lørdag 19. mai 2018

Tenke, ikke gjøre

Alexanderteknikken går ut på å unngå å gjøre noe som gjør at du ikke beveger deg på en dynamisk og effektiv måte. Noen ganger er litt oppmerksomhet på f.eks lengden av kroppen tilstrekkelig til at du unngår å skvise kroppen og hemme bevegelsene. Andre ganger må du tenke mer aktivt. 

Ønske 
«Retningene» vi tenker for kroppen i Alexanderteknikken, - la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lengre og bredere osv., kan ses på som et ønske om bevegelse. Hensikten med retningene er først og fremst preventiv. Vi ønsker å unngå at vi strammer nakken, drar hodet bakover og nedover og gjør ryggen kortere og smalere.

Vi kan også tenke motsatt, tenke direkte preventivt, at vi ikke vil dra hodet bakover og ned, ikke gjøre ryggen kortere, ikke gjøre ryggen smalere. Men et positivt ønske om retning ser ut til å kunne virke sterkere.

I et tidligere blogginnlegg har jeg sammenlignet det å tenke retning med det å tenke på en ting, at det å tenke retning er like lett som å tenke på en banan. Kanskje jeg heller skulle skrevet at det er som å ønske seg en banan. En intensjon om noe er mer enn bare å tenke på noe. 

Å tenke retning betyr å ha et ønske om bevegelse, men det er en bevegelse du ikke kan gjøre, en bevegelse du for all del ikke må forsøke å gjøre siden hensikten med ønsket først og fremst er preventivt. Hensikten er å unngår noe.

Gjøre
Alexanders bror, AR (Albert Redden), var også alexanderlærer. Han sa en gang til en student:
«Of course, Directions are doings, but they are very small. They are usually below the sense register» (Macdonald 1989, s 76, 2015, s 68).

På en måte hadde han rett. Bare det å tenke eller forestille seg bevegelse er nok til å sette igang bevegelsesprosessen. Dermed er det litt kunstig å skille mellom å tenke på å gjøre noe og å gjøre det. Men det betyr også at det slettes ikke er nødvendig å gjøre mer enn bare å tenke. Noe vil skje. 

AR skal ha vært en praktisk person og en god lærer. Jeg tror han sa dette for å forklare at retningene må tenkes med en viss intensitet, være et ønske om noe og ikke bare å tenke på noe. Dessverre blir sitatet fra AR rett som det er brukt som en unnskyldning for å gjøre noe mer enn å bare tenke eller ønske retningene.

Noen ganger, i visse situasjoner må vi gjøre mer enn å bare tenke retning. Hvis du for eksempel har sunket helt sammen må du gjøre en aktiv fysisk bevegelse for å rette deg opp. Men denne bevegelsen er ikke retningen. Det er en fysisk bevegelse som hvilken som helst annen du gjør, en bevegelse du gjør MED retning. 

Mental 
Vi tenker retning for at noe skal skje. Noe skjer, ikke noe vi kan føle direkte, men indirekte gjennom at bevegelser blir annerledes. Fordi vi er ute etter å endre de fysiske forutsetningene for bevegelse er det veldig fristende å gjøre noe, hjelpe litt til for å få umiddelbar bekreftelse på at vi lykkes.

Særlig for nybegynnere er det fristende å gjøre noe for å kjenne at noe skjer. Men selv erfarne lærere kan begynne å gjøre noe mer enn bare tenke uten å være klar over det. På samme måte som det vi vil skal skje ofte er under sansenivå kan det vi gjør uten å ville det også være utenfor det vi kan sanse.

Når retningene ikke lengre bare tenkes er dette alltid en blindvei, alltid noe som fører til nye uvaner og nye problemer. For å si det rett ut: Da går det til helvete. Selv om vi er ute etter endring som kan måles fysisk, må vi ikke glemme at Alexanderteknikken er en mental teknikk. Alexander skal ha sagt: 
«You think that the Alexander Technique is physical; I tell you that it is the most mental thing that has been discovered» (Carrington 1994, s19).

Relaterte blogginnlegg

Litteratur 
Carrington, Walter. 1994. Thinking Aloud. Mournum Time Press. 
Macdonald, Patrick, 1989. The Alexander Technique As I See It. Rahula Books.
Macdonald, Patrick. (1989) 2015. The Alexander Technique As I See It. Mouritz. 

lørdag 12. mai 2018

Tenke i aktivitet

Ved hjelp av Alexanderteknikken forbedrer du kvaliteten på bevegelsene dine. De praktiske elementene i teknikken er «å stoppe» og å «tenke retning». En alexanderlærer har beskrevet dette som tenkning anvendt på bevegelse. Den kjente filosofen John Dewey kalte det «thinking in activity». 

Hvordan tenker man i aktivitet? 

Vi utfører det meste av bevegelser uten å tenke over hvordan vi utfører dem, ofte til og med uten å tenke over at vi utfører dem. Er noe nytt eller krevende er vi oppmerksomme på hva vi gjør, men ikke nødvendigvis på hvordan vi gjør det. Å tenke i aktivitet innebærer å være oppmerksom på hva du gjør med deg selv, hvordan du «bruker» deg selv i aktiviteten. Det er nytt for de fleste. 

Intellektuell eller abstrakt
Ordet «tenke» assosierer du kanskje med å tenke på noe som har hendt eller noe som kommer til å skje, eller å tenke på et problem som må løses, eller kanskje dagdrømme eller fantasere. 

Denne formen for tenkning har sin plass i Alexanderteknikken i form av planlegging av bevegelser eller handling, men Alexanderteknikkens praktiske elementer, å stoppe og å tenke retning er i en annen kategori. Dette er tenkning anvendt på det som skjer akkurat her og nå, anvendt oppmerksomhet.

Oppmerksomhet eller konsentrasjon
Oppmerksomhet er i seg selv en form for tenkning. En mental aktivitet som kan ha ulik grad av bevissthet. Oppmerksomhet er en begrenset ressurs, derfor må vi velge å bruke oppmerksomheten på en effektiv og konstruktiv måte.

Frank Pierce Jones var en Alexanderteknikk-lærer som var aktivt med og forsket på teknikken. Han skrev en artikkel om teknikken med tittelen «The Organizarion of Awareness». Han beskriver konsentrasjon som et spotlys på en scene som gjør at resten av rommet ligger i mørke.

Overfokusering eller «konsentrasjon» er en tenkefeil som er vanlig å møte i alexandertimene. Feilen henger henger alltid sammen med et forsøk på å kjenne etter hva som skjer i et avgrenset område av kroppen. Patrick McDonald, en annen kjent alexanderlærer, skal en gang ha klappet en elev lett på skulderen og spurt: «Kjente du det?». «Ja», sa eleven. «Prøvde du å kjenne etter?». «Nei». Du behøver ikke å kjenne etter, å være oppmerksom er nok.

Jones foreslår i artikkelen å inkludere oppmerksomhet innenfra og utenfra i samme felt. Du kan ha noe fokus på det du gjør, men samtidig ha generell oppmerksomhet på deg selv og omgivelsene. Jones bruker igjen analogien med lys på en scene. Du kan ha et spotlys på selve aktiviteten, men i tillegg et generelt scenelys akkurat tilstrekkelig til å la deg oppdage om noe vesentlig skjer i andre deler av oppmerksomhetsfeltet.

Organisering 
Denne formen for inkluderende oppmerksomhet er ikke vanskelig. Du bruker den sikkert allerede. Om du kjører bil er det akkurat samme type oppmerksomhet du trenger i trafikken for å være i stand til å kjøre bilen samtidig som du er oppmerksom på det som skjer rundt deg. 

Særegent for Alexanderteknikken er at kjernen i oppmerksomhetsfeltet er oppmerksomhet om hodet, nakken og ryggen. Denne kjernen av oppmerksomhet er konstant mens du gjør hva som helst av aktivitet.

At du er oppmerksom gir muligheten for å gjøre valg, for eksempel å velge å la være gjøre noe, det vi kaller inhibition eller å stoppe. (Bremse, for å sammenligne med trafikken). Litt oppmerksomhet om deg selv og hva som skjer i din egen struktur kan i seg selv være nok til at du kan være dynamisk i bevegelsene og unngår å kræsje kroppen.


Relaterte blogginnlegg

søndag 6. mai 2018

Muskelsans

Alexanderteknikken går ut på å bevege seg i samsvar med hvordan kroppen er ment å fungere. Vi har visse fysiologiske forutsetninger for hvordan vi beveger oss. Å kjenne forutsetningene er nyttig når du lærer Alexanderteknikk. Jeg har tidligere skrevet om de ulike delene av skjelettet (body mapping), og noe om muskler (f.eks om røde og hvite muskelfibre og om nakkemusklene).

Mitt inntrykk er at folk flest har en endimensjonal forestilling om muskler – at musklene enten strammes og slakkes og at det er alt. Men musklene dine er mer avanserte og komplekse enn du aner. Muskler fungere også som sanseorganer.

Muskelspoler 
I musklene har vi sanseorganer som kalles muskelspoler. Muskelspolene registrerer lengdeforandringer i muskelen og hastigheten på endringene. Dette er sanseinformasjon som registreres ubevisst i nervesystemet og som vi ikke føler direkte, men som spiller avgjørende rolle for vår evne til bevegelse.

Muskelspolen består av en egen spesialisert muskelfiber omgitt av en bindevevskapsel. Rundt kapselen er det viklet en sansenerve, (derav navnet spole). Muskelspolen strekkes sammen med resten av muskelen og avgir signaler til sentralnervesystemet som er med på å regulere spenningen i muskelen. Generelt er spolen mest aktiv når muskelen strekkes, minst aktiv når muskelen er sammentrukket.

Det som er verdt å merke seg er at muskelspolens muskelfiber har en egen tilførsel av bevegelsesnerver kalt gammanevroner. Når signaler fra gammanevroner aktiverer spolens muskelfiber høynes sensitiviteten. Du kan sammenligne dette med det som skjer når to personer holder hver sin ende av et tau. Om tauet henger slapt kan personene bevege seg uten at den andre kjenner det gjennom tauet. Om tauet er akkurat stramt nok kan personene kjenne den andres bevegelser.

Generelt kan vi si at muskler er mest følsomme når de er relativt lange, relativt avspent og ikke for stramme. Samtidig er musklene mer følsomme når de er aktive enn når de er inaktive.

Alexanderteknikken
David Garlick var en australsk lege som jobbet ved University of New South Wales i Sydney. Han ga i 1990 ut ei lita bok med tittelen «The lost Sixth Sense - A medical Scientist looks at the Alexander Technique». Den «tapte» sansen er kroppssansen eller propriosepsjon.

I boken skriver Garlick:
As the person undertakes Alexander lessons so the trunk extenseor muscles become more active at a reflex level (partly due to muscle spindle activation) so that activation of cortical motor cells (with its feedback of a sense of effort) is not required. Also, there will be reduction in the over-contracted trunk flexor muscles which reduces intra-abdominal pressue. Both factors are likely to give the person a sense of decreased effort in standing, sitting or moving. There is sense of lightness and of ease (Garlick 1990, s. 43).

Garlicks hypotese er at økt aktivering av muskelspolene fører til økt automatisk aktivering av holdningsmuskulatur som igjen bidrar til redusert følelse av anstrengelse.

Jeg vil presentere en parallell hypotese og si at intensjonen vi har i Alexanderteknikken om å bevege oss med «lengde og bredde» i kroppen bidrar til optimale forhold for sanseregistrering fra muskelspolene. Musklene er relativt lange, relativt avspente, samtidig som de er aktive. 

Primary Control 
Kunnskapen om muskelspoler er relevant for Alexanderteknikkken også på andre måter. Vi har muskelspoler i all skjelettmuskulatur, men noen muskler har større tetthet av spoler enn andre. Dette er muskler som spiller en spesielt viktig sensorisk rolle. Vi har stor tetthet av muskelspoler i for eksempel øyemusklene og de dype musklene i nakken. Sanseorganene i nakkemusklene sender informasjon til hjernen om forholdet mellom hodet og nakken.

I boken The Neck and Human Balance av Michael Karlberg beskrives studier utført ved universtitetet i Lund på sammenhengen mellom nakkefunksjon og opplevelse av svimmelhet. Karlberg foreslår å betrakte hode, nakke og nakkemuskler som et balanseorgan, en slags otolitt. (Karlberg 1995).

At vi har særlig stor tetthet av spoler i nakkemusklene er et argument for at Alexander hadde rett når han betraktet forholdet mellom hodet og resten av kroppen for å være «the primary control», et forhold som må være fritt og dynamisk for at muskelskjelettsystemet som helhet kan være dynamisk og velkoordinert.

Hands-on
Funksjonen til muskelspolene er også med å forklare hvorfor vi alexanderlærere bruker berøring i undervisningen på den måten vi gjør.

I utgangspunktet er kvaliteten på berøring avgjørende for å integrere lærerens og elevens muskelskjelettsystem. Hva som skjer i de spesifikke musklene som berøres er mindre interessant enn forholdet mellom kroppsdelen som berøres og de andre delene av kroppen. Forholdet mellom kroppsdelene involverer som kjent sanseinformasjon fra muskelspolene.

Konsekvensen av dette er at alexanderlærere aldri benytter brå bevegelser fordi det vil utløse strekkrefleks i musklene, og at alexanderlærere som regel aldri masserer eller stryker muskler. Å massere eller stryke vil utløse massiv aktivitet fra sanseorgan i huden. Denne aktiviteten vil overdøve informasjon fra muskelspolene. Å masserer eller stryke er ikke Alexanderteknikk. 

Men det finnes ett unntak. Jeg har opplevd at enkelte erfarne alexanderlærere gnir et lite område omtrent midt på og på siden av ryggsøyla når eleven står. Dette gjøres om eleven har stått i ro ei stund og blitt statisk i kroppen. Stimulusen læreren gir ved å gni er en kombinasjon av å utfordre elevens balanse samtidig som læreren gir støtte til et punkt på elevens ryggsøyle. Utført riktig er effekten at eleven slipper taket og slutter å holde seg oppreist med for mye spenning.

Om jeg opplever at eleven blir for statisk benytter jeg en mindre sofistikert løsning. Jeg ber ganske enkelt eleven om å gå litt rundt i rommet før vi fortsetter aktiviteten vi holdt på med.

Pålitelig muskelsans
Hensiktene med Alexanderteknikken kan sies å være å gjenopprette funksjonell kroppssans. Alexander skrev i sine bøker om å gjenopprette «reliable sensory appreciation» (Alexander 2000*).
Sanseinformasjonen fra muskler og andre organer er der (med mindre det er snakk om fysisk skade). Men vaner kan gjøre at vi tolker informasjonen feil. Vi alexanderlærere observere det hele tiden i undervisningen. Noen tror de er oppreist når de er sammensunket, eller at de har hodet i nøytral posisjon når de legger det bakover, eller de bruker mer spenning enn de behøver for å holde seg oppreist.

Den ubevisste oppfatningen vi har av kroppen oppdateres hele tiden når vi beveger oss. Men det hjelper lite når vi beveger oss på samme måte som vi alltid har gjort. Alexanderteknikken gir en strategi for å begynne å bevege seg på en ny og mer bevisst måte. Teknikken gir ny informasjon til musklene samtidig som den skjerper muskelsansen.

For the fundamental shortcoming underlying all human psycho-physical defects, imperfections, and peculiarities is an imperfect and often delusive sensory appreciation, and until those conditions are restored in which the sensory appreciation (sense register) becomes again a more or less reliable guide, all exercises are a positive danger. A reliable sensory appreciation, therefore, is an essential, and we will proceed to consider the part which this invaluable human endowment must play in any reasoned and satisfactory plan of education. I shall therefore devote the rest of this volume to an examination of the part played by sensory appreciation in the process called education, taking this word in its broadest sense, …» (Alexander 2004). 


Relaterte blogginnlegg

Litteratur
Alexander, Frederick Matthias. 2004 (1923). Consctructive Conscious Control of the Individal. Mouritz.
Garlick, David. 1990. The Lost Sixt Sense: a medical scientist looks at the Alexander Technique. University of New South Wales.
Karlberg, Michael. 1995. The Neck and Human Balance. A Clinical and experimental Approach to 'Cervical Vertigo'. Universitetssykehuset i Lund. 


søndag 29. april 2018

Bevegelse eller retning

Alexanderteknikken går ut på å forbedre kontrollen og kvaliteten på bevegelsene vi gjør på en indirekte måte.

De praktiske elementene i Alexanderteknikken er «inhibition» og «direction», «stoppe» og «tenke retning». Å stoppe er å velge å ikke reagere. Noen ganger innebærer det å stoppe opp og vente slik at du kan tenke retning. Å tenke retning er å gi mentale beskjeder til deg selv som skal hindre at du trekker deg sammen eller kollapser idet du beveger deg. Retningene er vanligvis formulert positivt, du ønsker f.eks at hodet går «fram og opp», men hensikten med retningene er alltid først og fremst preventiv.

Retning
I Alexanderteknikken brukes begrepet «retning» ganske vidt om enhver tanke eller mental forestilling som skal fremme ekspansivitet og hindre kompresjon. For eksempel kan en alexanderlærer foreslå at du har oppmerksomhet om rommet rundt deg eller oppmerksomhet om hele synsfeltets omfang. Ifølge Alexander var det opp til læreren å foreslå retninger (eller «ordrer» som han også kalte det) som passet den enkelte elev. De generelle retningene Alexander formulerte og som er de mest brukte, kan beskrives som en form for tenkt eller ønsket bevegelse. (Hodet fram og opp, ryggen lang og bred, knær forover og fra hverandre).

Dette er tenkt indre bevegelse, bevegelse det ikke er mulig å utføre muskulært, noe du bare skal tenke og ikke gjøre.

Bevegelser 
Bevegelser har også retning. Uten retning blir det ingen bevegelse. Når du lærer Alexanderteknikk vil du oppdage at du må ha en klar forestilling om både retningen på bevegelsen du gjør og retningene du tenker for kroppen. Noen ganger går de samme vei, andre ganger ikke. Dette kan virke komplisert i begynnelsen, men er enkelt når du først har lært å tenke retning. Det er som å lære å sykle. Når du har knekt koden kan du det.

Det avgjørende er å være klar over at retningene du tenker for kroppen skjer innvendig og er konstante, de forandrer seg ikke. De er også konstante i tid. De er de samme både før, under og etter bevegelsen.

Eksempler 
Den generelle retningen for hodet er alltid opp i forhold til bekkenet. Når du sitter på en stol vil det være i retning taket. Men for å reise deg opp må du la overkroppen helle forover for å få tyngdepunktet over føttene. Da vil retningen for hodet fortsatt være vekk fra bekkenet, men ikke lengre være i retning taket.

Om du bøyer deg ned er retningen du tenker for hodet fortsatt opp (i forhold til bekkenet) selv om hodet fysisk er på vei nedover i forhold til gulvet.

Retningen for knærne er alltid forover. Når du setter deg vil knærne bevege seg forover samme vei som retningen du ønsker for dem. Når du skal reise deg er retningen for knærne fortsatt forover selv om de underveis til stående beveger seg bakover i forhold til bekkenet.

Når du går er retningen for hodet som alltid oppover mens kroppen går forover.

Knekke koden
Det er en god idé å legge spesielt merke til hva som skjer med de tenkte retningene når du endrer retning på de fysiske bevegelsene. Da har de tenkte retningene en tendens til å endres om du ikke passer på.

Om du f.eks. lener deg forover i sittende stilling for å nå noe på bordet foran deg går det vanligvis greit å tenke hodet opp når du lener deg forover, men retningen for hodet har lett for å bli bakover og ned når du beveger deg tilbake igjen.

Når du øver på å anvende Alexanderteknikken i en aktivitet lønner det seg å legge inn pauser der bevegelsene forandrer retning. Ved å stoppe opp et øyeblikk kan du sørge for at retningen du ønsker i kroppen er den samme hele veien.

Å tenke retning når den fysiske bevegelsen går samme vei er enkelt. Når du beveger deg i en ny retning er det bare et spørsmål om å fortsette å tenke på samme måte.

Relaterte blogginnlegg

onsdag 25. april 2018

Oppvasken

I en diskusjon jeg så på facebook nylig kom det fram at mange ikke liker å ta oppvasken. De ville heller gjøre annet husarbeid hundre ganger enn å vaske opp en eneste gang. Det syntes jeg var rart for jeg liker å ta oppvasken.

Å vaske opp er en enkel jobb som ikke krever mye tankearbeid og som er tilfredsstillende ved at resultatet er umiddelbart synlig, og så liker jeg å leke med vann.

Jeg tror det kan være to grunner til at noen ikke liker å ta oppvasken. Enten synes de at de har viktigere ting å gjøre (og det er fullt forståelig), eller så gjør de oppvasken på feil måte. Når jeg sier på feil måte mener jeg ikke om de tar glass eller bestikk først eller andre måter å organisere arbeidet på. Jeg tenker på hvordan de organiserer seg selv. Det er her Alexanderteknikken kommer inn.

Grunnlaget 
Arbeid i høyde med kjøkkenbenk eller oppvaskbenk krever for de flestes vedkommende at de bøyer seg noe forover og ned. Den mest alvorlige feilen folk gjør er å stå med strake bein og låste knær og kollapse i overkroppen. Kroppen blir delt opp i fikserte bein og overmobil overkropp. Det hadde vært bedre om det var omvendt. 
I beina har vi store ledd - knær, hofter og ankler, som gir bevegelighet, og overkroppen bør være relativt stabil for å gi best mulig utgangspunkt for bruk av armene. Når beina er statiske må vi kompensere med bevegelser i overkroppen som forstyrrer armenes funksjon. Kort sagt, kroppen blir ukoordinert og arbeidet blir tungt. Oppvasken blir ikke gøy på den måten.

Alternativet er å være i en dynamisk «monkey»-posisjon, med «lang og bred» overkropp og bevegelige knær hofter og ankler. Nå mener jeg ikke at du skal stå med bøyde knær hele tiden, bare at beina hele tiden er tilgjengelig for bevegelse.

Lave personer behøver knapt å bøye knærne, høye personer må bøye seg ganske mye. (Kan være medvirkende årsak til at å ta oppvasken oppleves som slitsomt). Et tilleggsproblem er at skapdøren under vasken kan komme i veien for knærne. Jeg vet om folk som åpner skapdøren under kjøkkenbenken når de står og jobber for å få rom til å bevege seg. 
Det avgjørende er ikke posisjon men at du er bevegelig og dynamisk, og at du ikke stivner eller kollapser. Det gjelder å ha være oppfinnsom når det gjelder praktiske løsninger. Ulike måter å gjøre ting på kan det være fint å prøve ut på en Alexanderteknikk-time.

Det vi alexanderlærere ser som andre overser er hvordan du bruker hodet i forhold til kroppen. Hvor hodet går følger kroppen etter, og hodet følger øynene. Jobber du med hendene i midjehøyde vil det å se ned på hendene kunne gjøre at hodet går ned slik at overkroppen kollapser og muskelsystemet blir dårlig koordinert. Bruken av hodet påvirker i stor grad koordinasjon av muskelskjelettsystemet. Det utnytter vi på en positiv måte ved å la nakken og hodet ha friheten til å orientere seg i en retning som bevarer lengden i kroppen.

Hvis du ikke er vant til å bruke kroppen på denne måten kan det oppleves som tyngre enn den vanemessige måten med låste knær. Det vi er vant med føles ofte lettere selv om det kan være både mindre energiøkonomisk og mindre hensiktsmessig.

Tid 
Dynamisk bruk av hele kroppen et forutsetning for gode og effektive og behagelige bevegelser. Like viktig er det å ta seg nok tid og ikke ha det for travelt. Det er aldri mulig å gjøre noe på en god måte om du har hastverk. Bevegelser kan gjerne være raske men om du hele tiden presser tempo vil de lett bli stakkato. Det er også større risiko for å bruke mer kraft enn nødvendig. Det betyr ikke at det lønner seg å bevege seg veldig langsomt. Dert kan også bli statisk, slitsomt og tungt. Tenk på det som et musikkstykke. Det er ikke om å utføre det fortest mulig men i et passende tempo, og blir det for langsomt mister det mening.

Å ta tid er en forutsetning for å kunne «velge å la være», det vi i Alexanderteknikken kaller «inhibisjon». Ved å være beredt til å velge å la være kan vi unngå tendenser som vil hemme bevegelser, som for eksempel å låse knærne.

Hvis du opplever det å ta oppvasken som slitsomt og ønsker å bli mer bevisst på hva du gjør, kan det lønne seg å stoppe helt opp innimellom. Kom tilbake til en «nøytral» posisjon og stå rett opp og ned noen sekunder. Ta tid til å tenke på lengden og bredde i kroppen før du fortsetter, og la hodet lede bevegelsen når du går igang igjen.

Håndlaget 
Når forutsetningene nevnt over er tilstede vil bevegelsene du gjør allerede kunne være myke og effektive og pusten fri og uhemmet. Men det kan lønne seg å vurdere bruken av armene også. Måten armene brukes på påvirker resten av kroppen på en god eller dårlig måte. Du kan utnytte armenes potensielt positive innflytelse.

Tre små tips som kan være nyttige er å la fingrene lede bevegelsen, å la hånden ta form etter tingen du berører, og å la vekten av det du holder bli tatt imot av hele kroppen.
Alt du gjør i en Alexanderteknikk-time som gjelder bruken av hendene er også relevant i forhold til å ta oppvasken.

Menneske eller maskin
Ordentlig oppvask finnes neste ikke lenger. I dag har alle oppvaskmaskin. Nesten ingen tar oppvasken på gamlemåten. Nå består mye av jobben i å sette inn og ut av maskinen. Jeg har av og til elever som kommenterer at det er en tung jobb, og på en måte kan den være tyngre enn gammeldags oppvask. Du må bøye deg lavere ned fordi den nederste nivået er like over gulvhøyde. Det kan også være fristende å ta en for stor bunke tallerkener når du skal sette ting på plass. Akkurat det samme gjelder for maskinvask som forklart ovenfor om bruk av kroppen, beina og armene og hodet.

Å stable inn i maskinen kan by på en egen utfordring, det vi i Alexanderteknikken kaller «endgaining». Endgaining betyr å gjøre noe uten hensyn til hvordan handlingen utføres. Hvem har vel ikke bare slengt ting i maskinen for så å måtte gjøre det på nytt? Motstykket til endgaining er «means-whereby». Hvis vi har en plan for måten å gjøre noe på kan vi unngå mange problemer. Prosessen kan beskrives som «stopp, vent, tenk». Hvis du stopper opp noen sekunder og tar deg tid til å observere situasjonen, vil ofte ideer om hvordan å få plass til tingene i oppvaskmaskinen komme av seg selv.

Å sette inn og ut av oppvaskmaskinen er egentlig en ideell aktivitet å anvende Alexanderteknikken i. Du gjør mange ulike bevegelser – bøyer deg ned, reiser deg opp igjen, kanskje strekker du deg etter noe, griper ting, løfter. Om du stopper opp i blant og utnytter anledningen til selvobservasjon vil du oppdage at det å ta oppvasken kan være mer interessant enn du aner.

Relaterte blogginnlegg: 

søndag 8. april 2018

Direkte eller indirekte

En definisjon av Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre måten vi beveger oss på. Fordelen med en slik definisjon er at den hentyder til noe dynamisk og ikke til noe statisk som «kroppsholdning». Ulempen er at folk flest vil tro at du må gjøre noe aktivt og muskulært for å forbedre bevegelsene, kanskje fordi det er nærliggende å assosiere med idrettsutøvere som trenger mer styrke og smidighet for å prestere bedre. Styrke og smidighet er selvfølgelig bra, men Alexanderteknikken fungerer på et annet plan. Jeg skrev for noen uker siden om Alexanderteknikkens indirekte kontroll. Å forstå forskjellen mellom direkte og indirekte framgangsmåte for forbedring av bevegelse vil gjøre at du forstår bedre hva Alexanderteknikken går ut på. 

Indirekte
Et eksempel jeg brukte i blogginnlegget om indirekte kontroll var fra en vitenskapelig studie av bevegelseskvalitet hos musikere (Proactive Selective Inhibition Targeted at the Neck Muscles). Studien gikk ut på at fiolinister (og noen bratjsister) gjorde spillerelaterte bevegelser samtidig som de visuelt kunne observere muskelaktivitet i egen nakke via en skjerm som viste ultralydbilde av nakkemusklene. Når musikerne ble bedt om å minimere muskelaktiviteten i nakken hadde dette positiv effekter på bevegelsene i form av redusert unødvendig bevegelse og muskelspenning. 

For å forbedre spillebevegelser ville en fiolinlærerer kanskje ha bedt fiolinisten om å la albuen på buearmen være lavere, eller bruker mer bevegelse i håndleddet, eller kanskje plassere føttene i en annen posisjon. Dette kan dreie seg om nødvendige og riktige endringer, men dette er fiolinteknikk, og ikke Alexanderteknikk. 

Her er noen andre eksempler som kan belyse forskjellen mellom direkte og indirekte tilnærmning.

Børste tenner 
Jeg ser av og til alexanderlærere foreslå det å puse tenner som aktivitet for selvobservasjon. De forslår å prøve å holde mindre hardt i børsten. Dette er veldig fornuftig, men strengt tatt ikke Alexanderteknikk. Å bruke Alexanderteknikken vil for eksempel være å begynne observasjonen fra nøytral posisjon, dvs. observere forberedelsen til aktiviteten, og å observere hva som skjer med den generelle koordinasjonen når bevegelse settes i gang, særlig hva som skjer i den sentrale aksen i kroppen og forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Dette vil påvirke hva som skjer i armen og hånden. Når det gjelder grepet om tannbørsten vil en Alexanderteknikk-tilnærming være å tenke lengde i armen og fingrene for på den måten å påvirke muskeltonus indirekte.

Klø seg på øret 
Å klø seg på øret eller nesa er en ganske uvesentlig bevegelse de færreste vil ha interesse av å «forbedre». Men det er en veldig vanlig bevegelse som kan brukes til å avsløre om koordinasjonen ved bruk av armen er god. Det som kan skje av «gale» ting er at nakken spennes og skulderen dras opp til øret, at armen og hånden er anspent, at pusten holdes og at kroppen generelt stivner – for å nevne noen. 

En indirekte, men egentlig ikke Alexanderteknikk-framgangsmåte, ville være å utforske et spekter av bevegelsesmuligheter for å utføre aktiviteten. For eksempel ville det være å føre hånden ut til siden først, eller først forover og så bakover mot øret. Mulighetene er uendelige og å utforske variasjonsmulighetene vil kunne resultere i «lettere» måter å gjøre bevegelsen på. Noen ganger kan vi bruke en slik framgangsmåte i Alexanderteknikken, men dette ligner mer på prinsippene for Feldenkraismetoden.

I Alexanderteknikken vil vi i utgangspunktet bruke den samme bevegelsen med den tanken at enhver bevegelse kan forbedres og at det ikke nødvendigvis er bevegelsen det er noe i veien med, men måten den utføres på. 

En alexanderlærer vil først kanskje diskutere med personen/eleven for å bevisstgjøre eventuelle feiloppfatninger om hvordan armen fungerer. Det kan for eksempel være en forestilling om at skuldrene ikke må bevege seg i det hele tatt. Når slike misoppfatninger er ryddet av veien vil læreren kunne foreslå mentale konsepter å prøve ut, for eksempel å ha en idé om at nakke- og ankelledd skal få være frie og bevegelige under bevegelsen. Deretter gjøres bevegelsen, som tilsynelatende vil være den samme, men de spenningsmessige forholdene i kroppen kan være dramatisk annerledes. 

Å gå
En direkte framgangsmåte for å endre gangbevegelse vil for eksempel være å forsøke å gå med små skritt, eller å prøve å «rulle» på foten, eller å gå med føttene nærmere hverandre eller mer bredbeint, eller la hoftene svinge mer til side. Min erfaring er at særlig Mensendieck fysioterapeuter er ivrige etter å få folk til å «rulle» på fotbladet. Hensikten er god, men instruksjonen gjør at folk gjør mye rart og unødvendig når de går. 

En indirekte tilnærming vil være å først observere igangsetting av bevegelsen. Hvis noe ikke fungerer når du går kan det være vaner som er i veien. Disse vanene er en direkte følge av og uløselig knyttet til intensjonen om å gå. Konsekvensene av vanene er lettest å observere ved igangsetting. 
For å unngå å forstyrre koordinasjonen ved igangsetting av bevegelsen vil læreren foreslå preventive mentale ordrer, «retninger», for eksempel å tenke på å la ryggen være lang og bred. 
En annen indirekte framgangsmåte vil være å jobbe med elementer av gangmønsteret, for eksempel det å overføre vekt fra en for til den andre. 

Å gå består av bevegelser som er mer eller mindre fastlagt av muskelskjelettsystemet. Det er nesten som å puste. Å la bevegelse skje av seg selv er avgjørende. Med en gang vi går inn og overstyrer risikerer vi å gjøre noe galt. 

En indirekte framgangsmåte hindrer at automatiske funksjoner overstyres. Men den viktigste grunnen til å bruke en indirekte framgangsmåte er for å unngå vanestyrte bevegelser. Direkte framgangsmåte baserer seg på det vi føler som «riktig». Indirekte framgangsmåte gjør bevegelsene mindre avhengig av det vi føler som «riktig» og gjør det mulig å bevege seg på en ny måte. 


Relaterte blogginnlegg


fredag 23. mars 2018

400

Tradisjonen tro skriver jeg en oppsummering ved hvert hundrede blogginnlegg. 

Anatomi
Siden sist jeg kommenterte har jeg fullført serien artikler om skjelettet. Den første artikkelen var om skjelettet generelt, deretter skrev jeg om det øverste nakkeleddet og så videre bit for bit gjennom kroppen til hånda som var siste stopp på turen gjennnom beinbygninga. Kjennskap til hvordan kroppen henger sammen er nyttig når du lærer Alexanderteknikken, særlig om hvor leddene er og hvordan de fungerer. 

Men jeg har skrevet om andre ting enn skjelettet også, for eksempel om de dype nakkemusklene og om røde og hvite muskelfibre 
Det er alltid noe nytt å lære om kroppen og det kommer mer, kanskje mer om skjelettet også. Jeg prøver stadig å finne nye måter å beskrive kroppen på som kan ha praktisk nytte. Du finner artiklene under emneknaggen anatomi i listen over «etiketter» (nedenfor «bloggarkiv» til høyre).

Øvelser
Det andre jeg har gjort siden sist er å begynne en serie med tema øvelser. Helst burde jeg kanskje ha kalt det eksperimenter. Dette er eksempler på aktiviteter som kan brukes i alexandertimer og som du kan prøve ut på egenhånd. Det er vanskelig å beskrive slike øvelser på en god måte og vanskelig å utføre dem etter en beskrivelse. Risikoen er stor for misforståelser og risikoen er stor for at leseren sitter igjen med feil inntrykk av hva Alexanderteknikken egentlig er. Jeg er selv ikke sikker på om jeg er fornøyd med artiklene, men håper de kan være til nytte i alle fall for dem som allerede tar eller har tatt timer i teknikken. 

Noen av øvelsene har direkte overføringsverdi til dagligdagse aktiviteter, for eksempel er det en artikkel om å ta i mot vekt og en annen om å støvsuge. Ellers har jeg skrevet om praktiske aktiviteter i blogginnleggene om å lese og å skrive, og i artikkelen om taiji og chi gong

Apropos vanskeligheten med å forklare teknikken med ord har jeg skrevet om akkurat det å bruke ord i undervisningen, og det å undervise via Skype, som er noe jeg fikk prøvd ut i fjor. 

Ellers har jeg også skrevet et par innlegg som dreier seg om idrett, nærmere bestemt skøyter og hopp

Forskning
Et tema som jeg stadig kommer innom er Alexanderteknikk og forskning. I 2015 ble det publisert en studie om Alexanderteknikk, akupunktur og nakkesmerter, ATLAS-studien som den også ble kalt, Studien viste en viss positiv effekt av alexandertimer, men effekten var mindre enn vi kunne håpe og kan gi grunn til å revurdere hvordan vi møter mennesker med slike problemer. Jeg har også skrevet et par artikler basert på en spørreundersøkelse av Alexanderteknikk-elever i England om hva slags mennesker som tar timer i teknikken, nemlig kvinner  og eldre.

Begynnere og viderekomne
Jeg forsøker å skrive med jevne mellomrom blogginnlegg som kort og enkelt forklarer hva teknikken er, som i HvafornoeEn enkel forklaring og Hva er Alexanderteknikk; og hva den går ut på, som i Hvordan fungerer Alexanderteknikken.

Jeg håper de som ikke vet noe om Alexanderteknikken kan lese og forstå, men jeg tror at de som har mest nytte av artiklene vil være de som allerede har hatt timer. Jeg har ofte tenkt at jeg skulle hatt flere blogger, en for hver målgruppe. Foreløpig publiserer jeg alt på samme sted. Jeg vurderer for eksempel å lansere en egen blogg på engelsk for Alexanderteknikk-lærere.

Det siste året har jeg skrevet tre artikler spesielt for lærere. De to første, The lost element og An advantageous position, er om øvelser eller prosedyrer knyttet til undervisningstradisjonen. Den tredje artikkelen, A dark chapter er den siste jeg har publisert og handler om at Alexander i alle fall indirekte hevdet å kunne kurere kreft. Alexander ble beskyldt for kvakksalveri. Han saksøkte for ærekrenkelse og vant. Men ser vi nærmere på historien var ikke seieren entydig. På visse områder kan vi slå fast at han kan kalles kvakksalver.

Jeg kommer inn på Alexanderteknikkens historie i flere av de siste hundre blogginnleggene, ofte med en kritisk vinkling. Refleksjon og kritikk er viktig for utviklingen av Alexanderteknikk som fagfelt. Hensikten med denne bloggen er ikke bare å informere elever og andre, for meg handler det også om faglig utvikling, derfor tar jeg gjerne i mot råd og tips. Hva er dine ønsker for de neste hundre blogginnleggene?

Relaterte blogginnlegg: 
300 


lørdag 17. mars 2018

A dark chapter

This blog post is written mainly for Alexander Technique teachers and is a rewritten and expanded version of Et mørkt kapittel (in Norwegian).

The claims to cure cancer and other potentially life threatening diseases reveals the dark side of the alternative health industry. There seems to be an abundance of implausible methods on offer, and there are many examples of how tragically it may end if necessary conventional medical treatment is abandoned. 

We Alexander Technique teachers prefer saying the technique is not a therapy, but still we do put forwards claims of health benefits. For the most part these claims are quite reasonable, but if we go back in time, we do find claims of cure of serious diseases on behalf of the Alexander Technique, even cancer. 

Cancer 
In the preface to his first book, Man's Supreme Inheritance(1), Frederick Matthias Alexander writes:
In the work which will follow I shall deal with the detailed evidence of the application of my theory to life, of cases and cures, and all the substance of experience. And there are many reasons why I should hesitate no longer in making my preliminary appeal, chief among them being the appalling physical deterioration that can be seen by any intelligent observer who will walk the streets of London or New York, for example, and note the form and aspect of the average individuals who make up the crowd. So much for the surface signs. What inferences can we not draw from the statistics? To take three instances only: What of the disproportionate and undeniable increase in the cases of cancer, appendicitis and insanity? For that increase goes on despite the fact that we have taken the subject seriously to heart. (Alexander 1996, p. xx-xxi) (2) 

Alexander continues by criticising the scientific efforts of finding pathogenic causes for cancer, (the success of the HPV-vaccine proves him wrong), and then offers his own solution: 
Therefore I look to that wonderful instrument, the human body, for the true solution of our difficulty, an instrument so inimitably adaptable, so full of marvellous potentialities of resistance and recuperation, that it is able, when properly used, to overcome all the forces of disease which may be arrayed against it. (ibid, xxii) 

It was Alexander's view that if we use our bodies in the best possible way, any disease could be overcome. He does not say so directly, but in the context, we have to assume this also includes cancer.

Faith-healing
In the chapter titled Conscious Control Alexander criticises faith-healing, writing that: ‘Faith-healing is dangerous in its practice and uncertain in its result.’ (ibid, 30). But he is at the same time in accordance with the notion that changing mental habits could have an effect on bodily tissues: 
The ... way in which this act of faith operates is in the breaking down of a whole set of mental habits, and in the substitution for them of a new set. The new habits may or may not be beneficial from the outset apart from the effect produced by the emotional state, which is hardly ever maintained for a long period, but even so the breaking down of the old habits of thought does produce such an effect as will in some cases influence the whole arrangement of the cells forming the tissues, and dissipate a morbid condition such as cancer (ibid). 

Erroneous preconceived ideas 
In the chapter Synopsis of Claim, cancer is again mentioned: 
My next claim is that the limitations and imperfections referred to above, as well as cancer, appendicitis, bronchitis, tuberculosis, etc., are too often permitted to remain uneradicated and frequently undetected, and so to develop in consequence of the failure to recognize that the real cause of the development of such diseases is to be found in the erroneous preconceived ideas of the persons immediately concerned, ideas which affect the organism in the manner described in Part I of this book (ibid p.114). (3)

Serious diseases, like cancer and tuberculosis develops, according to Alexander, because of bad habits of thought, ‘erroneous preconceived ideas’. Mental attitude is a factor in any condition, but believing that getting rid of ‘erroneous preconceived ideas’ would mitigate cancer is dangerously naive.

Alexander continues: 
The only experience which the average man or woman has in the use of the different parts of the human organism is through his or her subconsciousness. The result is a subconscious direction which in the imperfectly co-ordinated person is based on bad experiences and on the erroneous preconceived ideas before mentioned. Small wonder, then, that such direction is faulty and leads to the development of serious defects and imperfections (ibid).

‘Erroneous preconceived ideas’ leads to faulty subconscious direction which in turn leads to ‘serious defects and imperfections’, including, we must assume, cancer and tuberculosis. As we shall see later, this subconscious direction must be replaced by a reasoned conscious direction, a vital element in ‘treatment’.

Treatment by re-education
In the chapter ‘Notes and Instances’ Alexander replies to questions from the readers of the first edition of Man's Supreme Inheritance (4). One of the questions is: ‘How are the principles of Conscious Control to be applied to the cure of specific bad habits, or to the cure of specific diseases?’ (ibid, 176). 

Again, Alexander writes about what he believes causes the problems: 
In the first place, all specific bad habits, such as overindulgence in food, drink, tobacco, etc., evidence a lack of "control" in a certain direction, and the greater number of specific disorders, such as asthma, tuberculosis, cancer, nervous complaints, etc., indicate interference with the normal conditions of the body, lack of control, and imperfect working of the human mechanisms, with displacement of the different parts of that mechanism, loss of vitality and its inevitable concomitant, lower activity of functioning in all the vital organs. When the subject has arrived at this condition, harmful habits become established, and the standard of resistance to disease is seriously lowered’ (ibid, 177). 

According to Alexander, ‘re-education’ (Alexander Technique) was a necessary part of the ‘treatment’: 
To regain normal health and power in such cases, what I have called "reeducation" is absolutely imperative. This treatment begins, in practically all cases, by instructions in the primary factors connected with the eradication of erroneous preconceived ideas connected with bad habits, and the simplest correct mental and physical co-ordination. The displaced parts of the body must be restored to their proper positions by re-education in a correct and controlled use of the muscular mechanisms. In this process the blood is purified, the circulation is gradually improved, and all the injurious accumulations are removed by the internal massage which is part and parcel of the increased vital activity from such re-education (ibid). 

The habits causing the unhealthy condition can only be changed through conscious control: 
Thus the first stage in the eradication of bad habits and disorders is reached when improved conditions of health are established. Nor must it be forgotten that in this process of re-education a great object lesson is given to the controlling mind. In the very breaking up of maleficent co-ordinations or vicious circles which have become established, a new impulse is given to certain intellectual functions which have been thrown out of play. The reflex action which is setting up morbid conditions can only be controlled and altered by a deliberate realization of the guiding process which is to be substituted, and these new impulses to the conscious mind have, analogically, very much the same effect as is produced on the body by the internal massage referred to above. The old accumulations of subconscious thought are dispersed, and room is made for new conceptions and realizations (ibid).

It almost seems as if Alexander believes that the ‘faulty’ subconscious directions in themselves constitutes ‘injurious accumulations’, and that the new conscious direction likewise have healing properties. The idea that diseases are caused by accumulation of toxic substances is an old one, which is still very much alive in the alternative health industry. (5) 

Judgement 
In 1944 the periodical Manpower published an editorial strongly criticising Alexander and his work. The title was Quackery versus Physical Education. Manpower was the periodical of the South African ‘National Advisory Council for Physical Education’, and the article was written by its editor, Dr. Ernst Jokl. (6) 
Alexander, seeing his work threatened, sued for libel. After a lengthy process in the South African judiciary system Alexander won the case and received damages of £1000. In the years after, Alexander Technique teachers have seen this case as proof that Alexander's theories and method were sound and not quackery. They are not entirely correct. (7)

Judge Clayden says in his judgement: 
In the passage at p. 110 [in MSI] the claim is, I consider, made that cancer, appendicitis, bronchitis and tuberculosis can be prevented. 

And further on: 
As far as cancer is concerned he says in MSI, p. 28, that the teaching ‘will in some cases influence the whole arrangement of the cells forming the tissues, and dissipate a morbid condition such as cancer,’ and at p. 173 he speaks of the cause of cancer, among other diseases, and says, ‘To regain normal health and power in such cases, what I have called “re-education” is absolutely imperative’. Both these passages are referred to in the index under ‘cancer’. There can, I think, be no other reading of these passages than that a claim to cure cancer in certain cases is made. 

And referring to the evidence from the Jokl's defence: 
Now, accepting as I do, that Mr Alexander has no cure for cancer, or for appendicitis in the middle stage, yet claims to cure these diseases, it seems to me that much of this evidence is unanswerable in its force. 

In his judgement, Judge Clayden gave a fair description of the Alexander Technique but his conclusion was: 
The conclusion to which I come is that the defendants have shown that Mr Alexander is a quack in the sense that he makes ignorant pretence to medical skill; they have shown that many of the physiological reasons put forward are wrong; they have shown that in its claims to cure the system constitutes dangerous quackery; but in these matters they misrepresented the views of Mr Alexander and in showing how foolish were these views, which he did not put forward, they have in the article called him much more of a quack than they were entitled to do. In addition they have failed in my view to prove that the system cannot bring about the results which it does claim in the improvement of health and the prevention of disease, and again they have made matters worse by overstating the claims made for the system (Alexander vs. Jokl And Others). (8)

Alexander won the case, not because he wasn't a quack, but because he was less of a quack than he was accused of being. 




Notes 
(1) Man's Supreme Inheritance is actually a collection of texts written over the span of several years. The first part was published as Man's Supreme Inheritance in 1910. In 1911 an Addenda was published. In 1918 the book was re-published and extended to include Conscious Control (1912) and The Theory and Practice of a A New Method of Respiratory Re-education (1907) which constitute the second and third parts of the book respectively. 
(2) It is a well established fact that Alexander made use of a ‘ghost writer’ for his first book, the author J.D. Beresford. The collaboration was terminated early in the process, but it is assumed that parts of the preface here quoted, and the two first chapters are formulated by Beresford. But we still must hold Alexander responsible for the content and its meaning.
It is interesting that the Wikipedia article on Beresford has this comment mentioning several of his novels: ‘He has used his novelist's skill to convince the sensitive reader that the age of miracles is not over, and that, in certain circumstances, the spirit may exercise what seem to us miraculous powers over the substance of the body. This he did in 'The Camberwell Miracle' and 'Peckover'; and in this absorbing novel, he returns to the theme, with the study of a man fitting himself to become a great healer.’ Was Beresford in some way inspired by Alexander? Or did the just happen to share some of the same ideas?
(3) In this quote Alexander mentions tuberculosis. In 1903 Alexander wrote a pamphlet titled The Prevention and Cure of Consumption (Alexander 1995) in which he envisages a role for his technique in the fight against the disease. With today's knowledge this does not seem very realistic. The subject of Alexander and tuberculosis deserves a separate article 
(4) The chapter ‘Notes and instances’ constitutes Addenda to Man's Supreme Inheritance, written 1911. 
(5) We may be amused by Alexander's outdated views on the cause of disease and proposal for treatment, but he was not alone. When Alexander arrived in London in 1904 he brought with him introductory letters to several leading medical men, among them was Dr. Robert Henry Scanes-Spicer. Spicer was a leading throat specialist who had already written about negative effects of mouth breathing. This could be the reason the got on very well from the start. Both Spicer and his family became pupils of Alexander. In 1909 Spicer presented a talk at a meeting of the British Medical Association titled 'Cancers of the Throat'. He says: ‘To my mind cancer is a biological syndrome or symptom complex which may be caused ..., by intrinsically arising mechanical forces, which are excessive in degree when the muscular mechanisms of the body, and especially those of equilibrium and respiration, are chronically used other than to maximum or, at least, very high efficiency. In such cases the increased irritation and undue stimulation of cell growth, the power expended unproductively being transformed into the energy of cell-growth and multiplication. This is the local irritation factor. This alone is not cancer. Now the very same low efficiency use of the muscular mechanisms (especially those of equilibrium and respiration) which have caused local irritation (much power lost and wasted in doing internal work), also result in impaired oxygenation and purification of the blood, defective aspiration and compression of the blood out of the portal area, and a general state of splanchnic stagnation, intestinal texaemia, and non-elaboration of essential internal secretions, alexins, opsonins and ferments. ... When both [factors] are at work each process reacts on and intensifies the other. Each manufactures its own poisons in ever-increasing bulk, and so the biological syndrome advances to the fatal end. Such is the view of the nature and origin of cancer that I have been led to form. I believe this is new.’ (Spicer 1909, p.1151). 
Spicer presented his theory on several occasions, without referring to Alexander who, at least in part and most probably, was the inspiration for his theory. Alexander published articles criticising Spicer and indirectly accused him of plagiarism (Alexander 1995). The story about Alexander and Spicer is an interesting one and possibly the subject of another article. 
(6) Ernst Jokl (1907-1997) was a German born doctor and Director of physical education in South Africa. In 1942 he received a demonstration of the Alexander Technique from one of Alexander's assistants, Irene Tasker, who had moved to South Africa in 1935. But she refused to give him lessons, possibly because she felt he did not have the right frame of mind (Bloch 2004, p. 198). She advised him instead to contact Alexander himself in London, not very realistic during the height of war. Maybe the story had been different if Jokl had had lessons instead on having to rely only on Alexander's books? 
Jokl has a bad reputation in the Alexander Technique world, but he seems to have been a man of both competence and integrity: Dr. Ernst F. Jokl, a Pioneer In Sports Medicine, Dies at 90
 (7) Wilfred Barlow and Frank Pierce Jones in their books More Talk of Alexander and Freedom to Change edits their quotations from the judgement quite heavy-handedly, leaving out anything that could put Alexander or the Alexander Technique in a bad light, in particular the word ‘quackery’. See Barlow (2005, p. 325) and Frank Pierce Jones (1996 p. 92). Barlow in particular does this without revealing that the text has been edited. This is morally questionable. The result is that the fact that the judgement was not entirely in Alexander's favour is unknown to most Alexander Technique teachers
(8) Jokl's article was written in a scornful tone and ends derisively: ‘It seems indeed appropriate that Mr Alexander's concepts, although alleged by its founder to apply to normal human beings, are in reality based upon experimental evidence obtained from decerebrate preparations’. (Decerebrate preparations = vivisection animals who have had parts of the brain removed). But it seems that Alexander won the case mainly because Jokl overstated his claims about the technique. The judgement says: ‘To be effective, the justification must be as broad as the libel. In the present case, defendants had said that there was quackery in the field of physical education, and dishonest quackery in the field of medicine, both in claims to cure and in claims to prevent disease and improve health. They had proved only quackery and dishonest quackery, in the sense that quackery is always dishonest, in the claims to cure. Even in that regard they had made the quackery appear to be worse than it was and they had alleged dishonesty to a greater degree than would be implicit in the quackery itself. The justification was not, in these circumstances, as broad as the libel’ (Alexander versus Jokl and Others).

Literature: 
Alexander. FM. 1995. Articles and Lectures. Mouritz. 
Alexander, FM. 1996 (1918). Man's Supreme Inheritance. Mouritz. 
Barlow, Wilfred (ed.). 2005. More Talk of Alexander. Mouritz (2.ed). 
Bloch, Michael. 2004. F.M. The Life of Frederick Mathias Alexander. Little, Brown. 
Jokl, Ernst. (1944). Quackery versus Physical Education. (Editorial) Manpower (Volkskragte), vol. 2, no. 2, pp. 1-26. 
Jones, Frank P. 1996. Freedom to Change. Mouritz.
Spicer, R. H. 1909. Cancers of the Throat: some remarks on their sites of origin, pathogeny, early diagnosis, and radical cure. British Medical Journal 1909 Oct 16; 2(2546): 1149-1152. 
Supreme Court of South Africa (Witwatersrand Local Division). Frederick Matthias Alexander versus Ernst Jokl, Eustace H. Cluve, Bernard M. Clarke. 19th February, 1948.