Lyst til å leke

Jeg fikk en kommentar etter å ha brukt ordet «disiplin» i forrige innlegg. Kanskje er det for strengt? Kanskje var det skyggen av et vestlandsk protestantisk pietistisk troll som stakk hodet fram. Eller ekko fra den klassisk musikertradisjons herostratiske selvplaging?

Jeg skrev at å lære Alexanderteknikken krever selv-disiplin. Men ved nærmere ettertanke er det utrolig lite som kreves av en elev i Alexanderteknikk. Hvis du betaler timene innen rimelig tid vil den jevne alexanderlærer være såre fornøyd, og alt du behøver å gjøre er å møte opp til avtalt tid. Selv om du bare kommer på timene, for deretter å glemme alt om Alexanderteknikken idet du går ut døra, vil 30 timer i Alexanderteknikk gjøre en forskjell i livet ditt. Det er det mange eksempler på.

Dyrt er det heller ikke. I gjennomsnitt brukte hver nordmann 20 000 kr på sommerferien i år. Et livsforandrende kurs i Alexanderteknikk koster mye mindre enn det. 

Du får mer igjen for pengene hvis du gjør en liten innsats selv. Men det er bare snakk om en ørliten innsats. Hvis du tenker Alexanderteknikk i en aktivitet 3-4 ganger om dagen, bare noen sekunder av gangen, og i tillegg legger deg ned i «aktiv hvilestilling» 15-20 minutter hver dag, er det tilstrekkelig til å holde en utviklingsprosess i gang. Da er det en læringsprosess også. Du lærer Alexanderteknikken. Den blir din.

Å utvikle sine Alexanderteknikk-ferdigheter krever en slags disiplin. Men det er en disiplin som er innebygget i arbeidsprosessen. Og egentlig ligner det mer på reglene som barn lager og følger når de leker, eller som forskere må følge når de gjør vitenskapelige eksperimenter. Du stopper, tenker, og beveger deg. Det er et eksperiment for å oppdage nye ting, eller rettere sagt oppdage hva som skjer når du beveger deg uten unødvendige spenninger.

Denne uka gav jeg en første time til ei dame med nakkeproblemer. Vi prøvde ut noen enkle ideer. Hun så seg over skulderen noen ganger og så utbrøt hun: så langt har jeg ikke kunnet bevege meg siden før operasjonen!

Å lære Alexanderteknikken er som å utforske stier opp til en fjelltopp. Når du kommer til toppen ser du nye ting og får et nytt perspektiv. Gleden over å oppdage noe nytt, nå et nytt mål, følelsen av mestring, overgår slitet på vei opp. 

Jeg husker når jeg begynte å lære å spille fiolin. Av og til bladde jeg tilbake i spilleboka og spilte stykker fra et halvt år tilbake, og gledet meg over hvor mye bedre jeg spilte og hvor mye mer jeg kunne. Med Alexanderteknikken fikk jeg den følelsen i alle ting. Alt kan utvikles og forbedres, selv dagligdagse ting som å sitte eller stå.

Hvis en elev kommer til Alexanderteknikken med feil type disiplin, dvs med et sterkt ønske eller behov om å gjøre ting «riktig», er det til hinder for læringen. Det blir ikke plass til det nye og ukjente. Det er bedre å være sånn passe disiplinert enn fryktelig disiplinert. Hvis du prøver for hardt motarbeider du deg selv. Å lære Alexanderteknikk går best om du ser det som en lek.