Da jeg holdt introduksjonskurs nylig fikk jeg et spørsmål jeg ofte får – om eleven kan få følelsesmessige reaksjoner når muskelspenninger slipper taket i timene.
Det er et godt spørsmål, for endringene i en enkelt time kan være store. Jeg svarte som jeg pleier at følelsesmessige utbrudd forekommer, men er relativt sjeldne. Sannsynligvis har det sammenheng med at vi arbeider så forsiktig med hendene og at vi arbeider med balansen og med sammenhengen gjennom kroppen. Selv om vi er ute etter frigjøring av spenning og ekspansjon, er vi hele tiden ute etter å «samle» eleven. Det krever alltid en viss grad av samarbeid og tilstedeværelse som gjør at eleven har kontroll.
Men nå har jeg tenkt litt mer på det med følelsesutbrudd i timene. De er jo egentlig ikke så sjeldne. Tvert imot ganske vanlige. Ikke i form av tårer, men som latter. Det er veldig vanlig å le i en Alexanderteknikk-time.
I en Alexanderteknikk-time jobber vi med at du gir slipp på unødvendige spenninger slik at du kan bli mer oppreist. Å være oppreist er bokstavelig talt mer oppløftende enn å være nedtrykt, eller snarere ned-trukket. Kanskje vi er mer disponert til å tenke glade tanker når vi kommer opp til vår fulle høyde. Jeg tror ikke det er noe noen naturlov, men det kan være en tendens, med individuelle forskjeller og situasjonsavhengig.
I klassikeren «The Alexander Principle» skriver Wilfred Barlow:
Many habitual postures do not represent an immediate expression of an emotion, but are rather a position from which certain actions and emotions can be possible.
- Wilfred Barlow (1973) side 128
Det er egenskaper ved menneskekroppen som gjør at det å være oppreist er naturlig. Hvis du ikke kommer opp til din fulle høyde er det fordi du gjør noe unødvendig. Alexanderteknikk-læreren bruker hendene for å frigjøre prosessene som organiserer kroppen til oppreist holdning. Det er mer snakk om å ta bort noe enn å tilføre noe, litt som å løsne ei fjær. Det er det som gjør det så gøy å bruke hendene slik en Alexanderteknikk-lærer gjør.
Jeg husker da jeg bestemte meg for å bli Alexanderteknikk-lærer. Det var høsten 1992. Da bodde jeg langt fra nærmeste lærer og hadde timer bare en gang i måneden. Men timene gjorde sterkt inntrykk på meg. Eller det som egentlig gjorde inntrykk var å sitte utenfor og vente og se de som kom ut fra time. De var alltid så strålende glade. Det var slående.
Alexander skrev om lykke i en av sine bøker. Hans ideal er barn som helt og fullt engasjerer seg og er til stedet i det de gjør. En journalist utarbeidet en forkortet versjon av Alexanders bøker. I den spissformulerte han Alexanders idé slik:
Man today not knowing happines, pursues pleasures.
- Ron Brown, Authorised Summaries of F.M. Alexander's Four Books (1992), side 72
I stedet for å være tilstede og engasjert stimulerer vi sansene for å flykte.
Jeg tror det blir for enkelt å hevde at du blir «lykkelig» av Alexanderteknikken. Det er riktigere å si at du kan oppleve å føle mer, av hva det nå er for slags følelser du har. Men det skal jeg komme tilbake til en annen gang. I denne omgang var det snakk om opplevelser i en time. Det som preger de fleste Alexanderteknikk-timer er så avgjort en viss grad av optimisme. Og plutselig kan det boble boble over.
Mens jeg arbeidet med dette innlegget fant jeg siste post på bloggen til en kollega, som tilfeldigvis skriver om akkurat det samme. Hennes sju år gamle sønn synes Alexanderteknikk-timer høres morsomme ut:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar