Hvem er vel ikke imponert over Magnus Carlsens bedrifter ved sjakkbrettet. Nå er han verdensmester, bare 23 år gammel. I Chennai viste han sjakk i verdensklasse. Men ikke verdens beste kroppsbruk. Han har full kontroll over hvordan han flytter brikkene, men ikke over hvordan han beveger kroppen sin.
Vi mennesker har en stor hjerne, men likevel begrensede mentale resurser. Det gjelder selv for Magnus Carlsen. Når vi skal løse en oppgave som krever romlig tenkning vil det gå utover evnen til å møte balanseutfordringer. Det er derfor naturlig at sjakkspillere setter seg i stillinger hvor de får mest mulig støtte for kroppen.
Carlsen sitter på de merkeligste måter. Han ser ut til å ha et større repertoar av stillinger enn andre sjakkspillere, kanskje fordi han er ung, uortodoks og hemningsløs. Fordelen er at det gir ham større variasjon i posisjoner og bevegelse. Variasjon er sunt når det gjelder sittestillinger.
Han beveget seg også mye mer enn Anand, og tok seg en rusletur rett som det var. Enkelte forskere mener vår hjerne ikke utviklet til å løse problemer mens vi er i hvileposisjon, men utviklet seg til å løse problemer mens vi er i aktivitet. Å gå seg en liten tur kan derfor være en god strategi. Å sitte lenge om gangen er ikke sunt uansett hvordan man sitter, så å ta små pauser er smart.
Selv med varierte sittestillinger og hyppig bevegelse er jeg bekymret for Carlsens muskel-skjelett-system. Uhensiktsmessig bruk av krefter vil gi uhensiktsmessig belastning i det lange løp. Det kan sammenlignes med lite gjennomtenkte bonde-trekk. Kan virke helt greie her og nå, men kan ha potensielt fatale konsekvenser i sluttspillet.
Carlsen er flink til å holde seg i god form. Med «form» tenker vi vanligvis på kondisjon og styrke. Å være i god form bør også inkludere kvalitet på kroppsbruk. Der har Carlsen, og mange andre toppidrettsutøvere, stort forbedringspotensiale.
Alexanderteknikk og sjakk
Sjakk og Alexanderteknikk har mye til felles. Når vi beveger oss gjør vi det vanligvis uten å måtte tenke noe særlig over hvordan vi gjør det. Det er som åpnings-spillet i sjakk der åpningstrekkene er så velutprøvde at spillerne kan gjøre trekkene nærmest automatisk.
Men så fort de er forbi de kjente åpnings-trekkene, «utenfor boka» som det gjerne kalles, må de begynne kalkulere. Selv om de vet hva slags trekk som antagelig vil være det beste, kan de ikke være helt sikre på at det er helt trygt. De må se på konsekvensene.
Om du skal endre bevegelsesvaner eller utføre uvante komplekse bevegelser er det likedan. Du må tenke på forhånd, det er ikke bra nok å stole på automatikken. Når det gjelder uvaner er jo automatikken blitt feil.
Akkurat som sjakkspilleren må analysere trekkene for å unngå feller, må vi, når vi skal gjøre bedre bevegelser, tenke igjennom hva vi ønsker å unngå av uheldige tendenser. Det kan for eksempel være å unngå å stramme nakkemusklene, unngå å stramme kjeven, unngå å holde pusten. Når vi ved å tenke preventivt holder de uønskede tendensene i sjakk, kan vi trygt tillate alt det andre av bevegelse å finne sted.
For et effektivt spill må sjakkspilleren ha en plan. Han eller hun må sette flere trekk sammen i en meningsfull sammenheng. Når vi bruker Alexanderteknikken ønsker vi å ha en plan for hvordan bevegelsen skal utføres, særlig om vi skal lære nye komplekse ferdigheter. Sjakkspilleren analyserer trekk for trekk. Vi fokuserer på «the means-whereby». Vi tenker ut en klar forestilling om hvert trinn i bevegelsesprosessen slik at vi kan gjøre en ting om gangen, og slik at vi vet hvilken retning vi vil gå i.
Hvis du har sett Carlsen og Anand i aksjon i det siste skjønner du nok at det ikke holder å bare gjøre et trekk og skje hva som skjer. En sjakkspiller ser ofte intuitivt hva som er det beste trekket, men ikke alltid. Spilleren må stoppe og tenke for å være sikker på ikke å gjøre feil. Hvis spilleren føler at trekket er veldig godt kan trangen til å flytte brikken umiddelbart være ganske sterkt. Vanemessige bevegelser kan på samme måte være knyttet til en sterk trang til å utføre bevegelsen, og like vanskelig kan det være å stoppe for å tenke først. Men det lønner seg. Eneste måte å endre vaner på er å stoppe, la være å reagere på stimulus. Eneste måte for en sjakkspiller å finne et enda bedre trekk er å stoppe og tenke seg om. I trekk nr. 30 i siste VM-parti flyttet Carlsen litt for raskt og gikk glipp av en sikker seier.
I sjakkpartier har man gjerne to timer på de 40 første trekkene. Å bevege seg langsomt kan noen ganger lønne seg, men vi trenger ikke to timer på 40 bevegelser. Hvis vi skulle brukt så mye tid hadde det gått langsommere enn sneglefart. Det som er avgjørende i Alexanderteknikken er å ta seg tid til å tenke først. Men det behøver ikke ta mer enn brøkdelen av et sekund. Vi trenger bare en rask sjekk for å få oppdatere hvor vi er og hvilken retning vi ønsker.
Det kan også være forskjell på det å ta seg godt tid og gjøre ting detaljert i en slags øvesituasjon, og det å bruke Alexanderteknikken mens man er i aktivitet. Når vi bruker Alexanderteknikken mens vi er i aktivitet går ting mer flytende. Det blir mer som å spille lynsjakk. Vi har bare Alexanderteknikken med oss i bakhodet, med en klar idé om hvilke feller vi ønsker å unngå og hvilken retning vi ønsker å bevege oss i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar