Den første timen

Det er få ting som er så spennende som å gi noen en første time i Alexanderteknikk. Jeg møter et nytt menneske, vanligvis noen jeg aldri har sett før. Kontakten har bestått i en kort telefonsamtale eller noen eposter. Jeg vet bare litt om hvem de er og hvorfor de kommer

Det første spørsmålet er om de finner døra mi. Kontoret i fjerde etasje har inngang fra trappa. Når noen kommer opp med heisen er det naturlig å gå inn i korridoren og der kan de bli gående og virre. Jeg ber folk ringe på nede første gang de kommer, og går ut i gangen for å møte dem.

Det neste spørsmålet er om de finner seg til rette. Jeg inviterer dem inn, lar dem henge fra seg tøy og legge fra seg saker, og sette seg ned. Så setter jeg meg ned sammen med dem for å lytte.

Jeg forsøker å få et overblikk, få en ide om erfaringene de har vært igjennom, og hva slags situasjon de er i til daglig. Veldig ofte får jeg høre en sykehistorie i flere kapitler. Hver metode de har prøvd er viktig erfaring, selv om metoden ikke virket. Jeg lytter til ordene som blir brukt og perspektivet de har. Ordene forteller om grad av kroppsbevissthet, perspektivet om hvem som har hovedrollen, problemet eller de selv. Jeg lytter til undertonen, lytter etter det viktigste av alt: motivasjonen.

Jeg snakker sjelden om Alexanderteknikken i løpet av en slik samtale. Jeg har verktøyene, de skal jeg bruke etterhvert, men det er de som har all arbeidsmaterialet.

Det jeg gjør er å fortelle dem hva som kommer til å skje i løpet av timen. Jeg forteller dem om bruk av berøring mens de sitter, står eller ligger. De kan stille spørsmål underveis. Så ber jeg dem ta plass i stolen jeg vanligvis bruker når jeg underviser. Jeg vasker hendene, hvis jeg ikke allerede har gjort det, og forteller at jeg stort sett vil berøre nakke, hode eller rygg.

Når jeg er sikker på at han eller hun er klar legger jeg hånden lett på ryggen til eleven. For meg er det nå den egentlige samtalen begynner. I løpet av ti sekunder får jeg mer informasjon enn fra en samtale på ti timer.

Jeg kunne fortsatt denne ordløse samtalen resten av tiden. Men det hadde vært som å leie eleven til et nytt sted med bind for øynene. Eleven må vite hvor han eller hun går for å kunne finne veien selv. Det er nødvendig med ord.

Eleven får i oppgave å bruke sitt arbeidsredskap, oppmerksomheten. Første oppgave er å finne ut hvor hodet er og hvor nakken er, finne fram i seg selv. Dette er første steg i en ny retning, vi har begynt på en ny vei. Det er ikke lenger problem eller smerte. Det er utvikling, utvidelse av oppmerksomhet, utvikling av muligheter.

Eleven har oppmerksomhet på nakken, ønsker en myk nakke, beveger seg og lar være å spenne nakken. Når hodet oppfører seg annerledes i forhold til resten av kroppen er ingenting lenger som før. Dette er revolusjon. Eller i alle fall har vi begynt en ommøblering.

En sjelden gang får den ordløse samtalen fortsette uavbrutt gjennom en time. Det hender det bevisste jeg er så stressa og så travelt opptatt med å skulle blande seg inn i alt det ikke har noe med, ting som ikke kan kontrolleres bevisst og direkte. Det bevisste jeg klarer ikke å sette seg ned noe sted. Noen ganger trenger det bevisste jeg en lengre landingsstripe for å kunne lande. Da må vi ta oss tid til å lage den, meter for meter.

Å ha hendene på noen mens de sitter og står, setter seg og reiser seg, er det mest vanlige elementet i Alexanderteknikk-undervisning. Vi kaller det «stolarbeid». Etter introduksjon til stolarbeidet, ber jeg eleven legge seg på benken. Jeg forklarer hvorfor vi jobber med eleven liggende, og hvorfor vi bruker akkurat denne spesielle «alexanderstillingen», «aktiv hvile» eller «semisupine». Jeg forklarer om hvordan vi presser oss sammen når vi bruker for mye muskelspenning. Vi ønsker utvidelse.

Hvis vi har hatt et vellykket samarbeid går det greit å jobbe på benken. Vi alexanderlærere tar ofte for gitt det med berøring. Vi er så vant til det at vi bare gjør det, uten å tenke over at for andre er det noe helt annet. Det er ikke alle som er vant til å bli tatt på.

Å ligge på benken kan gjør noen mer forsvarsløse og gi følelse av sårbarhet som det er viktig å ta hensyn til. Hvis jeg merker noe usikkerhet vil jeg fortelle hva jeg gjør, si i fra når jeg løfter ei arm eller skulder eller legger hender på hodet. De som er vant til «behandling» finner seg fort til rette. Alexanderteknikk-berøring er mye mer vennlig og forsiktig enn det meste annet.

Jeg forsøker å oppmuntre, opplyse, undervise og overbevise om aktiv hvilestillings fortreffeligheter. Det er faktisk sånn at om du legger deg ned i aktiv hvilestilling, særlig om du ikke har for vane å legge deg ned i løpet av dagen, kan du gjøre dramatiske endringer helt på egen hånd. 20 minutter hver dag. Det er så enkelt. Kommer de bare for denne ene timen vil jeg gjerne at de i alle fall har fått med seg at dette er noe de kan gjøre selv og ha nytte av.

Hvis de begynner med regelmessige timer vil semisupine gi dem noe konstruktivt og konkret å «gjøre» selv om de ikke forstår hva teknikken går ut på. Det kan gå noe tid før de forstår at Alexanderteknikken ikke er noe de skal gjøre, men handler om hvordan de bruker oppmerksomhet og intensjon.

Når vi har prøvd ut det å bruke oppmerksomheten på mange ulike måter mange nok ganger oppdager de at hva og hvordan de tenker har umiddelbar effekt. Det er da eleven kan begynne å finne veien på egen hånd. Arbeidsmaterialet har de hatt hele tiden, nå har de verktøyet også. Det kan skje allerede i første time, men vanligvis ikke. Forståelsen kommer etterhvert.

Etter tiden på bordet vil eleven føle seg avspent. Eleven har fått en opplevelse av at ro er mulig, at avspenning er mulig, at det er mulig å gjøre mindre og være mer. Jeg lar eleven sitte i stolen igjen, lar dem samle seg. Jeg samler dem. Bruker hendene. Lar dem organisere seg ved å la dem bevege seg. Vi setter sammen igjen det som har vært tatt fra hverandre når de lå på benken.

Vi bruker kanskje noe tid på å repetere et eller annet av det vi gjorde først i timen. Særlig hvis det er noe de forstod godt nok til at de bør huske det til neste gang.

Som avslutning forteller jeg om hva som er vanlig å gjøre i løpet av de første timene. Om elever har spesielle behov eller interesser for en aktivitet er det bra å få inkludert det mer eller mindre fra begynnelsen. Det er en fordel både for forståelse og motivasjon.

På slutten av timen er det igjen tid for å lytte. Jeg sørger for å ha tid til å svare på spørsmål eleven har. Ofte vil elever spørre hva jeg synes, om problemene deres eller spenningene, eller om hvordan jeg tror det vil gå. Det finnes alltid noe de har forstått eller greid i løpet av timen som jeg kan trekke fram, og som det kan bygges videre på. Jeg kan alltid forsikre dem om at de kan lære seg å bruke mindre muskelspenning. Det vil påvirke eventuelle smerter, men i hvor stor grad er det umulig å forutsi. Det er også umulig å spå om hvilke positive effekter elever ellers vil oppleve. De kan få positivt utbytte av timene på veldig mange måter.

Vil eleven avtale flere timer? Eller vente? Jeg synes det er viktig at det er eleven som styrer det selv. Det er ikke sikkert at rett etter timen er riktig tidspunkt for å ta en avgjørelse. Valget om å ta timer bør innebære en vilje til å bruke tid og oppmerksomhet på det som læres. Avgjørelsen kan vente.

Om eleven avtaler ny time vil jeg anbefale å ha to timer i uka til å begynne med. Jeg har vært litt forsiktig med å foreslå det tidligere. Jeg har hatt en idé om at det kanskje er bedre å ha timer bare én gang i uken og heller ha et langsiktig perspektiv. Men jeg ser nå at time to ganger i uken er nyttig, selv for elever som er unge og elastiske. Time to ganger i uken gir en flying start.

Jeg har alltid et langsiktig perspektiv. Jeg vil at elevene skal lære noe og ha nytte av det resten av livet. Selv om elever kanskje ikke har et langsiktig perspektiv til å begynne med vil de få det etterhvert. Om ikke annet så vil de få det når de ser tilbake på den første timen. Den kan være begynnelsen på noe. Det er mange som har den første Alexanderteknikk-timen som vendepunkt i livet. De snakker om tiden før og etter. Derfor er den første timen så viktig.