Da jeg begynte å ta timer i Alexanderteknikk forstod jeg veldig lite. Lærerens hender var magiske og det som skjedde uforklarlig. Så lite, og så lett, og likevel så stor forandring! Hvordan kunne han vite akkurat hva som skulle til? Han syntes å vite mer om meg enn jeg visste selv.
Etter mange år som Alexanderteknikk-lærer er det fortsatt ting som er uforklarlig og kanskje litt magisk, men lærerens allvitenhet har jeg merket fint lite til. Dessverre. Eller kanskje heldigvis. En Alexanderteknikk-lærer kan forstå mye på visse områder. På andre områder er vi minst like uvitende som hvem som helst.
Visuell observasjon
Alexanderlærere har mye erfaring i å observere mennesker i aktivitet, eller «bruk» som vi kaller det. Andre yrkesgrupper kan ha vel så mye ekspertise på dette området, for eksempel dansere. Det spesielle med Alexander-lærere er at vi er spesielt interessert i forholdet mellom hode, nakken og ryggen.
Vi observerer om det er god eller dårlig dynamikk i forholdet mellom hode og ryggsøyle enten det gjelder en krokrygget gammel olding eller en ung atlet. «God holdning» er ikke god om hodet er fiksert i forhold til ryggsøyla. Erfarne idrettsutøver har også lang trening i å observere bevegelser, men de synes ofte å være mest opptatt av armer og bein og overser hva som skjer med forholdet mellom hodet og kroppen. Uhensiktsmessig kroppsbruk kan være usynlig for et utrent blikk.
Taktil observasjon
Det er uansett begrenset hva som kan observeres med synet. Hendene er Alexanderlæreres viktigste sanseorgan. Med hendene føler vi aktiviteten i muskelskjelett-systemet. Det foregår noe i musklene hele tiden, selv når du ikke beveger deg. Du må gjøre noe for å holde deg oppreist, og du må puste. En Alexanderlærer kan føle om muskelarbeidet er statisk eller dynamisk, om det er mye spenninger eller kollaps.
Muskler jobber ved at de trekker seg sammen, de drar i ulike retninger. Alexanderlæreren kan derfor sies å føle «retningene» i muskel-skjelettsystemet. Det læreren kjenner etter er ikke nødvendigvis hva som skjer akkurat der læreren legger hånden. Det er heller hva som skjer mellom stedet læreren legger hånden og resten av systemet. For eksempel er det fullt mulig med ei hånd på noens rygg å få et ganske tydelig inntrykk av hva som skjer i beina. Dette kan virke utrolig for noen som ikke har erfaringen, men er ikke mer mystisk enn at kroppen jo henger sammen.
Omorganisering
Men en Alexanderlærers bruk av hendene har flere dimensjoner. Vi kan påvirke det som skjer i elevens muskelskjelettsystem på vår helt spesielle måte. Vi «kobler» oss på elevens muskelskjelettsystem. Det gjør vi ved å først organisere eget muskelskjelettsystem på en dynamisk måte og så legge hendene på. Hendene gjør i utgangspunktet ingenting, de må bare være mest mulig nøytrale og åpne. Ved å fortsette å jobbe med eget muskelskjelettsystem, noe som nærmest er en rent mental prosess, blir elevens system påvirket. Hvorfor eller hvordan dette skjer er det ingen som vet. Det kan virke magisk, men er resultatet av disiplinert arbeid.
Det kan kanskje sjokkere noen at i denne prosessen behøver ikke læreren å kjenne noe som helst av det som foregår i elevens kropp! Ja, faktisk kan det nærmest være en fordel for helt ferske lærere å ikke kjenne noe fordi det minsker risikoen for at de prøver på ting som forstyrrer prosessen. En Alexanderteknikk-lærer kan gi stimulus til positiv forandring uten nødvendigvis merke noe selv.
Med tiden vil læreren kjenne mer og mer fordi selve arbeidsprosessen skjerper følsomheten. Erfarne lærere vil kunne respondere på endringer i elevens muskelskjelettsystem for å gjøre prosessen mer effektiv.
Det som skjer er i enkelthet at elevens muskel-skjelettsystem stimuleres til å gi slipp på unødvendig aktivitet. Redusert unødvendig aktivitet kombinert med bevegelse, for eksempel å reise seg fra en stol, stimulerer til ytterligere omorganisering av elevens muskelskjelettsystem.
Uforutsigbarhet
Hvordan eleven opplever omorganiseringen har læreren ingen kontroll over. Det er umulig for læreren å manipulere i den hensikt å fremkalle en bestemt følelse. Vanligvis føles det som en lettelse å gi slipp på unødvendig spenning. Noen ganger kan endringer i kroppen føles uvant og «feil». Andre ganger føles det som om ting faller på plass.
Noen kan kanskje tro at læreren vet hvor «riktig» plass er. Selv om læreren kan registrere at f.eks. en skulder burde vært i en annen posisjon, og med sine hender hjelpe den på riktig vei, kan ikke læreren vite nøyaktig hvor den bør ende opp. Det er umulig. (Det er umulig også for andre yrkesgrupper, selv om de kan gi inntrykk av å vite det).
En erfaren Alexanderteknikk-lærer kan kjenne utrolig mye som eleven ikke legger merke til selv. Noe av forskjellene kommer også av det enkle faktum at det alltid er lettere å legge merke til noe hos andre enn hos seg selv. Det er også verdt å tenke over at det alltid er mye du som elev kan kjenne som læreren ikke merker. Selv om lærer og elev legger skulle legg merke til samme endring vil den tolkes forskjellig. Noen ganger kan det som for læreren synes å være en ørliten endring oppleves av eleven som veldig stor, eller omvendt.
Å berøre er veldig forskjellig fra å bli berørt. For en Alexanderteknikk-lærer er det nyttig å motta «hands-on» arbeid fra en annen lærer i det minste en gang i blant, for å bli minnet på hvordan det er å være mottaker. Det en lærer imidlertid aldri kan oppleve, er effekten av berøring av sine egne hender. Det ville være som å kile seg selv, og det er som kjent umulig. Som musiker kan jeg ta opptak av mitt eget spill for å kunne gjøre en vurdering av om det holder mål. Som Alexanderteknikk-lærer har jeg ingen mulighet til å gjøre det samme når det gjelder bruken av mine egne hender. Jeg kan bare danne meg en viss formening i den grad jeg opplever endringer hos en elev, eller får muntlig tilbakemelding.
Følelser og smerte
Et annet aspekt ved berøring som det er verdt å tenke over er at folk kan ha ulik aksept for hva som oppleves som invaderende berøring eller ikke. Alexanderteknikk-lærere er så vant til å berøre at vi kan ta grensene for gitt. Men folk er forskjellig og det er ikke mulig å vite helt hvor grensen går. Det gjelder for læreren å være var for elevens reaksjoner.
Med så tett kontakt er det ikke til å unngå at en Alexanderteknikk-lærer registrerer elevens følelsesmessige tilstand. Hva som ligger bak tilstanden er ukjent område. Det er ikke nødvendig for meg som Alexanderteknikk-lærer å vite noe om det, så lenge det ikker er direkte relatert til det som skjer i timen. Det er fullt mulig å ta hensyn til elevens følelser uten å vite årsaken.
Bevegelser blir selvfølgelig preget av sinnstilstand, og om du er trøtt eller opplagt, rolig eller stresset. Noen ganger er det slik at eleven opplever å være sliten eller stresset først når spenninger begynner å slippe taket i timene. Da kan læreren være mer klar over elevens stress enn eleven selv.
Fysiske smerter er vanskeligere å ta hensyn til enn følelsesmessig tilstand. Det er ikke alltid mulig å observere korrelasjon mellom muskelspenninger eller bevegelsesmønster og smerte. Hvis det ikke er en sammenheng er det umulig for Alexanderlæreren å vite hvor eleven har vondt. Uansett er det umulig for et annet menneske å forstå graden av smerte. Å høre eleven beskrive og forklare selv er helt nødvendig.
Den viktigste, og faktisk eneste, grunnen til at Alexanderlæreren bør ha kjennskap til elevens opplevelse av smerte er for å kunne unngå å gjøre den verre. Spørreundersøkelser har vist at opplevd smertereduksjon er en av de viktigste årsakene til at mennesker tar timer i Alexanderteknikk. Paradoksalt nok jobber ikke vi Alexanderlærere med smerte. Vi jobber kun med kvaliteten på bruk av kroppen. Smertereduksjon er en bieffekt.
Intensjon
Noe som Alexanderlærere er usedvanlig dyktige til er å observere intensjon om bevegelse. Ofte kan læreren oppdage at eleven er i ferd med å begynne en bevegelse før eleven er seg det bevisst selv. Dette kan vekke forundring. Det kan virke som om Alexanderteknikk-læreren er i stand til å lese elevens tanker. Hemmeligheten ligger i prosessen som skjer før vi setter i gang bevegelse. Det skjer alltid noe forberedende organisering av muskelspenning, særlig hvis bevegelsen innebærer bruk av for mye spenning vil spenningen øke mye før bevegelsen settes i gang. Det skal veldig lite til før læreren registrerer det i hendene. Med øvelse kan eleven bli i stand til å være mer bevisst sin egen bevegelsesprosess og unngå å bli tatt på fersken av Alexanderteknikk-læreren.
Forståelse
I en undervisningssituasjon vil det alltid være en viss forventning fra lærerens side om at eleven har forstått det læreren har sagt. Det kan en lærer aldri ta for gitt, og særlig ikke når det dreier seg om subjektive opplevelser av egne bevegelser og ikke læring av fakta som kan reproduseres nøyaktig. Gjennom å observere elevens bevegelser kan Alexanderteknikk-læreren få en viss formening om eleven har forstått. Men ofte er det nødvendig å spørre eleven og få eleven til å formulere seg med egne ord. Da vil eventuelle misforståelser oppdages, og oppklares. Det hender at Alexanderteknikk-lærere får høre ting som får ham/henne til å tenke: «men det har ikke jeg sagt!». Alexanderlæreren vet hva han har undervist, men kan ikke vite hva eleven har lært.
Dette ble en lang artikkel. Den kunne vært enda lengre. Det er ingen ende på hva Alexanderteknikk-lærere ikke vet. Vår uvitenhet kjenner ingen grenser.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar