Grenser

En gang for flere år siden gav jeg en time til ei dame som allerede hadde hatt noen få alexandertimer i England. Jeg regnet med at hun var vant til måten vi alexanderlærere jobber på og satte i gang som jeg pleide. Da timen var ferdig og hun var i ferd med å gå sa hun rett ut at hun ikke likte måten jeg jobbet på. Læreren hun hadde hatt i England hadde brukt mindre berøring og mer bevegelser. Særlig mislikte hun at jeg ofte hadde hatt hånden min under haken hennes. (Hun hadde mye spenninger i halsen). Jeg kom for tett på.

Jeg sa jeg kunne tilpasse det jeg gjorde i forhold til det hun var bekvem med. Men hun ville ikke ha flere timer og jeg så henne aldri igjen.

Når man er lærer i Alexanderteknikk blir det å berøre noen med hendene en selvfølge. Da er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge for andre. I begynnelsen er det spesielt viktig å ta det pent og tilpasse seg eleven. Du kan aldri vite hvor en persons grenser går, og grensene kan uansett endre seg ganske mye alt etter hva situasjonen er. 

Kanskje det er en fordel at de fleste som kommer til Alexanderteknikken har prøvd alt mulig av terapier og dermed er vant til berøring i en eller annen form. Men eleven må uansett informeres og gi samtykke på forhånd. 

Under utdannelsen i England gav vi timer under tilsyn av en lærer. En gang skulle jeg gi time til en mann som hadde gått til massasjebehandling hos en jeg kjente. Jeg bare gikk ut fra at vedkommende visste hva det her gikk ut på og la hånda mi på ryggen hans uten noen forklaring. Han skvatt til. En dårlig begynnelse på en første time.

En fordel i Alexanderteknikk-undervisning er at eleven er fullt påkledd. Det kan gi eleven en tryggere situasjon sammenlignet med terapi. Dessuten berører vi først og fremst nakken og ryggen og vi står derfor på siden eller litt bakenfor eleven. På den måten er risikoen mindre for at vi invaderer elevens private rom.

Noen elever føler seg spesielt sårbare når de ligger på benken i «aktiv hvilestilling». Det viktigste til å begynne med er at eleven lærer å utnytte posisjonen til eget bruk. Lærerens kan begrense berøringen og likevel få mye til å skje. F.eks kan læreren arbeide mye med ryggen på en indirekte måte gjennom kontakten med knær, albuer og hodet. 

Det finnes ingen steder på kroppen en Alexanderteknikk-lærer må berøre. Kvaliteten på kontakt er viktigere enn hvor kontaktpunktet er. En erfaren lærer kan i teorien jobbe med hele kroppen ut i fra berøring i ett punkt. Det er ikke noe mystisk i det. Vi jobber jo med balansemekanismene. Tenk på at du i prinsippet kan dytte en stående person overende nærmest uansett hvor du dytter.

Berøringspunkt er altså ikke så viktig. Men det er avgjort en fordel å kunne berøre hodet, nakken og fra midten av ryggen og oppover. Forholdet mellom hodet, nakken og ryggen har avgjørende innflytelse. Jeg hadde en gang en time med en av de mest erfarne lærerne i verden. Han hadde stort sett hånda på nakken og ryggen min gjennom hele timen. Han greide seg lenge med det. I alle fall tydet effekten av timen på det.

Forskjellen mellom Alexanderteknikk-lærere på hvor de legger hendene har ofte sammenheng med hvor de er utdannet. Man kopierer lærerne man går hos og så danner det seg en kultur for hva som er «naturlig» berøring, noe vi alexanderlærere må være veldig bevisste på.

Som student var jeg på en workshop hvor hun som da var leder for The Society of Teachers of the Alexander Technique var med som instruktør. Hun jobbet med beina mine mens jeg lå på en benk. Til min overraskelse la hun hånda langt opp på låret mitt. Jeg har normalt ikke noe imot å bli befølt av kvinner, men den gangen forekom det meg noe upassende. Hun gjorde sikkert bare akkurat som hun pleide og tenkte nok ikke over det.

Som nevnt kan grensene endre seg med situasjonen. Kanskje hadde jeg følt det annerledes om det hadde vært en lærer jeg kjente fra før, og det ikke hadde vært en situasjon der mange så på.

En annen gang hadde jeg time med en erfaren Alexanderteknikk-lærer som absolutt skulle berøre sitteknutene mine når jeg bøyde meg ned i «monkey». Jeg antydet at selv om det var nyttig med feedback fra den delen av systemet gikk han kanskje litt for langt? Hans reaksjon overrasket meg. Han satte igang med å skulle overbevise meg om at det var mine grenser som var feil, ikke hans arbeidsmåte. Snakk om uvitenhet.

Et menneskes personlige grenser er aldri «feil». Grensene må aksepteres på samme måte som vi må akseptere utseendet vårt. Når en annen person overskrider grensene og invaderer vårt personlige rom setter deler av det autonome nervesystemet kroppen i beredskap. Da kan vi ikke velge å ikke reagere. Å forsøke å ignorere signalene er ingen god idé, det skaper bare mer spenning.

Alexander sa en gang: 

You are not here to do exercises or to learn to do something right, but to get able to meet a stimulus that always puts you wrong and to learn to deal with it.

Alexanderteknikk-lærere som tolker aktivitet i autonome nervesystem (nærmere bestemt det sympatiske) som «feil», vil kunne mene det er ok å provosere eleven for at eleven skal lære å «takle det». Problemet er at når det autonome nervesystemet setter kroppen i beredskap er vi i en situasjon som ikke er kompatibel med læring.

En gang så jeg en erfaren lærer nærmest drite seg ut ved uforvarende å provosere en elev. «Eleven» i dette tilfellet var dessverre en journalist som ikke hadde vært borti Alexanderteknikken før, og som skulle skrive en artikkel om teknikken. Læreren skulle demonstrere og stilte seg rett foran journalisten og tok tak rundt hodet hennes. Journalisten, som hadde dårlig tid og var stressa fra før, så nesten ut til å få anfall. Takket være sin dyktighet med hendene klarte læreren å roe henne ned etterhvert, men demonstrasjonen var en fiasko og det ble ingen artikkel.

Når det autonome nervesystem setter oss i beredskap er det en helt naturlig reaksjon. Skjer det passe mye gir det oss energi, skjer det for mye forteller det at vi kanskje skal gjøre noe annerledes. Men det er ikke selve aktiveringen som er problemet, det er ingen «feil» det er bare en beskjed. Hvis en Alexanderteknikk-lærer uforvarende invaderer elevens private rom er rette måten å takle det på å si ifra. Det er ikke alltid mulig for en lærer å vite hvor grensen går, folk er så forskjellig. 

Folk flest er så anspente og stive i nakken at det er helt overflødig for oss alexanderlærere å provosere noe mer. Ofte bruker vi det meste av timen på å få eleven ned på det som burde være et normalt nivå. Vi bruker hendene aktivt for å få det til. Berøring er alltid ment å berolige, aldri provosere.

Når vi underviser arbeider vi indirekte med elevens ferdighet til å takle spenninger og stress gjennom fokus på kvaliteten på bevegelsene. I prosessen vil eleven bli mer bevisst på signalene fra kroppen, og dermed vil de også kunne bli mer bevisst på hvor egne grenser går. Det er bra. Grenser er en god ting.