk ut på å undersøke effekten av å redusere unødvendig aktivitet i nakkemusklene. Forsøkspersonene var fiolinister som løftet instrumentet og spilte mens de kunne observere aktivitet i nakkemusklene via en skjerm som viste ultralydbilde. Ved å observere bildet på skjermen lærte deltagerne å la nakken være «fri». På den måten ble muskelaktivitet i resten av kroppen indirekte regulert. En robot kunne på lignende måte gi både visuell og auditiv feedback.
For å veilede noen på en god måte, være en god pedagog, må du være i stand til å ha en opplevelse av og forståelse for hva eleven føler. Kommunikasjon mellom lærer og elev handler mye om å være medmenneske. Ideelt sett burde roboten også forstå følelser og kommunisere med eleven i forhold til dem. I teorien burde det være mulig, men akkurat her er det nok størst forskjell på robot og menneske. Men det kan også være en fordel i læresituasjonen at roboten er en objektiv og nøytral observatør og medhjelper.
Taktil veiledning
Det som kjennetegner undervisning i Alexanderteknikk er at læreren bruker hendene til å veilede med. En robot kunne registrert sanseinformasjon på samme måte som en alexanderlærer, men kunne den ha en toveis taktil kommunikasjon på samme måte? Utfordringen her er at en alexanderlærer bruker hele kroppen og ikke bare hendene.
Hvis jeg for eksempel har hendene på hodet til en elev kan jeg kjenne om vedkommende holder for mye på hodet og er stiv i nakken. Det jeg ønsker å oppnå da er at eleven gir slipp på hodet slik at musklene i nakken og ryggen kan fungere mer dynamisk og at eleven er oppreist, men med mindre spenning. Jeg kan ikke oppnå dette ved bare å dra med hendene. Om jeg klarte å endre posisjon på elevens hodet ville ikke elevens nakke bli friere, tvert imot ville den antagelig bli stivere.
Det jeg i stedet gjør er å koordinere min egen kropp. Jeg tenker å på å la nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, ryggen være lang og bred, osv. Jeg ekspanderer og «tar med meg» hodet til eleven opp. Det får eleven til å gi slipp på hodet på en slik måte at nakken blir friere og ryggen er lang og bred. Mine «retninger» og min koordinasjon smitter over på eleven. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Det hadde vært interessant å forske på. Men det er slik hands-on veiledning i Alexanderteknikk fungerer.
Så blir spørsmålet: Hvordan få en robot til å gjøre det samme? Vil det være nok å finne ut hva som skjer rent dynamisk i kontakten mellom eleven og lærerens hender? Eller måtte vi gi roboten et muskelskjelettsystem som lærerens? Det må legges til at læreren underveis reagerer på hva hun/han kan registrere i elevens kropp. Det er en kommunikasjonsprosess. Hvordan få roboten til å agere dynamisk?
Jeg tror ikke det er umulig. Bare vanskelig. Hvis vi ser på hvordan menneskelignende roboter beveger seg i dag er det klart at vi ikke har kommet særlig langt i å forstå hvordan bevegelsessystemet vårt egentlig fungerer. Vi kan lage dataprogrammer som slår hvem som helst i sjakk, men selv en toåring kan flytte brikkene på en mer avansert måte enn hvilken som helst robot.
Det blir nok lenge til roboter kan ta helt over jobben til alexanderlærere. Men når de kan det ville vi forstått mer om hvordan Alexanderteknikken fungerer, og det hadde vært spennende.
PS. I motsetning til hva du sikkert tror står tittelen på dette innlegget ikke på engelsk men på moldedialekt. I Molde sier vi «i» for jeg.
Relaterte blogginnlegg
Lenker
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar