Oppdradd som jeg er som en god protestantisk kristen, frafallen sådan, er jeg vokst opp under forestillingen om at vi alle er syndere som trenger tilgivelse for våre akk så ufullkomne tanker, ord og gjerninger. Liknende forestillinger har jeg dessverre møtt i Alexanderteknikken. I Alexanderteknikken finnes visse kriterier for god og dårlig «bruk» av oss selv, og det er dessverre alt for lett å knytte disse til eventuelle moralske vurderinger.
Frederick Matthias Alexander var selv preget av den form for protestantisk kristendom han var oppvokst i skyggen av (se Bloch 2004*). Jeg skal ikke komme med noen analyse her og nå av eventuelt skjult religiøst tankegods hos Alexander, men vi alexanderlærere er kanskje preget av Alexanders holdninger i den grad de har overlevd. I dag er det mulig å ha en viss distanse til Alexanders syn, heldigvis - med tanke på rasismen uttrykt i hans bøker, men fordi vi er arvtagere av en tradisjon kan holdninger følge med på lasset hvis vi ikke er bevisste nok.
Ideelt sett er Alexanderteknikken nøytral, og potensielt tror jeg den er det. Den kan tilpasses og anvendes til hva som helst. Vi har derimot alltid med oss vårt eget verdisyn. Vi er ikke nøytrale og våre holdninger vil farge tolkningen av hva som er Alexanderteknikkens etiske implikasjoner.
Et uttrykk for slik tolkning er ideen om en slags Alexandersk arvesynd, at vi er ufullkomne og er avhengige av frelse. Alexander selv skal ha sagt til sine studenter: «You are quite perfect except for what you are doing». Det høres flott ut at vi alle er perfekte, men tenker vi etter innebærer Alexanderteknikken at vi blir ansvarlige for hva vi gjør, ikke minst hva vi gjør av uvaner. Dermed er vi ansvarlige og potensielt skyldige.
Det jeg har hørt fra særlig en del eldre alexanderlærere er: «We are all stiffening our necks», sagt i en tone som gjør det underforstått at vi er nettopp syndere som har behov for Alexanderteknikkens form for tilgivelse eller frigjøring. Det er for så vidt riktig at vi alle har en lei tendens til å stramme nakken unødvendig. Men sagt på denne måten er det uttrykk for en negativ og inhuman pedagogikk. En pedagogikk som bygger på en idé om at vi aldri blir frie og uavhengige, at vi er skrøpelige i kjødet og at vi for alltid vil være avhengige av alexanderlærerens hjelpende hånd for den ukentlige frigjøring og dermed frelse. Dette er gammeldags og avleggs og rent ut sagt forkastelig pedagogikk.
Det finnes en annen og mer konstruktiv tilnærming til forestillingen om kvalitet eller mangel på sådan implisitt i Alexanderteknikken.
Ja, vi har alle lett for å stramme nakken, men dette er i utgangspunktet riktig og naturlig. Det er en del av vår nedarvede og medfødte forsvarsmekanisme, noe som definitivt gjennom historien har hjulpet oss til å overleve.
Vi strammer nakken ofte mer enn nødvendig. Det kan være et symptom på dårlig koordinert muskelbruk, og vi beveger oss bedre om vi som et første skritt kan stramme nakken litt mindre. Men de som snakker om at vi alle er så stive i nakken har misforstått Alexanderteknikkens funksjon. I Alexanderteknikken er bruken av nakken ikke problemet, men en del av løsningen. Det er irrelevant om du er stiv i nakken eller ikke.
Det som betyr noe er at du tenker på en konstruktiv måte, at du er i stand til å gi litt slipp på hodet i det du initierer bevegelse, og at du dermed beveger deg litt friere enn du ellers ville ha gjort. Da er du på riktig vei, og prosessen er alltid den samme uansett om nakken var stiv i utgangspunktet eller ikke.
Alexanderteknikken gir oss et valg om å kunne bevege oss litt friere. Om du er stiv i nakken, hva så? At nakken din er anspent er det minst nyttige du kan gå rundt å tenke på og det minst konstruktive en alexanderlærer kan si til deg. Og som sagt har det ikke noe å si heller. Din oppgave blir den samme uansett.
*«The world in which F.M was brought up was strongly religious, the dominant faith being a fierce evangelical Protestantism. (To this day, north-western Tasmania has a reputation as the island's ‘Bible belt’.) The Alexanders at first followed a ‘low’ form of Anglicanism (this being the only form of Protestant worship locally on offer), though they enthusiastically embraced Methodism when it reached Wynyard in the late 1880s. Although the adult F.M would claim to have been sceptical about Christianity from boyhood, and described himself as an agnostic, with little time for organised religion, there can be no doubt that he was deeply affected by his Protestant upbringing. Apart from a thorough familiarity with the scriptures, from which he often quoted in everyday speech, it instilled in him a profound belief in individual responsibility, self-discipline, right and wrong, and personal salvation (though he would develop his own conception of how people ought to be ‘saved’» (Bloch 2004 s 21-22).
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Matthias Alexander. Little, Brown.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar