En av mine nye elever stilte følgende vanskelige spørsmål her en dag: blir folk bedre av dette her?
Jeg tror selvfølgelig at folk kan bli bedre av å ta timer i Alexanderteknikk, ellers hadde jeg ikke holdt på med å undervise. Men egentlig er ikke jeg rette person å spørre. Jeg har ikke noen statistikk over hvordan og hvor mye «bedre» mine elever er blitt. Selv om jeg hadde hatt det måtte den tas med en klype salt. Hvis den var basert på mine vurderinger av elevens tilstand kan det jo hende mine vurderinger var feil.
Og om det var eleven som rapporterte til meg kunne det hende eleven smører litt tjukt på, enten for å rettferdiggjøre valget om å ta timer, eller for å være høflig overfor meg, eller begge deler.
Skal det gis et konkret og generelt svar på om folk blir bedre må det undersøkes grundigere, ellers blir det bare anekdotiske bevis og synsing. Det er så lett å glemme dem som ikke blir bedre. De vil alltid finnes.
Men hva betyr det å bli «bedre»? Som Alexanderteknikk-lærer har jeg kanskje et annet perspektiv på det spørsmålet enn elevene.
Avspenning og letthet
Når du har en time med Alexanderteknikk vil du føle deg mer avspent. Den effekten vil du få av andre ting også, massasje eller «healing» for eksempel. Men effekten av Alexanderteknikken er annerledes. Alexanderteknikken reorganiserer muskel-skjelettsystemet og gir både avspenning og en følelse av letthet. Følelsen av letthet, noen beskriver det som å sveve, er spesiell for Alexanderteknikken. Eleven kan bli i bedre humør også. Det skjedde senest denne uken med en ny elev som har slitt i mange år med ettervirkninger etter whiplash.
Følelsen av velvære etter en time er viktig for eleven, og er ofte årsaken til at eleven ønsker å fortsette med timer. At eleven føler seg vel og trygg i timen er en forutsetning for undervisningen, men for meg som lærer er ikke den umiddelbare effekten av en time det viktigste, selv om jeg vet at den er viktig for eleven. Som lærer er jeg enda mer opptatt av prosessen vi har underveis, som fører til endringene. Det er ikke sikkert eleven er interessert i den prosessen til å begynne med.
Bedre helse
De fleste som kommer til meg har vondt ett eller annet sted, og et ønske om bedring i forhold til smerter osv. Jeg kan aldri love noen bedring. Jeg kan bare love at de kan lære å bevege seg på en bedre måte og gjennom det oppnå en bedre tilstand, noe som så kan redusere smertene.
«Jeg har ikke alle vondtene mine lengre», sa en elev som har gått til meg et års tid. Hun hadde en nakkeoperasjon for mange år siden og kroppsholdningen hennes er preget av det. Men nå får hun stadig høre av folk hun kjenner at hun ser mye bedre ut. Hun sier selv at hun har «fått en ny overkropp».
Det er svært tilfredsstillende å høre at jeg har vært til hjelp, at det vi holder på med på timen har ført til konkrete resultater. Veldig ofte jobber jeg med mennesker som har kjørt seg ordentlig fast og slitt i årevis.
Men heller ikke helsemessig bedring er for meg det viktigste målet på om noen blir «bedre». Helsemessig bedring kommer som en følge av bedre bruk. Helsemessig bedring er kun en effekt og ikke målet med undervisningen.
Kunnskap og ferdighet
Jeg lykkes slettes ikke alltid i undervisningen. I løpet av det siste året gav jeg timer til en veldig stresset kontorarbeider. Han jobbet mye overtid, og det syntes på alle måter.
Da han begynte med timer sank spenningsnivået raskt. (Det oppnår mange på egen hånd ved å legge seg ned hver dag i «aktiv hvilestilling»). Han lærte seg også måter å tenke på som fungerte forebyggende i forhold til spenning. Han ble kjent med Alexanderteknikken og viste på timene at han forstod hvordan den kunne brukes. Men der stoppet det opp.
Han tok i liten grad konsekvensene av det han hadde lært. Tydeligst ble det hver gang han kom tilbake fra ferie. Da satte han seg ned søndagskvelden med laptoppen på fanget og jobbet flere timer i strekk uten pause og uten å tenke på hvordan han gjorde det og hva han gjorde med seg selv. Dagen etter fortsatte han på samme måte på jobben. Oppskrift på katastrofe, spenninger og hodepine. Så var det tilbake til Alexanderteknikk-time for «reparasjon». Etter nærmere 30 timer bestemte han seg for å ta pause for å «prøve noe annet».
For meg var det innlysende hva eleven måtte gjøre for å løse sitt problem, men jeg lykkes ikke i det som var mitt ansvar - å formidle den åpenbare løsningen. Kjøretimer er ikke vellykket når eleven til stadighet kræsjer bilen.
I motsetning til kontorarbeideren hadde den nakkeopererte damen tatt Alexanderteknikken i bruk i dagliglivet. Hun brukte teknikken når hun gikk tur, trente og når hun gjorde alt mulig slags husarbeid. Det gjorde forskjellen.
Det som er viktig for meg, og som får meg til å føle at jeg lykkes, er når
Da er jeg fornøyd. Da har jeg gjort jobben min. Da vet jeg at eleven kan jobbe på egenhånd og at utvikling er mulig.
Relaterte blogginnlegg
Slutt å stange hodet i veggen
Kjøretimer
Jeg tror selvfølgelig at folk kan bli bedre av å ta timer i Alexanderteknikk, ellers hadde jeg ikke holdt på med å undervise. Men egentlig er ikke jeg rette person å spørre. Jeg har ikke noen statistikk over hvordan og hvor mye «bedre» mine elever er blitt. Selv om jeg hadde hatt det måtte den tas med en klype salt. Hvis den var basert på mine vurderinger av elevens tilstand kan det jo hende mine vurderinger var feil.
Og om det var eleven som rapporterte til meg kunne det hende eleven smører litt tjukt på, enten for å rettferdiggjøre valget om å ta timer, eller for å være høflig overfor meg, eller begge deler.
Skal det gis et konkret og generelt svar på om folk blir bedre må det undersøkes grundigere, ellers blir det bare anekdotiske bevis og synsing. Det er så lett å glemme dem som ikke blir bedre. De vil alltid finnes.
Men hva betyr det å bli «bedre»? Som Alexanderteknikk-lærer har jeg kanskje et annet perspektiv på det spørsmålet enn elevene.
Avspenning og letthet
Når du har en time med Alexanderteknikk vil du føle deg mer avspent. Den effekten vil du få av andre ting også, massasje eller «healing» for eksempel. Men effekten av Alexanderteknikken er annerledes. Alexanderteknikken reorganiserer muskel-skjelettsystemet og gir både avspenning og en følelse av letthet. Følelsen av letthet, noen beskriver det som å sveve, er spesiell for Alexanderteknikken. Eleven kan bli i bedre humør også. Det skjedde senest denne uken med en ny elev som har slitt i mange år med ettervirkninger etter whiplash.
Følelsen av velvære etter en time er viktig for eleven, og er ofte årsaken til at eleven ønsker å fortsette med timer. At eleven føler seg vel og trygg i timen er en forutsetning for undervisningen, men for meg som lærer er ikke den umiddelbare effekten av en time det viktigste, selv om jeg vet at den er viktig for eleven. Som lærer er jeg enda mer opptatt av prosessen vi har underveis, som fører til endringene. Det er ikke sikkert eleven er interessert i den prosessen til å begynne med.
Bedre helse
De fleste som kommer til meg har vondt ett eller annet sted, og et ønske om bedring i forhold til smerter osv. Jeg kan aldri love noen bedring. Jeg kan bare love at de kan lære å bevege seg på en bedre måte og gjennom det oppnå en bedre tilstand, noe som så kan redusere smertene.
«Jeg har ikke alle vondtene mine lengre», sa en elev som har gått til meg et års tid. Hun hadde en nakkeoperasjon for mange år siden og kroppsholdningen hennes er preget av det. Men nå får hun stadig høre av folk hun kjenner at hun ser mye bedre ut. Hun sier selv at hun har «fått en ny overkropp».
Det er svært tilfredsstillende å høre at jeg har vært til hjelp, at det vi holder på med på timen har ført til konkrete resultater. Veldig ofte jobber jeg med mennesker som har kjørt seg ordentlig fast og slitt i årevis.
Men heller ikke helsemessig bedring er for meg det viktigste målet på om noen blir «bedre». Helsemessig bedring kommer som en følge av bedre bruk. Helsemessig bedring er kun en effekt og ikke målet med undervisningen.
Kunnskap og ferdighet
Jeg lykkes slettes ikke alltid i undervisningen. I løpet av det siste året gav jeg timer til en veldig stresset kontorarbeider. Han jobbet mye overtid, og det syntes på alle måter.
Da han begynte med timer sank spenningsnivået raskt. (Det oppnår mange på egen hånd ved å legge seg ned hver dag i «aktiv hvilestilling»). Han lærte seg også måter å tenke på som fungerte forebyggende i forhold til spenning. Han ble kjent med Alexanderteknikken og viste på timene at han forstod hvordan den kunne brukes. Men der stoppet det opp.
Han tok i liten grad konsekvensene av det han hadde lært. Tydeligst ble det hver gang han kom tilbake fra ferie. Da satte han seg ned søndagskvelden med laptoppen på fanget og jobbet flere timer i strekk uten pause og uten å tenke på hvordan han gjorde det og hva han gjorde med seg selv. Dagen etter fortsatte han på samme måte på jobben. Oppskrift på katastrofe, spenninger og hodepine. Så var det tilbake til Alexanderteknikk-time for «reparasjon». Etter nærmere 30 timer bestemte han seg for å ta pause for å «prøve noe annet».
For meg var det innlysende hva eleven måtte gjøre for å løse sitt problem, men jeg lykkes ikke i det som var mitt ansvar - å formidle den åpenbare løsningen. Kjøretimer er ikke vellykket når eleven til stadighet kræsjer bilen.
I motsetning til kontorarbeideren hadde den nakkeopererte damen tatt Alexanderteknikken i bruk i dagliglivet. Hun brukte teknikken når hun gikk tur, trente og når hun gjorde alt mulig slags husarbeid. Det gjorde forskjellen.
Det som er viktig for meg, og som får meg til å føle at jeg lykkes, er når
- eleven viser på timen at han/hun kan ta i bruk Alexanderteknikken i praksis
- eleven forteller at han/hun har brukt teknikken utenom timene og har hatt nytte av det.
- elevens forståelse av Alexanderteknikken øker og evnen til å bruke teknikken på egen hånd bedres.
Da er jeg fornøyd. Da har jeg gjort jobben min. Da vet jeg at eleven kan jobbe på egenhånd og at utvikling er mulig.
Relaterte blogginnlegg
Slutt å stange hodet i veggen
Kjøretimer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar