Dette innlegget er en fortsettelse av Effektiv møtetid og er skrevet for deg som allerede har kjennskap til Alexanderteknikken.
For noen uker siden fortalte jeg om hvordan jeg brukte Alexanderteknikken for å utnytte tiden mens jeg satt på et møte. Møter er en nødvendig og uunngåelig del av arbeidslivet. Å sitte på møter kan være slitsomt. Du kan ende opp med å føle deg sammensunket eller anspent, eller begge deler. Ved å bruke inkluderende oppmerksomhet og Alexanderteknikkens tenkemåte om «lengde og bredde» kunne jeg forbedre tilstanden i mitt eget muskelskjelett-system istedenfor at den ble verre. Her kommer neste del-rapport om mine erfaringer fra møtet. Nå skal jeg fortelle om hvordan jeg ytterligere optimaliserte organiseringen av muskelskjelett-systemet ved hjelp av bevegelse.
Bevegelse
Enhver bevegelse er en utfordring for balansen, og dermed for hele muskelskjelett-systemet. Hele systemet må tilpasse seg. Det må skje endringer over alt. For å fortsette å trekke paralleller til næringslivet, som jeg gjorde i første del-rapport, kan det sammenlignes med hva som må skje i en bedrift som møter endrede konkurranseforhold. Uten justeringer vil bedriften gå konkurs. Uten justeringer i muskelskjelett-systemet vil vi miste balansen og gå på trynet.
Gjør vi en god bevegelse er endringene til det bedre generelt sett. Gjør vi en dårlig bevegelse ender vi i en dårligere tilstand. Om utgangspunktet er dårlig, om vi er anspente og dårlig koordinert, kan gode bevegelser løse opp og gjøre forholdene bedre.
Dessverre gjør anspenthet og dårlig koordinasjon sjansen større for at bevegelsene blir dårlige. Dette både fordi fleksibiliteten i systemet er mindre, og fordi et dårlig koordinert muskelskjelett-system er symptom på dårlige bevegelsesvaner. Mer bevegelse blir bare mer av det samme. Det blir som å fortsette i samme retning når du (eller bedriften) er på feil vei.
Hvordan kan vi sørge for at bevegelser blir gode? Det er her Alexanderteknikkens konsept om «retning» eller «lengde og bredde» kommer til sin fulle rett. Det egentlige formålet med å tenke retninger er å forberede bevegelse.
Planlegging
Ved å tenke retning oppnår vi flere ting på en gang. Vi reduserer eventuelle unødvendige muskelspenninger og vi forbedrer organiseringen av spenningene. Sagt på en annen måte øker vi synergien mellom muskler og skjelett. Musklene har et bedre utgangspunkt og kan jobbe mer effektivt. Ved å fortsette å tenke retning i det vi beveger oss sikrer vi at muskelskjelett-systemet er fleksibelt og åpent for nødvendige justeringer. Retningene er først og fremst preventive. Å tenke «lengde og bredde» hindrer at vi bruker kraften i feil retning slik at vi gjør oss kortere og smalere.
Justeringene som skjer i muskelskjelett-systemet når vi beveger oss skjer helt av seg selv. Vi har innebygde mekanismer som sørger for omorganisering og behøver knapt å skjenke det en tanke. Slik er det dessverre ikke i samfunnslivet der større omorganiseringer må planlegges veldig nøye. Ellers går det til helvete. Bedrifter og organisasjoner er ikke selvorganiserende systemer slik vi er. Alt vi behøver å gjøre når vi beveger oss er å sørge for ikke å forstyrre prosessen. (Forøvrig noe ledere i samfunnslivet kanskje også må tenke på).
Alexanderteknikkens retninger er universelle. De kan brukes i forbindelse med en hvilken som helst bevegelse. Da jeg satt på møtet eksperimenterte jeg med flere bevegelser, men bevegelsen jeg brukte mest var å lene meg forover.
Fordelen med å lene meg forover er at det er en bevegelse jeg kunne gjøre sittende, men som likevel involverte hele kroppen. (Det er umulig ikke å bevege beina også om du lener deg forover sittende). En annen fordel er at når du lener deg forover ser det ut som du er veldig interessert i det som blir sagt av møteleder.
Gjennomføring
Utfordringen i Alexanderteknikken, og i livet ellers, er å være bevisst i gjerningsøyeblikket. Det kritiske øyeblikk, når vi setter i gang bevegelse, da er det uvaner slår inn og det kan være vanskelig å holde tanken om retninger gående. Derfor er det best å begynne med å gjøre ingenting.
Å gjøre ingenting er en mulighet som alltid bør vurderes ellers i livet også. Når det gjelder å gjøre en enkel bevegelse, som å lene seg forover, betyr det å gjøre ingenting at jeg gav meg selv muligheten til å begynne fra nøytral. Veldig ofte når jeg underviser og foreslår for eleven at han eller hun gjør en bevegelse, for eksempel reise seg, er eleven på spranget til å gjøre bevegelsen før jeg er ferdig med å si setningen. Eleven har da uten unntak spent en masse muskler unødvendig, har låst seg i posisjon, og er ikke i stand til å gjøre en god bevegelse.
Å gjøre ingenting betyr at du er i nøytral og tar deg tid til å tenke retning. Du må ha en klar forestilling om retningene og bevegelsen du skal til å gjøre. Retningene er mentale beskjeder akkurat som forestillingen om bevegelsen er en mental forestilling. Bevegelsen må være en fortsettelse av retningene og retningene må være innebygd i bevegelsen. På den måten blir det lettere å beholde retningene når du setter i gang bevegelsen.
For å gjøre det enda lettere å beholde tanken om retningene gav jeg meg selv flere valgmuligheter. Jeg gav meg selv valg mellom å gjøre andre bevegelser i tillegg til å lene meg forover. Det var for eksempel å bevege hånden eller en fot. I tillegg hadde jeg muligheten til å velge å gjøre ingenting.
Å holde flere muligheter for handling åpne var noe Alexander eksperimenterte med når han skulle endre sine vaner (se The Use of the Self, kapittel 1 Evolution of a Technique). Å holde valgmulighetene åpne gjør noe interessant med oppmerksomheten. Du får en slags avstand til handlingen og et større overblikk, økt kontroll. Vi kommer nærmere å observere igangsettelse av bevegelsen, i den grad det er mulig. Når vi gjør bevegelsen har hjernen allerede gjort valget for oss.
Jeg begynte altså med å gjøre ingenting, tenke retning og holdt alle muligheter åpne, for så å gjøre et valg. De fleste gangene, kanskje 9 av 10, valgte jeg å gjøre ingenting, og fortsatte å tenke retning.
Dette virker kanskje sprøtt. Det jeg holdt på med var Alexanderteknikkens svar på musikeres etyder eller skalaøvelser. Utenfra kunne man ikke se noen ting, bortsett fra den ene lille bevegelsen jeg av og til gjorde. Jeg satt fortsatt og fulgte med på møtet. Alexanderteknikk-tankene var noe jeg sjonglerte med i bakgrunnen.
De gangene jeg valgte ikke å gjøre noe var like viktig som den ene gangen jeg gjorde en bevegelse. De gir forberedelse til å fortsette å tenke retning den ene gangen handlingen utføres. Alexanderteknikken foregår nemlig mentalt, i det lille området mellom tanke og handling. Det er her alt avgjøres. Og da mener jeg alt.
Selvfølgelig, i dagliglivet kan vi ikke gå rundt og velge 9 av 10 ganger å ikke gjøre noe. Poenget er at vi alltid har et valg. Vi må bare bli vant til å oppdage det, og bruke det. I dagliglivet går det i løpet av brøkdelen av et sekund. Framgangsmåten med å gi seg valgmuligheter og å ikke gjøre noe kan likevel være en praktisk nyttig øvelse. Den kan være effektivt hvis du jobber med en eller annen konkret uvane. De få gangene du gjør en bevegelse vil den kunne være helt annerledes enn den vanestyrte. Du vil kunne oppleve noe uvanlig.
Evaluering
Fordi bevegelsen ikke er vanestyrt vil den kunne føles annerledes. Forskjellen kan være liten, andre ganger stor. Da jeg hadde gjort en bevegelse stoppet jeg derfor opp og tenkte over saken. Hadde jeg vært oppmerksom? Kunne jeg gjort noe annerledes? Kunne følelsen i kroppen gi noen indikasjoner
Det er et poeng ikke å prøve å kjenne etter under selve bevegelsen. For det første er det vanskelig fordi du er for opptatt med å tenke retning. For det andre føler vi på etterskudd og da er det for sent uansett. Det heter jo kjenne etter. For det tredje vil forsøket på å kjenne etter bety stor risiko for at du faktisk forsøker å gjøre noe for å kjenne etter, det vil si spenner muskler, og dermed forstyrrer bevegelsen. Det blir som unødvendig rapportering i arbeidslivet. Ting stopper opp og prosessen blir tungrodd, byråkratisk og lite fleksibel. Akkurat slik blir det i kroppen din også.
Det er i det hele tatt avgjørende ikke å ville oppnå en bestemt følelse. Skal du gjøre en bevegelse som ikke er vanestyrt vil du ikke kunne vite på forhånd hvordan den vil kjennes ut. Om du bestemmer deg på forhånd for hvordan det skal kjennes vil du garantert forstyrre hele prosessen. Det beste er derfor å planlegge bevegelsen, gjøre bevegelsen og bare la det stå til, og så heller evaluere etterpå. Da kan man vurdere om forsøket var vellykket eller ikke og eventuelt prøve noe annet.
Ved å gjøre en bevegelse slik jeg har beskrevet oppnådde jeg at det skjedde mer forandring i kroppen enn om jeg bare hadde tenkt retning og «slappet av». Jeg oppnådde noe mer også. Jeg trente på å bruke Alexanderteknikken og ble kanskje litt flinkere. På sikt er det langt viktigere enn hvordan jeg følte meg akkurat der og da.
I tillegg til å lene meg forover, bevege hånden eller foten osv. gjorde jeg en ting til. Jeg hadde nemlig et lite hjelpemiddel som jeg benyttet meg av. Hva det var skal jeg fortelle mer om i tredje del-rapport om mine erfaringer fra møtet.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar