Nå er VM i friidrett over. Det var mye å se på for en sportsinteressert Alexanderlærer. (Sportsidiot?)
Det som er mest i øynefallende, som alle kan se, er forskjellen på løperne. De som vinner har god teknikk, viser «god bruk» som vi sier det i Alexanderteknikken. De er oppreist og i balanse, det som på engelsk kan beskrives som «poise». Og de beholder denne dynamikken i kroppen selv når de nærmer seg mål og tempoet øker. Løperne som kommer sist har flere uvaner. Nakke og skuldre er stivere, hodet ofte dradd bakover, og når de forsøker å øke tempoet, eller de blir slitne, så blir spenningene bare enda tydeligere.
Det er mest utfordrende å studere tekniske øvelser som høyde, lengde og kast. Det krever et trent øye å observere kraftutfoldelsen i et kort øyeblikk. I tv-sendinger har vi heldigvis reprise i sakte film som kan bekrefte observasjonen. I sakte film kan alle se hvordan krefter noen ganger går i feil retning og hvordan bevegelse stoppes unødvendig. Igjen er det unødvendig spenninger som spiller inn, noe som er der som ikke skulle være der.
Avspenning er ikke løsningen. Det nytter ikke å «slappe av». Det handler om å la være å spenne. Og det er noe helt annet.
Kanskje aller mest interessant var det å se på ti- og syv-kjemperne. Siden de ikke er spesialister i noen bestemt gren og ikke har så finslepen teknikk, viste de et stort repertoar av det vi Alexanderlærere kaller «misbruk». Uhensiktsmessig bruk av krefter. Det viser seg naturlig nok tydeligst på den avsluttende 1500-meteren. Den er drepende. Utøverne er dødsslitne og har vondt i hele kroppen, og det synes. Men det var likevel overraskende hvor dårlig løpeteknikk mange hadde. Det er jo snakk om mer eller mindre profesjonelle dette.
Innsatsen var det ingenting å klage på, men hva med fokus på arbeidsoppgaver? («Means-whereby» som Alexander ville sagt det).Den norske deltageren var et godt eksempel. Enorm innsats, men rom for tekniske forbedringer. Typiske tendenser er spenning som drar tyngdepunktet forover (vi faller jo den veien, ingen vits å bruke krefter), og ikke minst hodet som vinglet fra side til side. Å la hodet vingle er veldig lite hensiktsmessig da det veier over fire kilo og forstyrrer balansen. I Alexanderteknikken snakker vi om å «la nakken være fri», men det betyr ikke at hodet skal dingle. «Fri nakke» betyr først og fremst å la være å presse hodet ned.
Men hva er nå vitsen med å henge seg opp i slike detaljer, tenker du kanskje? Det opplagte svaret er forbedring av idrettsprestasjoner, og i dagens idrett betyr det penger, masse penger.
Men det er en annen grunn som er viktigere: Du ser de samme typer unødvendige spenninger og uhensiktsmessig kraftbruk i alle slags dagligdagse bevegelser. Forbedring hos folk flest ville gitt store helsegevinster.
Ja, og så gir alt dette en sportsinteressert Alexanderlærer en unnskyldning for å glo.
Det som er mest i øynefallende, som alle kan se, er forskjellen på løperne. De som vinner har god teknikk, viser «god bruk» som vi sier det i Alexanderteknikken. De er oppreist og i balanse, det som på engelsk kan beskrives som «poise». Og de beholder denne dynamikken i kroppen selv når de nærmer seg mål og tempoet øker. Løperne som kommer sist har flere uvaner. Nakke og skuldre er stivere, hodet ofte dradd bakover, og når de forsøker å øke tempoet, eller de blir slitne, så blir spenningene bare enda tydeligere.
Det er mest utfordrende å studere tekniske øvelser som høyde, lengde og kast. Det krever et trent øye å observere kraftutfoldelsen i et kort øyeblikk. I tv-sendinger har vi heldigvis reprise i sakte film som kan bekrefte observasjonen. I sakte film kan alle se hvordan krefter noen ganger går i feil retning og hvordan bevegelse stoppes unødvendig. Igjen er det unødvendig spenninger som spiller inn, noe som er der som ikke skulle være der.
Avspenning er ikke løsningen. Det nytter ikke å «slappe av». Det handler om å la være å spenne. Og det er noe helt annet.
Kanskje aller mest interessant var det å se på ti- og syv-kjemperne. Siden de ikke er spesialister i noen bestemt gren og ikke har så finslepen teknikk, viste de et stort repertoar av det vi Alexanderlærere kaller «misbruk». Uhensiktsmessig bruk av krefter. Det viser seg naturlig nok tydeligst på den avsluttende 1500-meteren. Den er drepende. Utøverne er dødsslitne og har vondt i hele kroppen, og det synes. Men det var likevel overraskende hvor dårlig løpeteknikk mange hadde. Det er jo snakk om mer eller mindre profesjonelle dette.
Innsatsen var det ingenting å klage på, men hva med fokus på arbeidsoppgaver? («Means-whereby» som Alexander ville sagt det).Den norske deltageren var et godt eksempel. Enorm innsats, men rom for tekniske forbedringer. Typiske tendenser er spenning som drar tyngdepunktet forover (vi faller jo den veien, ingen vits å bruke krefter), og ikke minst hodet som vinglet fra side til side. Å la hodet vingle er veldig lite hensiktsmessig da det veier over fire kilo og forstyrrer balansen. I Alexanderteknikken snakker vi om å «la nakken være fri», men det betyr ikke at hodet skal dingle. «Fri nakke» betyr først og fremst å la være å presse hodet ned.
Men hva er nå vitsen med å henge seg opp i slike detaljer, tenker du kanskje? Det opplagte svaret er forbedring av idrettsprestasjoner, og i dagens idrett betyr det penger, masse penger.
Men det er en annen grunn som er viktigere: Du ser de samme typer unødvendige spenninger og uhensiktsmessig kraftbruk i alle slags dagligdagse bevegelser. Forbedring hos folk flest ville gitt store helsegevinster.
Ja, og så gir alt dette en sportsinteressert Alexanderlærer en unnskyldning for å glo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar