lørdag 1. desember 2012

Å komme opp

Forrige blogginnlegg handlet om å synke sammen. Å være oppreist er det naturlige og nøytrale utgangspunkt for alt vi gjør. Men det er også naturlig å synke sammen av og til. Som jeg var inne på kan det være mange årsaker til at vi synker sammen – vi kan være trøtte og slitne eller deprimerte og lei oss. Det er viktig å erkjenne den faktiske tilstanden (og årsaken).
I slike situasjoner kan det være feil å tvinge seg selv til god holdning fordi det er så lett å stivne om du forsøker, og da er du ikke lenger «opp» i Alexanderteknikkens betydning av ordet.


Noen ganger er det ålreit å la seg synke sammen. «Enjoy a good slump», som en Alexanderteknikk-lærer sa det. Det avgjørende er å være så fleksibel at du kan komme opp igjen. Men hvordan kommer du det opp igjen?

Det er i hovedsak to måter å komme seg opp igjen på når du har sunket sammen. Den enkleste måten er å bevege seg. Vanligvis synker folk sammen når de sitter. Hvis de da prøver å rette seg opp vil de nesten uten unntak bruke feil og for mye muskler og stramme seg opp. Så går det noen minutter så er de sammensunket igjen.

Når jeg underviser fiolin og eleven spiller sittende hender det ofte at eleven synker sammen etter en stund. De er så vant til å gjøre det når de sitter på skolen. Eller for å si det som det er: de færreste er i stand til å sitte oppreist i det hele tatt særlig lenge. Å be dem rette seg opp er lite hensiktsmessig. Det jeg gjør er å be eleven reise seg opp et øyeblikk, og så sette seg. Da vil de veldig ofte havne på stolen i en bedre posisjon. Noen ganger må jeg be dem reise seg og sette seg flere ganger før de havner oppreist.

Når du beveger deg settes alle system i gang i kroppen som har med organisering av balanse å gjøre. Kroppen re-justeres som forberedelse til bevegelse, og underveis i bevegelsen. Hvis du gjør en stor bevegelse som å reise deg er det ganske mye forandring som må skje. Denne dynamiske tilstanden er det vi utnytter i Alexanderteknikk-undervisningen. Ved å la være å stramme nakken skjer justeringene i muskel-skjelettsystemet best mulig.

Så når du oppdager at du har sunket sammen kan du reise deg, kanskje gå litt rundt, og sette deg igjen. Med litt flaks havner du mer oppreist på stolen, men det er selvfølgelig ikke sikkert. Det avhenger av hva du gjør når du setter deg. Klarer du å la være å stramme nakken når du setter deg er sjansen størst for at du har en lang rygg når du treffer stolen. Dette fungerer bedre for barn enn for voksne, siden voksne er stivere og mindre fleksible.

Den andre måten å komme seg til oppreist stilling er å rette seg opp ved hjelp av Alexanderteknikken. Da kan du rette deg opp uten å «stramme» deg opp. Å bruke Alexanderteknikken betyr at du tenker «retning» først, og så lar du bevegelsen skje ved at du utnytter det dynamiske forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Du lar hodet lede bevegelsen.

Om du har hatt timer Alexanderteknikk kan du eksperimentere med å la deg synke helt sammen når du sitter, og forsøke å komme opp igjen på en god måte. La deg synke sammen og gi deg god tid på å komme opp igjen. Tenk «retningene»: la nakken være fri slik at hodet går fram og opp, ryggen blir lang og bred, og sitteknutene går ned i stolen. Prøv å la disse retningene bli til en bevegelse som kan skje mest mulig av seg selv. Når du får det til kan det føles som om det er hodet som løfter deg opp.

Normalt når vi jobber med retningene «hodet fram og opp osv» er vi i utgangspunktet ikke sammensunket, og det å tenke retning vil ikke nødvendigvis føre til faktisk fysisk bevegelse. Men når du i utgangspunktet er sammensunket kan effekten bli bevegelse. Å eksperimentere med å komme opp fra en sammensunket posisjon kan derfor brukes til å forstå dynamikken ved «hodet fram og opp». (Dette er ikke for nybegynnere).

Som jeg var inne på er voksne mennesker ofte ikke fleksible nok til å komme opp til oppreist stilling på en god måte. Deres nøytrale «oppreiste» stilling, er egentlig ikke helt oppreist. De er komprimerte av vanemesssig spenning. Å komme «opp» vil for dem ta lengre tid. De kan ha nytte av en tredje mulighet for å bli mer oppreist – å legge seg i «aktiv hvilestilling», også kalt «semi-supine».

I aktiv hvilestilling får nakke og skuldre og ryggmuskler en sjanse til å slippe taket. Ryggen kan bli lengre og bredere. Du får en mer nøytral, og dermed «oppreist» stilling. Det er utrolig hvor mye forbedring som kan skje om du går inn for å ligge i aktiv hvilestilling hver dag.
Når du ligger i aktiv hvilestilling kan du gi slipp på hodet slik at du gir plass til ryggsøylen. I oppreist stilling vil det i praksis bety at du lar hodet ta deg opp til din fulle høyde.


Relaterte blogginnlegg:
Å synke sammen

Lenker:
Aktiv hvilestilling


Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar