Brystkassa

Fra tid til annen har jeg skrevet om ulike deler av skjelettet. Det er ment som en hjelp for at du kan bli bedre kjent med hvordan kroppen henger sammen. Når du lærer Alexanderteknikk er det nyttig å vite hvordan kroppen er ment å fungere. Forrige gang skrev jeg om tungebeinet. Denne gangen skriver jeg om brystkassa.

Kassa

Før du setter i gang med å blir bedre kjent med brystkassa er det en god idé å bli bevisst hva slags forestilling du har for øyeblikket. Kan du se for deg din egen brystkasse? Hvor langt opp går den, hvor langt ned? Hvordan er formen og retningen på ribbeina? Hvor møtes ribbein og ryggsøyle? Ribbein og brystbein? Aller best er det om du kan bruke noen minutter på å tegne hvordan du ser for deg din egen brystkasse.

Etterpå kan du ta en kikk på et bilde og se om din oppfatning stemte med virkeligheten. (For flere bilder, google «rib cage» og velg «bilder»).

For å bli kjent med brystkassa kan det være god hjelp å se på bilder, men det er ikke nok. Du må få en opplevelse av din egen brystkasse. Begynn med å kjenne etter med hendene.

Det enkleste er å begynne med å finne den nederste kanten av brystkassa. Følg ribbeina fra nederst på brystbeinet og hele veien rundt til ryggen. Kan du kjenne omtrent hvor nederste ribbein møter ryggsøyla?

Øvre kant av brystkassa er vanskeligere kjenne. Øverste ribbein er festet til brystbeinet like under kragebeinet. Ved nakken er første ribbein dekket av muskler (blant annet trapezius), men du kan få en ide om hvor ribbein og ryggsøyle møtes. Legg merke til at det er høyere opp enn forbindelsen til brystbeinet på forsiden.

Brystkassa går lengre opp på baksiden enn framsiden, og lengre ned på baksiden enn framsiden. Det meste av brystkassa er på baksiden. «Brystkasse» er et misvisende ord.

Kjenn også etter på sidene så langt opp det går under armene. Brystkassa fortsetter under skuldrene og under kragebeina, som kan bevege seg uavhengig av brystkassa.

Hadde du en klar idé på forhånd om størrelsen og formen på brystkassa er det usedvanlig bra gjort. Hvis ikke, ta en pause og gå litt rundt mens du tenker over hvor stor brystkassa di faktisk er.

Hjerte, lunger og diafragma

Brystkassa har et gulv, «mellomgulvet». Det består av muskelen som heter diafragma. (Diafragma betyr «skillevegg» på gresk og skiller buk- og brysthule). Diafragma er festet langs nederste kant av brystkassa . Over diafragma sitter lunger og hjerte. Toppen av lungene går opp til over kragebeina, og går lengre ned på baksiden og på sidene enn foran. Hjerte ligger bak brystbeinet, litt til venstre for midten. Derfor er venstre lunge litt mindre enn høyre. Alt i alt gjør dette av vi puster mer med ryggen og sidene enn med forsiden av kroppen. 

Diafragma er den viktigste pustemuskelen. Den er kuppelformet og når vi puster inn blir kuppelen flatere, lungene får mer plass og utvider seg. Toppen av kuppelen går aldri lengre ned enn enden av brystbeinet. Når vi puster ut går diafragma opp igjen. Magen beveger seg når vi puster, men det er ikke fordi den blir fylt med luft. (Luft i magen er noe helt annet ...).

Hvis formen på diafragma og lunger var ny for deg, ta en kikk på denne videoen. Ta en pause, beveg deg litt rundt mens du tenker over hvor du har brystkasse, diafragma og lunger.

Jeg skal skrive mer om anatomi i forbindelse med pust en annen gang. Det viktige i denne omgangen er at ikke bare diagragma, men hele brystkassa beveger seg når vi puster.

Bevegelser

Siden diafragma er den største pustemuskelen kan vi i prinsippet puste uten at ribbeina beveger seg. Men ALT fungerer så mye bedre om ribbeina er frie til å følge med.

Hvis du legger hånden på siden av brystkassa kan du sikkert kjenne at ribbeina dine beveger seg i takt med pusten der du sitter. Men det er lettere å kjenne om du ligger på siden eller på magen. Noen yoga-posisjoner er også anvendelige, for ekspempel det som kalles «child pose». Ulike posisjoner gjør at brystkassa beveger seg på ulike måter.

Det er fint å ta seg god tid til å bli kjent med alle de små bevegelsene når du puster. Det er bevegelser som skjer helt av seg selv uten at du behøver å gjøre noe. Bruk hendene til å kjenne på ribbeina på forskjellige steder.

Om du kjenner lite kan du puste ut på en lang s-lyd, og så la lufta komme inn gjennom nesen. Ribbeina vil gå noe sammen på utpusten og sprette ut igjen på innpusten. Du kan også forsøke å gjespe. Da vil også ribbeina bevege seg mer. Ribbeina ligner litt på bøttehåndtak, festet i hver ende (i brystbein og ryggsøyle). Bevegelsen vil være størst på sidene. Noen steder er bevegelsene mikroskopiske, men pustebevegelsene forplanter seg over alt. Se om du kan oppdage dem.

Ribbein og brystbein

De fleste av oss har 12 par ribbein. De to nederste ribbeina (11 og 12) er ikke festet foran og kalles «flytende ribbein». Du kan kjenne endene av dem med fingrene. De tre neste (8, 9 og 10) ender i felles bruskforbindelse med brystbeinet, de resterende har individuell bruskforbindelse (henholdsvis kalt «falske» og «ekte» ribbein). Det første ribbeinsparet har minst brusk og er dermed minst bevegelig. Ribbeina er dermed ikke forbundet direkte med brystbeinet. Brystbeinet «flyter i et hav av brusk», som min anatomi-lærer sa det. Du kan se brusken skravert grå på denne tegningen. 

Likevel kjennes brystbeinet stabilt. Bare når vi puster veldig dypt, for eksempel når vi blir anpustne, beveger brystbeinet seg. Ved hvilepust er brystbeinet relativt i ro. Om det beveger seg mye kan det være tegn på at pusten ikke fungerer helt som den skal.

I anatomien har knoklene navn på latin eller gresk etter hva de ligner på. Brystbeinet består egentlig av tre deler. Den øverste heter manubrium som betyr «håndtak», den midterste og største delen heter gladiolus som betyr sverd. (Jf. planten gladiol som har sverdformede blader). Nederst er det en liten tapp som heter xiphoid, som også betyr «sverdformet». Xiphoid er dannet av brusk som blir omdannet til beinvev først i 40 års-alderen. (Ved hjerte-lunge-redning skal man unngå å legge press på xiphoid fordi den kan brekke av og skade indre organer).

Fra brystbeinet går det muskler til hals, hode, skuldre og armer. I Alexanderteknikken kan brystbeinet derfor være et praktisk utgangspunkt for å tenke «retninger» til armer, skuldre og hode. Mange finner det også nyttig å tenke på brystbeinet i forhold til ryggen. Alexanderteknikkens «la ryggen være lang og bred» kan føre til en todimensjonal tankegang mens det er viktig å huske at kroppen er tredimensjonal og mer lik en sylinder.

Brystbeinet er en knokkel det er veldig lett å bli bevisst på. Ribbeina er mer intrikate. Men det er nødvendig å bli kjent med dem for å forstå det Alexander kalte «widening of the back». I Alexanderteknikkens opprinnelse var faktisk dynamikken i brystkassa og «thoracic mobility» viktigere enn fri nakke og hodebalanse. Angivelig skal Alexander selv ha sagt at om du ikke har opplevd «widening of the back» så har du ikke levd.

Sangere og dansere har spesielt nytte av å bli godt kjent med ribbeina. De må vite hva de gjør med seg selv. Hvert ribbein er ulikt de andre og har nærmest sin egen personlighet. I boken «How to learn the Alexander Technique» skriver Barbara Conable om en sanger som ga hvert ribbein et eget navn, noe som kan være en god idé. En annen ting du kan gjøre er å tegne dine egne ribbein på deg selv. Når du ser deg i speilet vil du få et tydelig inntrykk av brystkassa.

Kollaps og koordinasjon

Når du blir bedre kjent med ribbeine vil du oppdage at de kanskje har en annen retning enn du har trodd. Mange tegninger du kan finne av brystkassa er forenklede. Ofte er ribbeina tegnet mer eller mindre horisontale. Om du legger hendene på sidene med fingrene forover i samme retning som ribbeina vil du oppdage at de peker skrått nedover. Med denne utformingen er det klart at brystkassa lett klapper sammen om du synker sammen. Bare prøv. Om du gjør en motsatt bevegelse, retter deg opp og løfter brystkassa til en «god holdning», vil ribbeina spile seg ut. Til gjengjeld blir de stive fordi du strammer opp ryggen. Ribbeina har det best om ryggsøyla er nøytral og ryggen «lang og bred».

Ribbeina må selvfølgelig kunne bevege seg uansett hvilken posisjon du er i. Er de frie og fleksible vil de tilpasse seg. Du kan forsøke å lene deg over på siden. Ribbeina vil komme nærmere hverandre på ene siden, lengre fra hverandre på den andre, men skulle likevel ha mulighet til noe bevegelse.

Problemet for veldig mange er at ribbeina og hele brystkassa er rigid og lite bevegelig. Et symptom på det er at hele brystkassa må beveges opp og ned fordi ribbeina ikke har individuell tilpasningsmulighet. Du ser det tydeligst når noen gjør en lang utpust og kollapser på slutten av utpusten og løfter hele brystkassa for å puste inn. Å tenke «lengde og bredde» kan være et motmiddel.

Frihet i ribbeina skal ikke være avhengig av at du er i «riktig posisjon». Friheten til ribbeina henger nøye sammen med dynamikken i ryggsøyla, som i sin tur påvirkes av forholdet mellom hodet og ryggsøyle. Om du holder for hardt på hodet med nakkemusklene vil nakke og rygg komprimeres og bli mer statisk, og det vil være liten mulighet til å ha frie ribbein. Om du gir slipp på hodet og «dekomprimerer» ryggsøyla vil ribbeina også bli friere. Derfor er det slik at når du, uansett posisjon, tenker på å la «nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp», kanskje ikke kjenner noe i nakken, men det kan godt hende at du kjenner at du puster friere.

På denne animasjonen kan du se hva som er mulig av pustebevegelser. Vær oppmerksom på at dette ikke er hvilepust. Om du forsøker å herme etter animasjonen kan det hende at du hyperventilerer.

Har du en klar forestilling om hvordan din egen brystkasse ser ut nå? Hele veien rundt? Omtrent slik ser ribbeina ut på ryggen. Og husk: ribbeina kan bevege seg!

Relaterte blogginnlegg:

Tungebeinet

Litteratur:

Conable, Barbara. 1995. How to Learn the Alexander Technique. Andover Publishing.