Den hellige knokkel

Omtrent der ryggen skifter navn sitter det «hellige» beinet. «Sacrum» heter det på engelsk og er i slekt med ordet «sacred» som betyr hellig. Navnet kan komme av at knokkelen i tidligere tider har vært forbundet med fruktbarhet og ble ofret ved ofring av dyr.

På norsk heter det «korsbeinet», noe som virker søkt for det ligner ikke et kors. Knokkelen er triangelformet og bøyd med spissen ned og den konkave siden forover. Korsbeinet sitter som en kile mellom de to hoftebeina, med iliosakral-leddene øverst på hver side. Her hviler vekten av alt som er ovenfor. Det er veldig liten bevegelse i iliosakral-leddene, men de kan ha en viktig funksjon likevel på grunn av sanseinformasjon fra ledd og bindevev. I boken «Når ryggen krangler» kaller lege Aage Indahl disse leddene for «kroppens badevekt».

På toppen av korsbeinet hviler ryggsøyla. Leddflata vender ca 45 grader forover og skiva mellom korsbein og den nederste lumbal-virvelen L5 er derfor kileformet. Dette er et potensielt sårbart område. Det er denne skiva det går ut over hvis du stadig bøyer ryggen i stedet for å bruke hofteleddene.

Korsbeinet består av fem ryggvirvler som er vokst sammen. Helt sammenvokst er ikke beinet før du er godt over 20 år gammel. Det er derfor naturlig å tenke på korsbeinet som en del av ryggsøyla, samtidig som det også er med å danner bakveggen i bekkenet. I Alexanderteknikken kan korsbeinet være med både når du tenker «lengde» i ryggen, og når du tenker «bredde». På den måten kan vi jo si at navnet stemmer ganske bra likevel. Når du tenker «lengde» kan du også inkludere halebeinet. Noen finner det nyttig å forestille seg at ryggsøyla faktisk fortsetter ut i en hale.

Hvis du studerer et skjelett kan det hende du blir overrasket over hvor mye korsbeinet peker skrått bakover og ikke rett nedover. En aksept av naturlig form og posisjon på korsbeinet kan gjøre at du lar være å ville «rette opp» den nederste delen av ryggen unødig.

Når du bruker Alexanderteknikken i praksis kan korsbeinet spille en rolle på to måter. Den ene funksjonen har å gjøre med at vekt går gjennom knokkelen, noe jeg skal skrive mer om en annen gang. Den andre funksjonen har å gjøre med korsbeinets forhold til resten av kroppen.

I Alexanderteknikken vil vi ha «nakken fri slik at hodet kan gå fram og opp». «Fram og opp» er en ganske diffus beskrivelse av hvor du vil hodet skal gå. Det kan være lettere å gi slipp på hodet om du har et sted å slippe hodet vekk ifra. Korsbeinet kan være det stedet. Korsbeinet er i andre enden av ryggsøyla, dermed får du «lengden» av ryggen i samme slengen. Du kan til og med forstille deg at nakken din går helt ned til korsbeinet.

Men det er mer. Korsbeinet kan også være det du slipper knær og føtter fra, for å gi slipp på unødvendig spenning i beina. I den sammenheng er det viktig å ha med seg at beina ikke begynner ved korsbeinet, men i hofteleddene. Det er viktig å ha klart for seg hva som er bekken og hva som er beina. Men ved å tenke «lengde» helt fra korsbeinet får du med deg alle musklene som ligger rundt hoftene. Den største av disse er gluteus maximus, den største muskelen i kroppen, som delvis er festet i korsbeinet.

Men ikke nok med det. Du kan også tenke på forholdet mellom korsbein og hender. Den nederste delen av ryggen er dekket av bindevev som går ned til korsbeinet. Mange muskler er festet til dette bindevevet, blant annet latissimus dorsi, som dekker en stor del av ryggen og som i andre enden er festet til overarmen. Det er en slags lenke av bindevev og muskler hele veien fra korsbein til hånd. Ved å tenke «lengde» langs denne lenken kan du unngå spenninger, særlig i skuldrene, når du bruker armene til noe.

Korsbeinet kan altså være utgangspunkt for å tenke «direction», «retning» eller «lengde» i forhold til både hodet, bein og armer. I aktiviteter der du bruker armer og bein i kontinuerlig bevegelse er dette særlig nyttig. Det vil si aktiviteter som å gå, løpe, krabbe, klatre, gå på ski eller svømme.

Korsbeinet blir da som navet i et hjul som i seg selv er i ro, og som alt det andre beveger seg i forhold til. Hode og ryggsøyle, knær, føtter, armer og hender frigjøres fra samme sted - det «hellige» beinet.