Her en dag så jeg et uttrykk jeg likte. Det var «core coordination». Jeg så det på en plakat for Feldenkrais-metoden. Feldenkrais-metoden og Alexanderteknikken er på en måte i slekt med hverandre, kanskje kan vi si søskenbarn, eller tremenninger. Begge metoder er pedagogiske. Moshe Feldenkrais og FM Alexander jobbet med samme problemområde, men angrep problemet fra ulike vinkler. På mange måter utfyller Feldenkraismetoden og Alexanderteknikk hverandre.
Etter litt googling fant jeg ut at «core coordination» handler om det som vanligvis beskrives som «core stability». «Core stability» er tvilsomme greier. Som oftest er det snakk om dype muskler rundt midjen, dvs transversus abdominis, de dypeste magemusklene, og multifidus-muskler i korsryggen. Disse musklene gir oss stabilitet ved tunge løft etc, men vi kan ikke selv styre på noen god måte hvor mye spent disse musklene skal være i forhold til resten av muskelsystemet. Vi kan ikke trene disse musklene direkte.
Det hevdes at «core stability» forhindrer ryggproblemer. Det er en tvilsom påstand. «Core stability»-trening synes å være en unnskyldning for å trene seg til flat mage. Flat mage er helt ok hvis du absolutt må, men treningen bør skje uten å skape ubalanse i systemet. Jeg vil hevde at folk flest allerede har ubalanse i muskelsystemet, en ubalanse mellom musklenes tre oppgaver: balanse, bevegelse og pust. Å trene spesifikke muskler vil bare øke ubalansen.
For mer om «core stability» anbefaler jeg artikkelen det er lenket til nedenfor «Core stability - pure stupidity?»
Når jeg leste ordene «core coordination» tenkte jeg på noe helt annet enn midjen. Hva er kjernen i kroppen? Det er jo ryggsøyla.
Ryggsøyla er en fascinerende struktur. Med tilhørende bindevev, muskler og sansereseptorer er den del av et avansert system. Et system som både bærer vekt og er bevegelig. Alexanderteknikken går ut på å koordinere denne «kjernen» vår, altså «kjerne-koordinasjon».
Hvordan foregår «kjerne-koordinasjon»? Ideelt skjer det av seg selv. Hva gjør små barn for å oppnå «kjerne-koordinasjon»? Ingenting. Det første prinsippet er derfor «non-doing». Som Alexander sa det: «If you can stop doing the wrong thing, the right thing does itself». Med andre ord: slutt å herpe ryggsøyla.
Øverst på ryggsøyla balanserer hodet, i andre enden har du bekkenet, begge deler viktige for «kjerne-koordinasjon». Noe av forskjellen mellom arbeidet til Feldenkrais og Alexander kan kanskje beskrives, hvis vi setter det veldig på spissen, ved at Feldenkrais la vekt på bekkenets rolle, mens Alexander la vekt på hodets rolle. Vi må selvfølgelig ha med begge deler. Men vi må prioritere riktig. I vårt daglige liv er hodet en tanke viktigere enn rompa.
Når jeg herved har provosert eventuelle Feldenkrais-tilhengere vil jeg skynde meg å tilføye at Feldenkrais-instruktører helt sikkert har en god tilnærmingsmåte til «core coordination» og «core stability». Feldenkrais-metoden er en tilnærmingsmåte preget av utforskning, eksperimentering, åpenhet og nysgjerrighet. En mulighet til å gjenoppdage «glemte» nyanser av bevegelser. En proprioseptiv oase i en ensformig bevegelses-ørken.
Lenke til artikkel om «core stability»:
http://www.artofperformance.co.uk/AOP_Art_Core.htm
Etter litt googling fant jeg ut at «core coordination» handler om det som vanligvis beskrives som «core stability». «Core stability» er tvilsomme greier. Som oftest er det snakk om dype muskler rundt midjen, dvs transversus abdominis, de dypeste magemusklene, og multifidus-muskler i korsryggen. Disse musklene gir oss stabilitet ved tunge løft etc, men vi kan ikke selv styre på noen god måte hvor mye spent disse musklene skal være i forhold til resten av muskelsystemet. Vi kan ikke trene disse musklene direkte.
Det hevdes at «core stability» forhindrer ryggproblemer. Det er en tvilsom påstand. «Core stability»-trening synes å være en unnskyldning for å trene seg til flat mage. Flat mage er helt ok hvis du absolutt må, men treningen bør skje uten å skape ubalanse i systemet. Jeg vil hevde at folk flest allerede har ubalanse i muskelsystemet, en ubalanse mellom musklenes tre oppgaver: balanse, bevegelse og pust. Å trene spesifikke muskler vil bare øke ubalansen.
For mer om «core stability» anbefaler jeg artikkelen det er lenket til nedenfor «Core stability - pure stupidity?»
Når jeg leste ordene «core coordination» tenkte jeg på noe helt annet enn midjen. Hva er kjernen i kroppen? Det er jo ryggsøyla.
Ryggsøyla er en fascinerende struktur. Med tilhørende bindevev, muskler og sansereseptorer er den del av et avansert system. Et system som både bærer vekt og er bevegelig. Alexanderteknikken går ut på å koordinere denne «kjernen» vår, altså «kjerne-koordinasjon».
Hvordan foregår «kjerne-koordinasjon»? Ideelt skjer det av seg selv. Hva gjør små barn for å oppnå «kjerne-koordinasjon»? Ingenting. Det første prinsippet er derfor «non-doing». Som Alexander sa det: «If you can stop doing the wrong thing, the right thing does itself». Med andre ord: slutt å herpe ryggsøyla.
Øverst på ryggsøyla balanserer hodet, i andre enden har du bekkenet, begge deler viktige for «kjerne-koordinasjon». Noe av forskjellen mellom arbeidet til Feldenkrais og Alexander kan kanskje beskrives, hvis vi setter det veldig på spissen, ved at Feldenkrais la vekt på bekkenets rolle, mens Alexander la vekt på hodets rolle. Vi må selvfølgelig ha med begge deler. Men vi må prioritere riktig. I vårt daglige liv er hodet en tanke viktigere enn rompa.
Når jeg herved har provosert eventuelle Feldenkrais-tilhengere vil jeg skynde meg å tilføye at Feldenkrais-instruktører helt sikkert har en god tilnærmingsmåte til «core coordination» og «core stability». Feldenkrais-metoden er en tilnærmingsmåte preget av utforskning, eksperimentering, åpenhet og nysgjerrighet. En mulighet til å gjenoppdage «glemte» nyanser av bevegelser. En proprioseptiv oase i en ensformig bevegelses-ørken.
Lenke til artikkel om «core stability»:
http://www.artofperformance.co.uk/AOP_Art_Core.htm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar