Mirakelmekanismen

Jeg er overrasket over meg selv. Har blogget i to år om Alexanderteknikken uten å bruke uttrykket «primary control». Jeg har forsåvidt vært inne på det hver gang jeg har skrevet om forholdet mellom hode og ryggsøyle, hodebalanse, eller om at hodet er den viktigste delen av kroppen.

Grunnen til at jeg ikke har brukt uttrykket «primary control» kan være fordi jeg rett og slett ikke liker det. Det er ingen god beskrivelse av fenomenet. Primary Control er det begrep innen Alexanderteknikken som lettest kan misforstås og misbrukes. Begrepet er fristende å ty til for å gi en enkel (kanskje for enkel) og lettvint forklaring på Alexanderteknikken. Alexander selv falt for den fristelsen av og til.

Primary Control og Der Zentralapparat

Uttrykket «primary control» er en relativt sen oppfinnelse, selv om fenomenet det beskriver var en av Alexanders første viktige oppdagelser. Han oppdaget at hvis han kunne unngå å stramme nakken, unngå å forstyrre hodebalansen, så unngikk han mange andre uheldige tendenser.

I begynnelsen av sin utforskning tenkte Alexander mest på pusten. Hodet måtte «fram og opp» for å frigjøre ryggsøyla. Ryggsøyla måtte frigjøres for at ryggen kunne bli «lang og bred», og formålet med «lengde og bredde» var å frigjøre pusten. Satt på spissen var han til å begynne med mer opptatt av brystkassa enn av hodet.

I 1924 utgav forskeren Rudolf Magnus sitt store verk «Körperstellung», «Kroppsholdning». Han og hans kolleger hadde i mange år gjort dyreforsøk for å undersøke det nevrologiske grunnlaget for kroppsholdning. Han oppdaget hode-nakke-refleksene som gjør at hos pattedyr følger kroppen automatisk etter når hodet beveger seg. Områdene i hjernestammen som styrer refleksene kalte han for «der Zentralapparat». Rudolf Magnus var nominert til Nobelprisen da han døde brått i 1927.

Alexanders legevenner kastet seg ivrige over Magnus' bok. Her var for første gang vitenskapelig belegg for Alexanders metode! Alexander selv var minst like entusiastisk, og inspirert av «der Zentralapparat» utvidet han sin egen teori med begrepet «the primary control».

Men sett i ettertid kan det virke som om innflytelsen fra Magnus gav Alexander et noe for snevert perspektiv. Under et foredrag han holdt i 1925 sier han:

«The direction of the head and neck being of primary importance, he found [Magnus], as I found, that if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter» (Alexander 1995 s. 148).

Fungere det så enkelt? Ja, faktisk. På én måte gjør det det. Bestemmer du deg på forhånd når du skal gjøre en bevegelse at du ønsker å la nakken være myk, vil det påvirke bevegelsen. Bevegelsen blir litt mykere, du bruker litt mindre spenning. Friere nakke gir friere bevegelse. Hvem som helst får det til i sin første Alexanderteknikk-time. Om endringen der og da er så stor at eleven selv legger merke til det er en annen sak, men jeg kan føle det når jeg berører eleven. Nesten litt mirakuløst er det.

Men Alexanderteknikken handler om hele mennesket, og Alexanders «primary control» er mer enn bare hodebalansen. Teknikken har potensiale for større mirakler.

Primary movement, antagonistic action og mechanical advantage

Primary control er en symbiose og videreutvikling av to begreper som Alexander brukte i årene før 1925: «primary movement» og «antagonistic action».

«Primary movement» er forløperen for primary control. Alexander fant ut at: nakken måtte være fri, slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan bli lengre og bredere. Dette kan være beskrivelsen på en bevegelse, den primære bevegelse. Det er en ønsket bevegelse. Under visse forutsetninger kan det bli en reell bevegelse, men først og fremst er det en tenkt bevegelse. Hensikten er preventiv – å unngå spenninger.

[Etter at jeg skrev dette blogginnlegget har det kommet fram at «primary movement» antagelig ikke har noe med hodet og nakken å gjøre. På dette tidspunktet i karrieren var Alexanders fokus på stemmebruk og pust. «Primary movement» henspeiler mest sannsynlig på ribbeinas bevegelser: «the alternate expansions and contractions of the thorax … the true primary movement in each and every act» (Alexander 1995, s. 57).]

«Antagonistic action» finner du igjen i «retningene» vi tenker i Alexanderteknikken. Hodet og bekken går i hver sin retning, knær og bekken i hver sin retning, osv. Igjen er det en preventiv idé. Ønsket om utvidelse virker preventivt mot spenning og sammentrekning. Antagonistic action kan også brukes om forholdet mellom kroppen og bakken, eller kroppen og andre objekter – for eksempel at føttene går ned i bakken mens hodet går motsatt vei. Antagonistic action kan beskrive organiseringen av krefter gjennom hele systemet. Så tidlig som 1906 skrev Alexander om sin teknikk:

«At present I simply state the great principle to be antagonistic action» (Ibid, s. 43).

Antagonistic action henger sammen med konseptet «position of mechanical advantage» som er en posisjon hvor man ved å tenke «retning» lettere kan oppnå at kroppens ulike deler har en tendens til å gå i motsatte retninger. Det som populært kalles «monkey» er en slik posisjon. 

Frank Pierce Jones skriver i Freedom to Change: 
«The term disappears from Alexander's writings after 1923. Though he continued to put pupils into such positions I never heard him use the terms “position” or “posture” in writing about the technique. In The Use of the Self, the term “position of mechanical advantage” is replaced by “primary control,” a different concept altogether» (Jones 1997, s. 46)

Hode-nakke-rygg eller hele organismen, og mere til

Den vanligste definisjonen av primary control blant Alexanderteknikk-lærere er: forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Ofte vil Alexander-lærere utvide til det dynamiske forholdet mellom hodet, nakken og ryggen, noe som er en viss forbedring. Men faren er stadig overhengende for at uinnvidde vil prøve å plassere sine nevnte kroppsdeler i det de mener er korrekt posisjon, med dertil tragiske konsekvenser.

Ekstra inspirasjon får de av ordet «control» i primary control. Ordet «kontroll» innbyr til å ville kontrollere muskulært.

Alexander primary control er mer enn bare hodet, nakken og ryggen. I sin siste bok beskriver Alexander primary control som:

« ... a certain use of the head in relation to the neck, and of the head and neck in relation to the torso and other parts of the organism», ...» (Alexander 2000, s. 8).

Primary control handler altså om hele organismen og særlig la Alexander vekt på det relative forholdet mellom delene. Men det er snakk om mer enn bare forhold, han skriver om «use», et begrep som omfatter både det fysiske og mentale. Og da er vi langt hinsides hva folk flest tenker på når de hører om «hodet, nakken og ryggen».

Dogme, forvirring og systemer

Alexander var stort sett ganske vag når det gjelder the primary control. I sitatet ovenfor skriver han «a certain use». Betyr det at primary control bare er tilstede under visse forutsetninger? Er det en tilstand? Eller en prosess? Hva er denne «primary control» egentlig?

Rundt en dogmatisk kjerne av «hode, nakke, rygg» svever Alexanderteknikken i lettere forvirring. Men denne forvirringen er egentlig en fordel, begrepet «primary control» er ikke helt låst fast. Vi står åpne til å finne gode forklaringsmodeller etterhvert som vitenskapen gjør framskritt.

Mitt syn for øyeblikket er at «primary control» er egenskapene i oss som gjør at vi fungerer effektivt i forhold til tyngdekrafta. Fenomenet involverer egenskaper ved muskel-skjelettsystemet, sansemekanismer, reflekser i nakken og andre steder, kontakten med bakken (til tider ikke tillagt tilstrekkelig vekt i Alexanderteknikken), nettverk i hjernen, oppmerksomhetstilstand og intensjon.

For å gi en god forklaring på hvordan alt dette fungerer sammen tror jeg vi må ty til dynamisk systemteori. «Primary control» er prosessen(e) i et selvorganiserende system.

Istedet for å grave meg videre ned i primary control skal jeg avslutte med kort å beskrive de praktiske konsekvensene av fenomenet.

Prioritering, innbyrdes avhengighet og bruksanvisning

«Primary control» innebærer i all enkelhet at hodet er den viktigste delen av kroppen. Skal du organisere hvordan du bruker kreftene dine i en aktivitet må du først og fremst tenke på hvordan du organiserer hode og ryggsøyle i forhold til det du gjør.

Primary control innebærer også at delene av kroppen er innbyrdes avhengige. Du gir slipp på hodet for å kunne gi slipp på beina, men du må også gi slipp på beina for å gi slipp på hodet.

De operative ideene i Alexanderteknikken er tenkemåtene «inhibition» og «direction». Primary control er en slags bruksanvisning for hvordan vi skal bruke inhibition og direction. Det er en slags kode og kroppen er en kombinasjonslås.

Indirekte kontroll

Alexander var glad i ordet kontroll. Men når Alexander bruker ordet er det i en annen betydning enn den vanlige. Kontroll i Alexanderteknikken er alltid indirekte. Kontrollen i «primary control» består i å la være å forstyrre mekanismen. Poenget med Alexanderteknikken er å ta vekk kjepper i hjulene til primary control. Å utnytte primary control innebærer ikke å gjøre noe, men tvert i mot å finne ut hva du ikke skal gjøre, og så slutte med det.

At det handler om å tillate en selvjusterende mekanisme å fungere forklarer hvorfor de ørsmå endringene vi gjør i Alexanderteknikken kan ha så dramatisk effekt, enten endringene skjer i dine tanker eller gjennom lærerens forsiktige berøring. Vi gjør minst mulig og lar mirakelmekanismen gjøre resten.

Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.

Alexander, Frederick Matthias. (1941) 2000. The Universal Constant in Living. Mouritz. 

Jones, Frank P. 1997 (1976). Freedom to Change. Mouritz.