Hos tannlegen

Forrige uke var jeg hos tannlegen. Et tannlegebesøk er en fin anledning til å praktisere Alexanderteknikken. Du møter mange impulser som kan få deg til å reagere på mer eller mindre hensiktsmessige måter.* Noen reagerer negativt bare ved tanken på en tannlegetime. Alexanderteknikken kan være en hjelp til å unngå å gå inn i stressmodus. Når du er bevisst hvordan du reagerer vanemessig, har du også muligheten til å la være den lite konstruktive reaksjonen det er å heise skuldrene opp til ørene.

Men hvis tannlegeskrekk er et alvorlig problem skal det mere til enn å tenke på å «la nakken være fri». Når utøvende kunstnere eller idrettsfolk står overfor en utfordring bruker de mye tid på planlegging og øving. De har konkrete arbeidsoppgaver å utføre som gjør at de kan forholde seg konstruktivt til situasjonen. Problemet med et tannlegebesøk er at du skal ikke prestere, du skal bare sitte der og ikke gjøre noe. Tannleger som spesialiserer seg på pasienter med tannlegeskrekk møter pasienten på forhånd slik at de kan planlegge hva som skal skje. «Attending to the means-whereby» ville Alexander kalt det. Fokusere på arbeidsoppgavene.

Selv er jeg ikke plaget av tannlegeskrekk, selv om vi hadde en god gammeldags og beryktet skoletannlege på barne- og ungdomsskolen. Jeg lever fortsatt i beste velgående med noen amalgamfyllinger som minner.

Når jeg kommer til tannlegetimen blir jeg vanligvis tatt i mot av tannlegeassistenten som viser meg til stolen. Jeg henger fra meg jakka og tar plass. Det første jeg alltid tenker når jeg sitter i stolen er: så deilig! Slik skulle jeg hatt hjemme. I en tannlegestol sitter du, eller nærmest ligger, med hele kroppen og hodet godt støttet av et fast underlag og med leddene i midtstilling. Det finnes knapt noe mer avslappende. På mange måter ligner det på «aktiv hvilestilling» vi bruker i Alexanderteknikken. Innen tannlegen ankommer etter noen minutter er jeg som oftest behagelig avspent.

Så snart vi har gjort unna den innledende høflige konversasjon (hvor min hyggelige tannlege kommer med minst én vittig kommentar) skal det tas røntgen av tannsettet. Her kommer første utfordring: å gape.

Om du klarer å gape opp uten å spenne nakken for mye unngår du samtidig å predisponere deg for stresstendenser i nakke og rygg. Hvis nakkeleddet kan være friest mulig vil kjeven også være løsere. Det kan også hjelpe å tenke på å la nakken være lang. Jo mer du kan beholde den behagelige ro tannlegestolens utforming innbyr til desto bedre.

Før hadde tannlegen en morsom lydeffekt når han trykket på røntgen-knappen – en stemme som hørtes ut som Arnold Schwarzenegger som sa «radiation detected». Han har den ikke nå lengre. Kanskje var det pasienter som ble skremt? Jeg glemte å spørre.

Når bildene er gransket tar tannlegen fram verktøykassa og setter i gang med pirking og graving og skraping. Det kan gjøre ganske vondt når han fjerner tannstein. Jeg har merket at jeg alltid har lett for å spenne høyre pekefinger, og høyre legg. Kanskje jeg ubevisst vil sparke tannlegen. Eller kanskje løpe min vei? Det som er interessant er å oppdage de samme tendensene i andre situasjoner. Siden jeg sitter relativt avspent i tannlegestolen vil jeg lettere oppdage disse tendensene der.

Når du ligger der og gaper med kjeften fylt med metalldingser og tannlegefingre er det lett å begynne å holde pusten. Du kan jo ikke puste gjennom munnen. Som alltid hjelper det mye å ikke stramme i nakken. Det blir liksom mer plass bak ganeseilet for luft som skal forbi på vei fra nesa.

Denne gangen hadde jeg en nesten bisarr opplevelse da jeg tenkte på å la hodet gå oppover. (Dvs. i den retningen ryggsøyla peker). Jeg hadde spent meg mer enn jeg trodde og når jeg ga slipp på den spenningen var det som å løsne ei fjær. Plutselig føltes overkroppen vektløs. En merkelig kontrast til tannlegens faste håndverk i tanngarden. Smertene som jeg av og til kjente var like sterke, men var samtidig mer på avstand.

Etter så mange interessante observasjoner av egne reaksjoner, og like interessant forsøk på å ikke reagere, var det nesten (men bare nesten) en viss skuffelse når det hele er over etter ganske kort tid. Jeg kunne lett ha sittet ti minutter til. Men deilig er det i alle fall å få skylt ut slam og grus etter tannlegens pukkverksdrift.

Etter å ha betalt og sagt adjø, med ønske om helst ikke å se tannlegen igjen før det har gått et helt år, er det godt å komme ut i det fri. Da tenker jeg alltid på at nå skal jeg jammen være flink til å pusse tenner, og alt det der, så det går bra også neste gang. Det er med tannstell akkurat som med Alexanderteknikken. Det er litt om gangen hver dag som gjelder. Det er de små tingene vi gjør hver dag som litt etter litt gjør en forskjell. Hvordan vi bruker oss selv i det daglige som avgjør hvor spreke og friske vi er, ikke bare neste år, men om tjue år, og lengre.

En annen ting er at den daglige tannpussen også er en fin anledning til å praktisere Alexanderteknikken. Det er noe du gjør hver dag hvor du kan observere måten du gjør det på, hvorvidt du anstrenger deg unødvendig. Det lønner seg å ha en fast aktivitet som du benytter Alexanderteknikken i, og lærer å bruke teknikken i forhold til. Etterhvert kan du så overføre bruken til andre aktiviteter.

*Som Alexander sa: «You are not here to do exercises, or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it». (Aphorisms s. 74, Aricles and Lectures s. 203)

Relaterte blogginnlegg
Alexanderteknikk i dagliglivet
Sceneskrekk
Møte med sjefen