Å synke sammen

Å være oppreist og ha «god holdning» er naturlig. I Alexanderteknikken utnytter vi mekanismene vi har som gjør at vi lett kommer opp. Det er ikke alltid at vi vil opp. Noen ganger føler vi mest for å være nede, bare synke sammen.

Denne uka hadde jeg to elever som hver på sin måte var sammensunket. Den ene eleven kom etter jobb og var veldig trøtt. Han klarte fint å være oppreist og balansert i 10-20 sekunder om gangen. Så ble han uoppmerksom og sank sammen. Ikke noen stor kollaps, bare en liten tendens som var nok til at han mistet «oppdriften». Mesteparten jobbet vi på benken.
Å ta ei økt på benken pleier å hjelpe. Eleven kobler av og ut, faller kanskje til og med i søvn noen sekunder, og så er han/hun våken nok til mer bevisst jobbing. Å være oppreist krever oppmerksomhet.

En av de tingene jeg la merke til når jeg selv begynte å ta Alexanderteknikk-timer og fikk en friere hodebalanse, var at jeg ble mye mer oppmerksom på når jeg ble trøtt. Jeg ble mer følsom for når hodet begynte å duppe, og jeg ble mye flinkere til å ta pause når jeg trengte det.

Å holde seg oppreist og balansert krever mer energi når du er trøtt. Hjernen har mest lyst til å skru seg av og gå i hvilemodus. Mekanismene for balanse fungerer litt dårligere og du får mindre gratis. Du må bruke mer bevisst muskelkraft. Mye unødvendig spenning kommer av at folk kjører på og holder seg oppe når de egentlig skulle lagt seg nedpå.

Den andre eleven jeg hadde var også trøtt etter lite søvn. I tillegg hadde han jobbet intenst med arbeid som gjorde at han samtidig var oppgiret. Han var derfor ikke bare slapp, slik den første eleven hadde vært, han var samtidig mer anspent. Elev nummer to behøvde også ei økt på benken for å koble av, rebooting. Han hadde i tillegg behov for å komme ut av tankekverna som gjorde at han var i spenn. Å være inspirert og gira til å jobbe med ei oppgave kan være veldig bra. Men i dette tilfellet hadde det begynt å gå på stumpene og da er det viktig å kunne stoppe seg selv i tide.

Begge elever hadde godt av å ligge på benken en periode. Da kunne jeg jobbe med re-organisering av muskel-skjelettsystemet uten at de behøvde å ta særlig aktivt del. Etter økten på benken fungerte begge mye bedre.
Første elev var fortsatt ganske trøtt, og dermed slapp, men våken nok til at han sank mindre sammen og vi kunne jobbe bra med noen bevegelser.
Elev nummer to var på en måte enklere å jobbe med. Det kan være lettere å jobbe med noen som er mer oppreist, selv om de er anspent, enn noen som er slappe. Men helt enkel var heller ikke elev nummer to. Han var mer avspent, men kom ikke helt «opp». Det viste seg at han uroet seg for noe, noe som gjorde at han trakk seg sammen. Etter en stund klarte han å gi slipp og det gikk bedre. Å komme opp rent fysisk kan noen ganger være en hjelp til å føle seg bedre på andre måter også.

Samme hva som er årsaken til at vi er sammensunket er det viktig å ikke tvinge seg opp på noen måte. Det fører bare til unødvendig spenning og ekstra vanskeligheter. Hvis du bruker unødvendig spenning for å være oppreist er du ikke «opp» i Alexanderteknikkens betydning av ordet.

Jeg skrev til å begynne med at det å være oppreist er naturlig. Å synke sammen er like naturlig, og noe vi må tillate oss å gjøre av og til. Vi som holder på med Alexanderteknikken vet jo hvordan vi skal komme opp igjen. Det skal jeg skrive om en annen gang.