Deler av dette innlegget forutsetter at du har praktisk erfaring med Alexanderteknikken
Den som har fulgt med på denne bloggen har kanskje lagt merke til at jeg med ujevne mellomrom skriver om ulike deler av kroppen. Den som har fulgt riktig godt med har kanskje lagt merke til at det er en plan bak. Jeg er ute på en «Grande Tour» gjennom skjelettet. Begynnelsen var blogginnlegget Atlas, forrige gang handlet det om Knær. Nå er vi nede ved leggen.
I leggen er det to bein, tibia og fibula. Som så mye annet kommer navnene fra latin eller gresk og beskriver hva knoklene ligner. «Tibia» betyr fløyte på latin. Navnet ble brukt om det greske instrumentet aulos - som egentlig er mer som en obo enn ei fløyte.
Knokkelen er bredest øverst hvor den er med og danner kneleddet, smalner på midten og blir bredere igjen ned mot ankelleddet. Fibula betyr brosje eller brystnål og er det tynne beinet som ligger på utsiden av leggen. Sammen kan tibia og fibula se ut som nålene som ble brukt i klærne før knapper ble oppfunnet. Fibula når ikke opp til kneleddet men er festet til toppen av Tibia. Tibia er den største knokkelen og bærer vekt, mens fibula er feste for muskler og er med på å danne ankelleddet.
Realitetsorientering
Leggen er en kroppsdel som ikke er så forbundet med feil kroppsoppfatning som andre deler av kroppen. Den er ganske grei sånn. Den går rett opp og ned fra kne til fot. Du kan liksom ikke ta feil. Et par ting kan det likevel lønne seg å bli mer bevisst på.
Tibia har to store leddflater som de runde endene av lårbeinet hviler mot. Det kan være nyttig å tenke at kneleddet er her hvor tibia og lårbein (femur) møtes, og ikke den store klumpen vi kaller kneet, som egentlig er enden av lårbeinet. Det gir en klarere oppfatning av hvor bevegelse skjer, og kan gjøre det lettere å gi slipp på unødvendig spenninger i legg og lår. Kan du finne møtepunktet for tibia og femur på deg selv?
I den nederste enden har tibia en tapp på den ene siden som går lengre ned en resten av knokkelen. Den danner den store kulen på innsiden av ankelen, kalt «laterale malleolus» . Klumpen på andre siden av ankelen er «mediale malleolus» og er den tykke enden av fibula. Malleolus er latin og betyr liten hammer. Ankel-leddet ditt ligger mellom disse to klumpene, og antagelig ligger det høyere opp enn du tror. Kjenn etter selv.
Knær forover & de-rotasjon
En av de grunnleggende mentale «directions» i Alexanderteknikk er er å tenke «knær forover». Siden de store musklene i låret er festet til toppen av tibia, er en variant av «kne forover» å tenke seg at det er toppen av leggen som får gå forover. (For eksempel når du bøyer knærne i «monkey»).
De to halvdelene av kneleddet er ikke like, noe som gjør det mulig for oss å rotere leggen i forhold til lårbeinet når kneet er bøyd. Dette er en helt nødvendig innebygget egenskap. Men når noen beveger seg med for mye spenning vil de som oftest ha en økt tendens til utover-rotasjon. Dette medfører at tærne peker mer ut til i siden, at foten ikke gjør jobben sin ordentlig i forhold til bakken, og til såkalt «overpronasjon».
En «retning» det kan være aktuelt å prøve ut er derfor å tenke at leggen deroterer slik at tærne peker mer forover. Det er viktig at dette ikke er noe som gjøres. Det er en preventiv tanke. Effekten av derotasjon kan være at du strammer mindre i lår, og andre steder. Spenningene som fører til utoverrotasjon av leggen er alltid del av et mønster som går hele veien fra foten til hodet. Når rotasjonstendensen unngås vil foten kunne gjøre en bedre jobb, særlig stortåa får gjort det den skal, og overpronasjon reduseres.
Overpronasjon er et symptom på for mye spenning og at kraft går i feil retning, og kan aldri fikses på ved hjelp av skotøy.
«Lengde»
Muskelspenningen som fører til rotasjonstendens kan også unngås eller reduseres ved å tenke «lengde» langs utsiden av leggen, langs fibula.
Det er morsomt å eksperimentere med ulike variasjoner av «lengde». Du kan også tenke lengde langs innsiden av leggen, på baksiden, eller på forsiden. Hver måte å tenke på kan ha ulik effekt og føre til reduksjon av spenning forskjellige andre steder.
Noe jeg ofte bruker selv er å tenke lengde fra hælen og tvers gjennom leggen til forsiden av kneet. Det er særlig noe jeg bruker når jeg gjør bøyer meg ned i «monkey».
Leggmuskler
Tibia heter skinnebein på norsk. Knokkelen har en trekantet from og en av flatene kan du kjenne som skinnleggen. Du kan få inntrykk av at det er mye bein og ikke så mye muskler i leggen, men selve knoklene er relativt smale og det er god plass til muskler på begge sider. Så og si alle muskler som er i leggen går ned til foten. Dette er sterke muskler som er viktige når vi beveger oss, særlig de to store på baksiden av leggen. Gastrocnemius («beinets mage») ligger ytterst og soleus («sandal-muskelen») ligger dypere. Soleus er spesiell fordi den har ekstra mye langsomme eller «røde» muskelfibre og jobber hele tiden med å holde oss balansert over føttene. Den bidrar også til å pumpe blodet i venene tilbake til hjertet.
Leggmuskulaturen kan ofte ha for mye statisk spenning. Det smarte er å angripe problemet indirekte. Som jeg var inne på går disse musklene ned til foten. Å gi slipp på foten og la foten ligge mest mulig på bakken er en tanke som vil lede til at leggmusklene ikke gjør mer arbeid enn de strengt tatt behøver.
Praktiske konsekvenser.
Nå har jeg beskrevet og foreslått ymse måter å tenke Alexanderteknikk «retning» på. Dette er ting du kan prøve ut, men det er dumt å henge seg for mye opp i detaljer. Hvis noe ikke fungerer eller ikke gir mening for deg, så dropp det.
Når du utforsker og lærer mer om skjelettet og kroppens struktur på denne måten så er det to ting som er nødvendig for å få fullt utbytte av det du oppdager. For det første må du sette den nye kunnskapen inn i helheten. Når du f.eks. tenker «lengde» i leggen må det ses i sammenheng med at du lar knærne slippe forover slik at ryggen blir lengre og bredere og slik at du kan gi mer slipp på hodet og armene.
For det andre må du ta den nye kunnskapen med deg i bevegelsene dine. Det betyr ikke at du behøver å tenke på det hele tiden, men at informasjonen må være tilgjengelig for oppmerksomheten mens du er i aktivitet. Bare på den måten kan du integrere det nye og få praktisk nytte av det. Å kunne noe i teorien er ikke nok. Hadde teoretisk anatomikunnskap vært tilstrekkelig hadde leger, fysioterapeuter og kiropraktorer beveget seg mye bedre enn de gjør.
Nå foreslår jeg at du rusler en tur med tibia og fibula.
Relaterte blogginnlegg:
Knær
Atlas
Den som har fulgt med på denne bloggen har kanskje lagt merke til at jeg med ujevne mellomrom skriver om ulike deler av kroppen. Den som har fulgt riktig godt med har kanskje lagt merke til at det er en plan bak. Jeg er ute på en «Grande Tour» gjennom skjelettet. Begynnelsen var blogginnlegget Atlas, forrige gang handlet det om Knær. Nå er vi nede ved leggen.
I leggen er det to bein, tibia og fibula. Som så mye annet kommer navnene fra latin eller gresk og beskriver hva knoklene ligner. «Tibia» betyr fløyte på latin. Navnet ble brukt om det greske instrumentet aulos - som egentlig er mer som en obo enn ei fløyte.
Knokkelen er bredest øverst hvor den er med og danner kneleddet, smalner på midten og blir bredere igjen ned mot ankelleddet. Fibula betyr brosje eller brystnål og er det tynne beinet som ligger på utsiden av leggen. Sammen kan tibia og fibula se ut som nålene som ble brukt i klærne før knapper ble oppfunnet. Fibula når ikke opp til kneleddet men er festet til toppen av Tibia. Tibia er den største knokkelen og bærer vekt, mens fibula er feste for muskler og er med på å danne ankelleddet.
Realitetsorientering
Leggen er en kroppsdel som ikke er så forbundet med feil kroppsoppfatning som andre deler av kroppen. Den er ganske grei sånn. Den går rett opp og ned fra kne til fot. Du kan liksom ikke ta feil. Et par ting kan det likevel lønne seg å bli mer bevisst på.
Tibia har to store leddflater som de runde endene av lårbeinet hviler mot. Det kan være nyttig å tenke at kneleddet er her hvor tibia og lårbein (femur) møtes, og ikke den store klumpen vi kaller kneet, som egentlig er enden av lårbeinet. Det gir en klarere oppfatning av hvor bevegelse skjer, og kan gjøre det lettere å gi slipp på unødvendig spenninger i legg og lår. Kan du finne møtepunktet for tibia og femur på deg selv?
I den nederste enden har tibia en tapp på den ene siden som går lengre ned en resten av knokkelen. Den danner den store kulen på innsiden av ankelen, kalt «laterale malleolus» . Klumpen på andre siden av ankelen er «mediale malleolus» og er den tykke enden av fibula. Malleolus er latin og betyr liten hammer. Ankel-leddet ditt ligger mellom disse to klumpene, og antagelig ligger det høyere opp enn du tror. Kjenn etter selv.
Knær forover & de-rotasjon
En av de grunnleggende mentale «directions» i Alexanderteknikk er er å tenke «knær forover». Siden de store musklene i låret er festet til toppen av tibia, er en variant av «kne forover» å tenke seg at det er toppen av leggen som får gå forover. (For eksempel når du bøyer knærne i «monkey»).
De to halvdelene av kneleddet er ikke like, noe som gjør det mulig for oss å rotere leggen i forhold til lårbeinet når kneet er bøyd. Dette er en helt nødvendig innebygget egenskap. Men når noen beveger seg med for mye spenning vil de som oftest ha en økt tendens til utover-rotasjon. Dette medfører at tærne peker mer ut til i siden, at foten ikke gjør jobben sin ordentlig i forhold til bakken, og til såkalt «overpronasjon».
En «retning» det kan være aktuelt å prøve ut er derfor å tenke at leggen deroterer slik at tærne peker mer forover. Det er viktig at dette ikke er noe som gjøres. Det er en preventiv tanke. Effekten av derotasjon kan være at du strammer mindre i lår, og andre steder. Spenningene som fører til utoverrotasjon av leggen er alltid del av et mønster som går hele veien fra foten til hodet. Når rotasjonstendensen unngås vil foten kunne gjøre en bedre jobb, særlig stortåa får gjort det den skal, og overpronasjon reduseres.
Overpronasjon er et symptom på for mye spenning og at kraft går i feil retning, og kan aldri fikses på ved hjelp av skotøy.
«Lengde»
Muskelspenningen som fører til rotasjonstendens kan også unngås eller reduseres ved å tenke «lengde» langs utsiden av leggen, langs fibula.
Det er morsomt å eksperimentere med ulike variasjoner av «lengde». Du kan også tenke lengde langs innsiden av leggen, på baksiden, eller på forsiden. Hver måte å tenke på kan ha ulik effekt og føre til reduksjon av spenning forskjellige andre steder.
Noe jeg ofte bruker selv er å tenke lengde fra hælen og tvers gjennom leggen til forsiden av kneet. Det er særlig noe jeg bruker når jeg gjør bøyer meg ned i «monkey».
Leggmuskler
Tibia heter skinnebein på norsk. Knokkelen har en trekantet from og en av flatene kan du kjenne som skinnleggen. Du kan få inntrykk av at det er mye bein og ikke så mye muskler i leggen, men selve knoklene er relativt smale og det er god plass til muskler på begge sider. Så og si alle muskler som er i leggen går ned til foten. Dette er sterke muskler som er viktige når vi beveger oss, særlig de to store på baksiden av leggen. Gastrocnemius («beinets mage») ligger ytterst og soleus («sandal-muskelen») ligger dypere. Soleus er spesiell fordi den har ekstra mye langsomme eller «røde» muskelfibre og jobber hele tiden med å holde oss balansert over føttene. Den bidrar også til å pumpe blodet i venene tilbake til hjertet.
Leggmuskulaturen kan ofte ha for mye statisk spenning. Det smarte er å angripe problemet indirekte. Som jeg var inne på går disse musklene ned til foten. Å gi slipp på foten og la foten ligge mest mulig på bakken er en tanke som vil lede til at leggmusklene ikke gjør mer arbeid enn de strengt tatt behøver.
Praktiske konsekvenser.
Nå har jeg beskrevet og foreslått ymse måter å tenke Alexanderteknikk «retning» på. Dette er ting du kan prøve ut, men det er dumt å henge seg for mye opp i detaljer. Hvis noe ikke fungerer eller ikke gir mening for deg, så dropp det.
Når du utforsker og lærer mer om skjelettet og kroppens struktur på denne måten så er det to ting som er nødvendig for å få fullt utbytte av det du oppdager. For det første må du sette den nye kunnskapen inn i helheten. Når du f.eks. tenker «lengde» i leggen må det ses i sammenheng med at du lar knærne slippe forover slik at ryggen blir lengre og bredere og slik at du kan gi mer slipp på hodet og armene.
For det andre må du ta den nye kunnskapen med deg i bevegelsene dine. Det betyr ikke at du behøver å tenke på det hele tiden, men at informasjonen må være tilgjengelig for oppmerksomheten mens du er i aktivitet. Bare på den måten kan du integrere det nye og få praktisk nytte av det. Å kunne noe i teorien er ikke nok. Hadde teoretisk anatomikunnskap vært tilstrekkelig hadde leger, fysioterapeuter og kiropraktorer beveget seg mye bedre enn de gjør.
Nå foreslår jeg at du rusler en tur med tibia og fibula.
Relaterte blogginnlegg:
Knær
Atlas
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar