Denne uken er det Alexander Awareness Week. I den forbindelse har den engelske foreningen for Alexanderteknikk-lærere publisert denne historien om en krigsveteran med PTSD, Post Traumatic Stress Disorder: «Where's your head at».
Jeg var inne på traumer i forrige blogginnlegg. Det er et stort og komplekst tema som viser hvor umulig det er å skille mellom «det mentale» og «det emosjonelle». Denne gangen skal jeg gjøre det veldig enkelt.
Når vi underviser Alexanderteknikk jobber vi mye og ofte med enkle dagligdagse bevegelser som å reise seg opp og sette seg ned i en stol. Underveis i bevegelsen har gjerne Alexanderteknikk-læreren hånden på elevens nakke. Du kan prøve det selv. Få noen du kjenner til å sette seg og reise seg mens du har hånden i forsiktig berøring med vedkommendes nakke. (Hvis ingen melder seg frivillig kan du ha hånden på egen nakke mens du gjør bevegelsen).
Hva vil du kjenne?
Du vil ganske sikkert kjenne muskelspenninger. En god del av denne aktiviteten er naturlig og nødvendig, men temmelig sannsynlig vil mye av den være overflødig og uhensiktsmessig.
Ofte er det ikke engang nødvendig å ha hånden på personens nakke. Du kan se hvordan folk strammer nakken for å komme seg opp av en stol. De ser ut akkurat slik som katter gjør når de blir skremt. De trekker seg sammen.
Er det noe rart folk er stressa når de beveger seg som vettskremte katter?
Har vi stressende bevegelsesvaner er det som om vi stresser oss selv hver gang vi skal bevege oss. Men vi behøver ikke bevege oss som vettskremte dyr. Alle kan lære å bevege seg bedre. Alexanderteknikken går ut på å kunne bevege seg uten å skremme seg selv.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar