I Alexanderteknikk-undervisningen begynner vi ofte med de enkle, vanlige bevegelsene. Å løfte er en veldig vanlig bevegelse. En bevegelse du sikkert gjør uten å tenke over det. Du løfter en sokk, en genser, en kaffekopp, et brød, et barn, ei jakke, en mobil, ei veske. Hele dagen løfter du ting.
Kvaliteten du utfører bevegelsene med når du løfter, eller gjør alle de andre bevegelsene som livet består av, er med og påvirker hvordan du har det. Bevegelseskvalitet bestemmer livskvalitet. Det er derfor all grunn til å se på de bevegelsene i Alexanderteknikk-timene.
Når jeg i en Alexanderteknikk-time foreslår at eleven løfter noe er det flere grunner til det enn at det er en vanlig bevegelse. Å løfte noe involverer hendene. I Alexanderteknikk-undervisningen fokuserer vi særlig på hode, nakke og rygg, men det er hendene vi gjør ting med. Uten bruk av hendene får vi ikke gjort særlig mye. Å kunne sitte, stå og gå er bare grunnlaget. Det er først når vi bruker hendene at vi gjør nytte for oss. (Om du ikke «har det i kjeften» da).
Når vi løfter noe har vi ofte behov for å gjøre noe med resten av kroppen for å få hånd eller hender på det vi skal ha tak i. Vi må bevege hodet, ryggen og beina. Bruken av hendene avhenger av resten av kroppen. Bevegelsene du gjør for å tilpasse kroppen for få tak i noe med hendene er utenfor oppmerksomhetsfeltet. De er utenfor radaren. Bevegelsene er vanemessige, automatiske, og kan være preget av det vi i Alexanderteknikken betegner som «misbruk». Misbruk er når du bruker for mye spenning, eller kollapser, presser kroppen sammen, blokkerer bevegelse, låser ledd, holder pusten. Å unngå «misbruk» er første steg til å løfte med bedre kvalitet. Et enkelt knep som alltid virker er å stramme mindre i nakkemusklene.
Når en elev, gjerne allerede i første time, har fått litt mer bevissthet om nakkemusklene, hvor de er og hva slags jobb de gjør, ber jeg eleven plukke opp noe. Hvis eleven klarer å gjøre det og samtidig ha en ide om å la nakken være myk, blir det alltid mindre spenning, mindre kollaps, mindre misbruk. Indirekte blir det også mindre stress. Stress og nakkespenning henger sammen.
Utfordringen er å forholde seg til tingen som skal løftes uten at oppmerksomheten om nakken forsvinner helt. Når vi skal gjøre noe med hendene fyller oppgaven hele oppmerksomheten. Vi må lære å utvide oppmerksomheten til å inkludere nakken og etterhvert hele oss selv. Det kan virke vanskelig men er egentlig veldig enkelt. Feilen folk gjør er at de tror de må «kjenne» etter, mens det bare er snakk om å være litt mer tilstede.
Hva jeg ber eleven løfte er gjerne ikke helt tilfeldig. Veldig ofte ber jeg eleven plukke opp en av sine egne eiendeler, for eksempel ei sko. Hvor mange ganger har eleven løftet den skoa tidligere uten å tenke over det? Hvor mange ganger vil eleven gjøre det i framtida? Det er en av de mange bevegelsene som fyller livet. Med litt mindre spenninger i nakken, med litt bedre kvalitet på bevegelsene og litt mer oppmerksomhet, er det et første lite skritt til å ta Alexanderteknikken inn i hverdagen og kanskje et bidrag til livskvaliteten.
Vi må ofte ned for å løfte noe. Å bevege seg nedover øker faren for «misbruk». En økt tendens til å ville kollapse eller presse seg sammen. Det går mest ut over ryggsøyla. Noen ganger er det nok å bøye ryggen for å få tak i noe, uten å bruke beina. Ulempen er at i lengden vil det dis-koordinere kroppen. Ryggen gjør den jobben de store leddene i beina skal gjøre. Beina blir stive og ryggen blir funksjonelt svak.
Mange vil oppleve det å bøye beina som å være «tyngre». Det er fordi de ikke er vant til det. De har «glemt» det. De kunne det som barn. Alle små barn bruker beina når de skal løfte noe. Å bøye seg ned er en av stillingene som Alexander kalte «a position of mechanical advantage». Det betyr at å bøye seg ned kan utnyttes på en fordelaktig måte til å koordinere muskel-skjelettsystemet. Vi Alexanderteknikk-lærere bruker det hele tiden. De fleste som tar 5-6 Alexander-timer lærer i alle fall grunnprinsippet. I Alexanderteknikken blir det gjerne kalt «monkey-position» fordi det er det det kan minne om.
Å løfte noe som er litt tungt gjør det mer naturlig for de fleste å bruke beina. Det har andre fordeler også. Mer vekt gjennom hender og kropp kan gjøre det klarere hvordan vi «tenker retning» i Alexanderteknikken. Vi tar imot vekt med hele kroppen ved å tenke lengde og bredde. Mer vekt krever mer endring muskelskjelett-systemet, noe vi kan utnytte for å oppnå bedre koordinasjon. Er vekten stor nok kan vektforskjellen merkes både i hender og føtter og gjøre det tydelig at det er en sammenheng mellom det som skjer i beina og det som skjer i hendene. Tungt kan altså være lettere. Så er det om å gjøre å kunne tenke på samme måten når du løfter noe så lett som en gaffel.
Å løfte er egentlig ikke noe problem. Det er alt det andre unødvendige vi gjør i tillegg som forstyrrer harmonien. Vi begynner gjerne før vi kommer i gang med å løfte. Vi overforbereder. Løsningen (og alle løsningers mor), er å stoppe og begynne fra nøytral. Til å begynne med er det nyttig å stoppe helt opp og være i nøytral noen sekunder før du gjør bevegelsen. I tillegg kan det være veldig nyttig å stoppe i det du får tak i det du skal løfte for å sjekke hva du har gjort på veien fram. Etterhvert som du får lengre erfaring med Alexanderteknikken kan du utnytte bevegelsen du gjør til å re-organisere eller «stemme» kroppen.
Ved å bruke Alexanderteknikken bedrer du ikke bare kvaliteten på bevegelsene når du løfter, du forbedrer også kvaliteten på kontakten med det du berører, enten det er ting eller mennesker. Enten du løfter en sokk, en genser, en kaffekopp, et brød, et barn, ei jakke, en mobil, ei veske. Framtiden er løfterik.
Relaterte blogginnlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar