Et vanlig kjennetegn på dårlig koordinasjon og ineffektive bevegelser er at vi gjør oss mindre enn vi er. Vi blir kortere, enten ved at vi presser oss sammen ved å bruke for mye muskelspenning, eller ved at vi bruker for lite spenning og kollapser.
De preventive mentale beskjedene, «retningene», vi bruker i Alexanderteknikken (la nakken være fri, la hodet gå fram og opp, la ryggen bli lang og bred ...), har til hensikt å forhindre tendensen til sammentrekning. Sagt på en annen måte har Alexanderteknikken til hensikt å hjelpe oss til å bevare rommet vi behøver for å føle oss frie og fungere godt.
3D
Retningene vi bruker i Alexanderteknikken kan oppfattes som todimensjonale. Men de utgjør en sekvens som til sammen beskriver utvidelse i alle retninger. Vi kan like gjerne bruke andre beskrivelser og tenke volum. Du forestille deg at en «fri nakke» vil bli mer avspent og øke i volum, bli både lengre og større i alle retninger på en gang. At ryggen blir lengre og bredere tilsvarer at kroppen øker volum akkurat som en sylinder. Det samme kan tenkes for armer og bein.
Denne måten å tenke på kan også gjøre det lettere å forstå at retningene vi tenker i kroppen henger sammen, at de er innbyrdes avhengige, påvirker hverandre og utgjør en overordnet helhet. De er en sekvens av flere elementer men har effekt som en enkelt tanke eller ønske.
Ut i rommet
Vi kan også tenke på en litt annen måte og i stedet for å tenke direkte på kroppen forestille oss at kroppen ekspanderer inn i rommet som omgir oss.
Bruce Fertman gir et eksempel i sin bok Teaching by Hand Learning by Heart (Fertman 2018). Han beskriver en workshop i Japan. Japanere er vant til å måtte presse seg sammen for å få plass på tog og t-bane. På workshopen stilte deltagerne møblene sammen for å illustrere det begrensede rommet i ei t-banevogn. Etter at de hadde stuet seg godt sammen for at alle skulle få plass, fikk deltagerne instruksjoner om å tenke «retning». De oppdaget da at de kunne finne det lille ekstra rommet de behøvde for ikke å være anspent. Det ble også mer plass ved at de kunne være mer fleksible.
Det aller viktigste kursdeltagerne innså var at de hadde et valg. Det var ingen andre som presset dem sammen enn dem selv. Ofte anspenner vi oss i misforstått hensyntagen til andre. Vi kan ta de få millimeterne vi trenger uten at det går ut over noen.
Romme følelser
Ofte er det følelser som fører til at vi trekker oss sammen og «diskoordinerer» oss selv. Å tenke at retningene utvider det indre rommet kan være en hjelp til bokstavelig talt å «romme» følelsene, tillate deres eksistens uten at det går ut over hvordan vi fungerer.
Dette er spesielt nyttig for utøvende kunstnere og andre som møter situasjoner hvor de opplever høyt press. En viss grad av nervøsitet er en naturlig del av prosessen. Ved å gi rom til uro og spenning kan følelsene bli en positiv kraft som driver prestasjonen istedet for å hemme.
På og utenfor scenen
Alexanderteknikk-lærere som jobber med utøvende kunstnere snakker ofte om opplevelsen av rom, ikke bare i kroppen, men det fysiske rommet vi er i. Å utvide oppmerksomheten til å ta inn rommet rundt oss - vegger, tak, gulv, kan være et effektivt middel mot det å trekke seg sammen og dermed et motmiddel mot å være i veien for seg selv.
Det kan ha stor effekt å tenke på rommet bak seg. Er vi nervøse og/eller prøver for hardt, vil vi ofte lene oss forover og ut av balanse. Det er musklene på baksiden av kroppen som har til oppgave å holde oss oppe. Ved å tenke på rommet bak oss kan vi både sørge for at denne muskulaturen ikke overarbeider, og at vi bevarer rommet i kroppen som er nødvendig for god koordinasjon.
Sanse rommet
Sanser som syn og hørsel kan være hjelpemiddel til å inkludere oppmerksomhet om rommet rundt oss. Et råd ofte gitt av alexanderlærere er å være oppmerksom på periferien av synsfeltet, å ta inn hele bredden og høyden. Dette kan tenkes å motvirke tendens til nervøsitet og «tunnelsyn».
I boken For the Love of Games gis en beskrivelse av en workshop-aktivitet som er ment å bevisstgjøre deltagerne på effekten av ulike måter å forholde seg til rommet på. Deltagerne går rundt i rommet og får beskjed om å prøve å unngå å komme borti hverandre. Med jevne mellomrom bes deltagerne om å øke tempoet, helt til de får høre: «There's a fire!». Etterpå gjentas aktiviteten, men nå med beskjeden om å hele tiden se etter åpent og tilgjengelig rom. Igjen bes deltagerne om å øke tempoet, igjen til meldingen «there's a fire!», men denne gangen vil deltagerne antagelig kunne øke tempo med mer kontroll (Chance 2018).
Hørselen gir oss også informasjon om rommet rundt oss uten av vi kanskje tenker over det. Vi har ører på motsatte sider av hodet for å få stereo-effekt. Dette gjør at vi kan registrere retningen i rommet lyder kommer fra.
Nøytral
Å være bevisst hvor man er i rommet kan være en hjelp til det å være i nøytral, til å være klar til hva som helst. Å være i nøytral kan beskrives som en tilstand der vi er i stand til å bevege oss i hvilken som helst retning i rommet, også bakover.
Å være i nøytral er utgangspunkt for bevegelse, og når vi bestemmer oss for å gjøre en bevegelse gjør vi det ved å gi kroppen eller deler av kroppen en retning i rommet.
Bevegelse i rommet
Å vite retning (og rekkefølge) på bevegelser er til hjelp når vi ønsker å ta kontroll over måten vi gjør ting på. Dette er et element i Alexanderteknikkens prinsipp om «the means-whereby».
Retningene vi tenker for kroppen (hodet fram og opp, ryggen lang og bred, osv.), er indre retninger. Retning på bevegelsene kan vi kalle ytre retninger. Indre og ytre retninger går ikke alltid samme vei. Hvis du for eksempel lener deg bakover i en stol ønsker du fortsatt å la hodet gå «fram og opp» selv om hodet beveger seg bakover sammen med resten av kroppen.
Å tenke seg at både indre og ytre retning er å la kroppen ekspandere inn i nytt rom kan gjøre det lettere å kombinere de to dimensjonene ved bevegelse. Du kan være bevisst det dynamiske forholdet mellom delene av kroppen og samtidig være bevist retning på bevegelsene.
Forlate rommet
Når vi er stressa har vi lett for å gjøre ting litt for fort. Vi føler kanskje at vi er konstant på etterskudd, men egentlig er vi foran oss selv. Vi kan bokstavelig talt være «på tuppa» og for tidlig på vei inn i nytt rom. I slike situasjoner kan det være til hjelp å tenke på rommet du forlater, på rommet du beveger deg bort ifra.
Dette kan hjelpe deg til å være «tilstede i ryggen» slik at du beholder lengden, bredden og rommet i kroppen, og hjelpe deg til å ta nok tid.
Som Bruce Fertman sier i sin bok: «When there is space, there's time» (Fertman 2018, s 171). Dette høres kanskje mystisk ut, men prøv det ut!
Relaterte blogginnlegg
Litteratur
Alcantara, Pedro de. 2018. The Integrated String Player - Embodied Vibration (The Integrated Musician). Oxford University Press.
Chance, Jeremy. 2018. Walk into Spaces. I For the Love of Games - Alexander Technique Activities, Buono, A & Mallen, A. fortheloveofgames2017@gmail.com
Fertman, Bruce. 2018. Teaching by Hand Learning by Heart - Delving into the Work of F.M. Alexander. Mouritz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar