Husarbeid

Tidlig morgen. Jeg står foran kjøkkenbenken. Har jeg en plan? Jeg minner meg selv på hva jeg vil utforske. Jeg har en plan.

Jeg bruker noen sekunder på å tenke retning, tillater meg å la være å bevege meg på første impuls, tenker retning, lar retningene føre meg ned i monkey.

Oppvasken fra i går ligger på benken. Jeg legger hendene på ei gryte, lar hendene hvile mot metallet, forme seg etter det. Jeg lar armene komme ut av ryggen, hendene gå mot hverandre. Jo mer hender mot hverandre, jo mer hodet oppover, bredde i ryggen og føtter i bakken. Alt jeg behøver å gjøre er å la tyngdekrafta ta meg sideveis. Gryta vipper og tyngdepunktet er over høyre hånd. Jeg lar tyngden gå inn i armen, inn i ryggen, ned i bakken. Bruker tyngden til å la kroppen ekspandere. Gryta er blitt en del av kroppen. Den veier nesten ingenting i hånda mens jeg setter den inn i skapet, fortsatt i en glidende monkey.

Jeg kommer opp til stående et øyeblikk før jeg igjen såvidt er i monkey. Bestikk. Legger fingrene på en gaffel, gir slipp på ytterste ledd når jeg tar vekta, lar den gjøre fingrene lengre, hånden bredere, underarmen lengre. Bena i håndflata kan få slippe fra hverandre alt etter hvilke fingre som tar imot vekt. Lar fingrene samspille med gaffelens tyngdepunkt som stadig beveger seg.

For moro skyld prøver jeg å arbeide uten å lage lyd. Mer utfordrende, lettere å stivne, lett å holde pusten. Haugen med bestikk blir et spill mikado, kinesisk pinnespill. Helt lydløst blir det ikke, har ikke hele dagen.

Jeg fortsetter inn og ut av monkey når jeg setter på plass kopper og asjetter. Jeg lar hendene forme seg etter hver gjenstand, lar tingens tyngdepunkt komme inn i hånda og tyngden inn i kroppen. Ei skål fra Iittala skal bakerst i skapet. Må la nakken være fri og la lengde og bredde bli til rotasjon. Nei, var ikke så langt bak dit likevel. Et glass skal på øverste hylle. Jeg lar nakken være fri og ryggsøyla bli lengre når jeg ser på hylla. Lar hånden gå opp mot hylla, armen bli lengre. Jeg lar være å dra haka ned. Fint med alt jeg kan la være å gjøre. Jeg må enda høyere, fortsetter å slippe hodet oppover og hånda fra korsbeinet. Kroppen følger etter hodet og med ett står jeg på tærne. Det er så lett når jeg tenker lengde. Glasset er på plass.

Tørker av kjøkkenbenken. Lar den andre hånda hvile veldig, veldig lett på benken mens hele kroppen følger filla. Flytende monkey på alle fire. Må jeg gni en flekk trenger jeg ikke bruke kraft, jeg bruker vekt.

Jeg skyller og vrir opp filla. Lar fingre og armer bli lengre, lar hodet slippe oppover og og skuldrene fra hverandre, mer fra hverandre jo mer kraft jeg bruker. Ryggen blir bredere. Å vri vannet ut av filla blir så lett. Men det krever en tanke.

Jeg tar et øyeblikks pause. Helt oppreist. Fri til å gå i hvilken som helst retning. Hva nå? Har jeg en plan? Ja.

Jeg henter ny fille på badet. Ny pause. Igjen monkey. Hode, bekken, knær. Alt i hver sin retning. Ekspandere. Frie ankler. Jeg tørker støv av et bord, radiatoren, databordet. Dypere monkey, ned på et kne. Blir ikke kortere, drar ikke haka ned, holder ikke pusten. Hode og bekken i hver sin retning. Flytter på bøker, papirer, en printer, tar imot vekten. Tørker støv og setter tilbake på plass.

Ferdig. Stopper, skal opp igjen. Dette vil jeg være med på. Slipper hode fra bekken, ryggen lang og bred, kne forover, foten i bakken. Kroppen er ei fjær, hode og fot går hver sin vei. Tyngden tar meg opp.

Flytter en trebeint krakk. Skal tørke støv øverst på ei hylle. Stopp. Tenke retning. Lang og bred rygg, hode og kne i hver sin retning. Så har jeg foten på krakken uten at jeg stramma i nakken, uten å dra haka ned. Fint med alt jeg kan la være å gjøre. Igjen, ett øyeblikk, tenke. Foten på krakken. Samme her som opp fra gulvet. Hodet leder meg opp.

Jeg balanserer på en fot. For risikabelt å stå med begge føtter på denne krakken. Don't try this at home. Lar nakken være fri, hodet fritt til å følge øynene. Løfter englelysestaken med ene hånda, tørker støv med den andre, den ledige foten går ut i motsatt retning. Ekspanderer i alle retninger. Så flaska med juleakevitt. Akk, tom! O jul med din glæde! Flaska tom utenpå, for støv. Jeg lar det frie beinet lede meg ned, fortsetter å la hodet gå ut andre veien, lar armene henge.

Åpner vinduet for å få litt frisk luft til meg og til et teppe jeg rister med ei hånd. Jeg er horisontal. Nakken er fri, hodet går ut, bakbeinet ut i motsatt retning, ryggen lang og bred.

Mye rusk på gulvet. Dropper støvsuger. Best å ikke vekke noen. Kost og feiebrett. Kosten har bare kort skaft. Jeg er nede på alle fire. Et dyr som krabber rundt på tre bein, veiver en kost med det fjerde. Finner mer lengde i nakken i krabbestilling, og mer frihet i hofteledd. Hånden som tar vekt ekspanderer, forteller ryggen at den også kan ekspandere. Et øyeblikk på kne før jeg igjen lar hodet lede meg opp. Alltid samme valg - stramme og krympe, eller gi retning og ekspandere.

Jeg har funnet fram moppen. Svinger den rundt på gulvet. Igjen monkey, men nå mer i diagonal stilling, fekteposisjon, større rekkevidde. Bruker bare fingrene. Fingrene går inn i stanga. Ti følsomme fingre, lange armer, bred rygg, og lang ryggsøyle. Jeg har to ryggsøyler, en i hver ende av armene. Anklene er frie og leddet til moppehodet er like fritt. Merkelig dyr dette, en moppofant!

Jeg må flytte stoler, bord, en liten sofa. Går dypt, monkey +, eller kanskje gorilla? Tungt, mer vekt, mer ekspansjon, mer fjæring. SATS, eat your heart out!

Hver gjenstand har sin overflate, form, vekt og tyngdepunkt. Det blir nye bevegelser, nye muskler. Hele tiden fri nakke, hodet fram og opp, lang og bred rygg. Fleksibilitet, dynamikk. Fri til å ta imot et nytt møbel, ny personlighet.

Siste runde i gangen. Løfter støvsuger og fiolinkasse, en i hver hånd. Nå er jeg ordentlig gorilla. Og så igjen på alle fire langs listene. Vekten på tre bein, hodet og det fjerde beinet svever ut av en lang og bred rygg som kan bølge i alle retninger.

Nesten ferdig. Igjen et øyeblikk sittende på kne. Observerer pusten. Jeg blir pustet. Enda en gang tenker jeg retning, venter, fornyer tanken, igjen er kroppen ei fjær.

Alt på plass. Jeg legger meg ned i semisupine. Lytter. Hører at jeg kunne tenkt mer på retningen av knærne, på kjeven, og kanskje bredden over skuldrene. Men fingertuppenes ytterste ledd har funnet nye kreative muligheter. Jeg ser på klokka. 45 min. Jeg har gitt meg selv en alexandertime.

Har jeg en plan? Jeg har en plan. Frokost, en kopp te, blogge. Jeg har allerede teksten klar i hodet.

Bli kvitt jobbsmertene

På kvinnedagen 8.mars hadde Dagbladet «Bli kvitt jobbsmertene» som største sak på forsiden. «Forskning ved Statens arbeidsmiljøinstitutt avslører hvilke yrkesgrupper som har størst risiko for å få nakkesmerter:»

Dessverre kunne ikke Dagbladet avsløre hvilke yrkesgrupper det dreide seg om. De hadde også klistret på det utbrukte: «Legenes beste ryggråd», uten at det var det artikkelen handlet om. Artikkelen tok utgangspunkt i forskning som viser at rollekonflikt er den faktoren som gir arbeidere størst risiko for å få nakkesmerter.

Interessant forskning dette. Dagbladets problem er at denne studien ble publisert i fjor sommer og knapt kan kalles en nyhet. At Dagbladet presenterer den som største sak på forsiden et drøyt halvår senere nærmer seg skandale for ei avis som liksom skal formidle nyheter. Men at studien er så skandaløst dårlig presentert er nesten verre.

Jeg hadde først tenkt å la være å skrive om oppslaget, men gjør det likevel fordi innholdet er interessant i forhold til det jeg driver med som lærer i Alexanderteknikk. Før jeg går videre skal jeg bare fullføre slaktet:

Dagbladet bruker to hele sider. Det meste av plassen blir brukt til å vise sju gammeldagse bøy og tøy-øvelser, alle utført på en så dårlig måte at det er flaut. Bare en av øvelsene kan uten videre anbefales, et par andre kan anbefales med forbehold om kvalitet på utførelsen. En av øvelsene vil jeg konsekvent fraråde. Teksten begrenser seg til en enkelt spalte der momentene i god Dagbladet-tradisjon er sauset godt sammen, med ditto vilkårlige overskrifter og uthevelser. Ellers finner du den obligatoriske listen med mer eller mindre gode ergonomiske tips. En faktaboks som lister opp risikofaktorer er bra, men med to sider til disposisjon kunne de godt ha knyttet denne til resultatene fra den aktuelle undersøkelsen.

Undersøkelsen det er snakk om ble publisert i tidsskriftet PAIN i juli (lenke nederst). Resultatene viste at rollekonflikt var faktoren som gjennomgående gav størst risiko for nakkesmerter hos alle yrkesgrupper. Eksempelet nevnt i Dagbladet var sykepleiere som blir skviset mellom krav til kvalitet i møtet med pasienten og tidspress i utførelsen av arbeidsoppgavene . Tilsvarende fant forskerne at faktorene som minsket risiko for nakkesmerter var bemyndigende ledelse og kontroll over beslutninger.

Ledelse og organisering er dermed viktige faktorer i forebygging av nakkesmerter. Prinsippene i Alexanderteknikken kunne vært brukt på det organisatoriske planet, men jeg skal ikke skrive om det her, siden teknikken først og fremst er en individuell ferdighet.

Dagbladet skriver heller ikke om ledelse. Det er litt merkelig. De kunne ha benyttet anledningen til å vinkle artikkelen inn mot kvinnedagen.

Det som derimot presenteres som løsningen på jobbsmertene er «variasjon, avbrekk og øvelser». Her sier Stein Knardahl fra Stami, Statens arbeidsmiljøinstitutt, noe interessant: «Når du rører deg, påvirkes styringen av selve muskelen. Det samme gjør blodtilførselen og dine tanker om det du driver med. Du kobler litt av fra opplevelse av press».

Dette er en begrunnelse for at pauser med bevegelsesaktiviteter har en funksjon. I den forbindelse kan hva som helst av aktivitet være nyttig. Det er slett ikke sikkert, og jeg tviler sterkt på, at bøy og tøy-øvelsene Dagbladet serverer er de beste i den sammenheng.

Legg merke til at Knardahl snakker om styringen av musklene og tankene knyttet til bevegelsene. Dette minner om ideene i «Balansekoden» av Fadnes og Leira. De bruker viljestyrte bevegelser og følelse av eierskap til kroppen for å dempe angst og uro. Bevegelser kan ha effekt på flere plan.

Men det er noe som mangler. Mennesker som er anspent og stresset, eller som reagerer lett på stress, er slaver av sine dårlige bevegelsesvaner. Det er veldig tydelig når jeg jobber med disse menneskene når de ligger på en benk. Selv om de er i en relativt avspent posisjon og situasjon, har de store vanskeligheter med å la være å hjelpe til når jeg forsiktig beveger en arm. De har i det hele tatt problemer med å la være å gjøre noe, dermed har de heller ikke kontroll.

Å kunne la være å gjøre noe, det vi i Alexanderteknikken kaller «inhibition» er nøkkelen til å bestemme over sine egne bevegelser, ha eierskap over seg selv og sin situasjon, være i ledelse. For å sette det på spissen: Du har ikke kontroll over egne bevegelser hvis du ikke er i stand til ikke å gjøre dem.

Variasjon er sunt, avbrekk er absolutt nødvendig, bevegelse og aktivitet løser opp, men problemet for folk som er stressa, som føler mangel av kontroll og dermed får vondt i nakken, er at de gjør for mye. Å kjøre disse menneskene gjennom ei kvern av tankeløse øvelser er i beste fall en halvgod løsning. Det faktum at mange arbeidstakere har problemer slik Dagbladets artikkel forteller er bevis på at fysioterapeutenes øvelsesregimer ikke fungerer. Hadde det virket, med det antall fysioterapeuter det finnes i dette landet, hadde ikke problemene i arbeidslivet vært så store.

Stein Knardahl sier videre: «For noen år siden snakket man om belastningsskader. Det begrepet har jeg forsøkt å ta livet av. Det er ikke de mekaniske faktorene som forårsaker disse plagene. For mange kan underbelastning, mangel på bevegelse og aktivitet, bidra til plager».

Dette er det lett å være enig. Stillesitting er et problem i seg selv, vi er ikke konstruert for å sitte stille så mye som vi gjør.

Men kanskje det er definisjonen av «belastning» som er for snever? Utsagnet gir inntrykk av begrenset innsikt i hva mennesker driver med, hva de «gjør» med seg selv. Stressa mennesker «gjør» ofte mer når de sitter stille enn når de får bevege seg. Å stivne i en statisk stilling kan også defineres som noe du «gjør». Pauser med aktivitet og bevegelser er fint, men det er ikke sikkert det i seg selv vil gjøre at du «gjør» noe annerledes når du går tilbake til arbeidet.

Det er det Alexanderteknikken kan hjelpe deg med. I Alexanderteknikken fokuserer vi på kvalitet på bevegelsene. Med fokus på kvalitet vil pausegymnastikken du gjør gi mye større utbytte. Samtidig er tenkemåten når du gjør øvelser identisk med det som gir god kvalitet i kroppsbruk mens du jobber.

Øvelsene Dagbladet viser har ingen slik overføringsverdi, eller snarere er overføringsverdien negativ. Stram, klem og skvis. Du føler deg bedre etterpå, for en kort stund, men du har bare kompensert for statisk muskelbruk.

Alexanderteknikken er ferdighet i selvmestring, en slags «bemyndigende ledelse og kontroll» over egne bevegelser. I studien til Stami hadde «bemyndigende ledelse og kontroll over beslutninger» størst effekt på risiko for nakkesmerter. Dagbladet hadde ikke helt forstått dette. Det hadde imidlertid Aftenposten, som publiserte en eksemplarisk artikkel om Stamis forskningsresultater allerede 22. august i fjor. Når Dagbladets presterer å bruke samme illustrasjonsfoto på sin førstside som Aftenposten har i sin online-artikkel gir det et treffende bilde på Dagbladets slette journalistiske innsats.

Aftenpostens artikkel:

Jobbkonflikt gir nakkesmerter

Sammendrag av studien i tidsskriftet PAIN:

Work and neck pain: A prospective study of psychological, social, and mechanical risk factors

Bøy knærne!

Ski-VM er over og jeg tenkte at det nå gikk an å ta t-bana opp til Frognerseteren igjen. I fred og fordragelighet tidlig en søndags morgen. Stille kontemplasjon på vei til frisk luft og skogens dype ro. Jeg hadde glemt barnas holmenkolldag. Helt fullt og bare ståplass.

Mange små barn er veldig flinke til å gå på ski. Når de renner nedoverbakke står de gjerne helt oppreist. De har ikke lært å bøye seg ned i hockey. De står i perfekt balanse og er frie og ledige i kroppen. Så lenge bakken er slak går det fint, men kommer det ei lita dump detter de rett på rumpa. Det går fint det også, for de er så myke i kroppen at fallet ikke er noe problem.

Men så kommer mor eller far. «Bøy knærne» skriker de til poden som glir rolig og majestetisk ned bakken i oppreist stilling. Og ungen gjør som mora si sier og krøker seg sammen. Den lille kroppen blir anspent og anklene som før var frie låser seg og ungen har ingen mulighet til å balansere i forhold til ski og underlag. Kommer det ei dump detter ungen like forbanna på rumpa.

Mor og far har jo rett. Det er de som har peiling på skiteknikk og vet at i nedoverbakker må knær (og hofter og ankler) bøyes. Men de har et pedagogisk problem. Beskjeden de gir har ikke den ønskede effekt i hodet til sønn eller datter. Særlig ikke hvis befalingen om å «bøye knærne» er farget av frykten for at barnet skal falle. Å engste seg når de går på ski er det de aller minst har nytte av å lære. Men selv om beskjeden formidles i en pedagogisk akseptabel tone er beskjeden verdiløs så lenge den ikke omsettes til løs og ledig og dynamisk aktivitet.

Samme utfordring møter jeg hele tiden når jeg underviser fiolin, og når jeg underviser i Alexanderteknikk. I en Alexanderteknikk-time kan problemstillingen være nærmest identisk. Jeg kan be noen om å «bøye knærne» og hvis de er helt ferske i faget vil de gjøre som jeg ber dem om. De vil bruke muskler for å bøye knærne, noe som er unødvendig siden tyngdekraften kan få gjøre den jobben.

Årsaken til at utførelsen blir dårlig kan tildels forklares med at jeg ber dem om å gjøre noe nytt og uvant. Til daglig bøyer du knærne i forbindelse med noe du gjør, f.eks når du skal plukke opp noe fra gulvet. Det kan godt hende at selve bevegelsen slett ikke er så dårlig da. Hvis du blir bedt om å gjøre knebevegelsen isolert vet du ikke helt hvordan du pleier å gjøre det, må tenke deg om, og finner på mye unødvendig ekstra.

I en Alexanderteknikk-time gjør det ingenting å gjøre noe dårlig iblant. Tvert imot kan det være bra å gjøre en dårlig bevegelse for å ha et sammenligningsgrunnlag. Jeg ber noen «bøye knærne», de strammer seg, og så blir det utgangspunktet for å se nærmere på bevegelsen. En annen innfallsvinkel til det å bøye seg ned kan være å be eleven sette seg, deretter be han/hun gjenta bevegelsen men denne gangen stoppe halvveis ned. Dette kan være en fin måte å gjøre bevisst den unødvendige spenningen som brukes i bevegelsen ned i stolen. Den mest naturlige innfallsvinkelen er selvfølgelig å la eleven plukke noe opp fra gulvet, og så på forskjellige måter bringe elevens oppmerksomheten til hva han eller hun gjør med seg selv for å utføre bevegelsen.

Det interessante er at selv om bevegelsene er relativt like er dynamikken og spenningsmønsteret i kroppen veldig forskjellig fordi intensjonen bak bevegelsene er ulik fra gang til gang. Det er bokstavelig talt tanken bak som teller.

Kort fortalt er det tre ting jeg er ute etter når en Alexanderteknikk-elev skal bøye seg ned. For det første må nakken være fri. Hodet må balansere relativt fritt på toppen av nakken slik at balansen kan justere seg gjennom hele bevegelsen. Hvis nakken er stiv er hele systemet låst. For å bøye deg ned uten å stramme må du først gi slipp på hodet, du må løsne bremsene.

Når du lar nakken være myk er andre punkt mye enklere – å la ryggsøyla være lang. «Myk nakke» virker preventivt, du unngår å dra hodet ned og presse kroppen sammen. Men det ligger en fristelse skjult i det å skulle bøye seg ned. Nærmere bestemt i ordet «ned». Tanken på å skulle bevege seg nedover gjør det lett å synke sammen, derfor bruker vi i Alexanderteknikken instruksjonen: «la ryggen bli lengre og bredere». Det er en instruksjon som kan fungere like dårlig som «bøy knærne», men den kan formuleres på utallige måter og i en time eksperimenterer jeg stadig for å finne ut hva som fungere best.

«Lengre og bredere rygg» er også ment preventivt. Det er ikke ryggen som skal bøyes men beina som skal gjøre jobben, eller rettere sagt tyngdekrafta. Det er den tredje viktige tingen ved å bøye seg ned. Når du lar tyngdekrafta gjøre jobben vil bevegelse i knær, hofter og ankler gjøre at beina folder seg fint sammen. Jeg synes det er ekstremt viktig å tenke over at beina våre er lagd slik, vi trenger ikke gjøre noe spesielt for å få det til. Vi trenger rett og slett ikke å «bøye knærne», det skjer av seg selv. Dessuten er det alltid alle tre ledd på en gang, hofter, knær og ankler, aldri bare knær.

Det er vel anvendt tid å gjøre seg kjent med hva slags bevegelser som ligger latent i beina når du lar tyngdekrafta virke. Det å bøye seg ned er en av de viktigste og mest undervurderte bevegelsene du gjør. Vi Alexander-lærere bøyer oss ned så og si hele tiden når vi jobber. Det er det enkleste og sikreste hjelpemiddel for å stimulere til dynamisk muskelarbeid i hele kroppen. Det er fundamentet for kvaliteten av «håndarbeidet» vårt.

Det er trist å si det, men flertallet av voksne mennesker har «glemt» kunsten å bøye seg ned på en fri og ledig måte. Jeg ser det igjen og igjen. Det er ganske sikkert at gutten eller jenta som får ordren «bøy knærne» fra mor eller far er mye, mye flinkere til akkurat det enn foreldrene. Er det noe unger kan så er det å «bøye knærne». På det punktet er det heller vi som kan lære av dem.

Når vi voksne sier noe må vi tenke over effekten av det vi sier, det er ikke sikkert instruksjonen blir riktig oversatt hos den som tar imot. «Bøy knærne» er et godt eksempel på instruksjon som kan gjøre ting vanskeligere. Alternativ å prøve ut kan for eksempel være «fjæring i beina» eller «myke knær».

Men kanskje er det like greit å holde kjeft. La ungene falle, la dem utforske samspillet med tyngdekrafta på egen hånd. Det er jo et svært personlig forhold. Når jeg tenker etter så er å utforske samspillet med tyngdekrafta det vi voksne må gjøre også.

Alt du vet er feil

Da «årets blogger» ble kåret nylig klikket jeg meg inn for å lese, full av forventning. Dette måtte da være bra saker, noe dypt og tankevekkende, provoserende eller samfunnsrefsende. Jeg ble skuffet da jeg havnet på en rosablogg hvor Linnea kunne fortelle at hun nå hadde begynt å sitte i den andre enden av sofaen.

Nå har jeg i ettertid fått med meg at prisen ble delt ut av et moteblad, så da var det ikke annet å vente. Prisen var ikke helt ufortjent. Linnea skriver veldig godt hun, og så har hun mange bilder som gjør bloggen underholdende.

Det finnes en link mellom rosabloggerne og Alexanderteknikken: speilet. Alexander stod foran speilet i timesvis. Det gjør sikkert rosabloggerne også.

I undervisningen har alexanderlærerens hender på en måte tatt over for speilet. Men alle lærere har et speil i undervisningslokalet. Det er for å kunne observere eleven fra en annen vinkel, men også for å bruke det som hjelpemiddel i undervisningen. Når du unngår spenninger i en bevegelse kan du havne i en ny posisjon som vil føles uvant. Hvis for eksempel eleven føler at han/hun står foroverlent kan det være nyttig å la eleven ta en kikk i speilet og se at posisjonen faktisk er oppreist. Stillingen kan føles annerledes hvis eleven er vant til å stå bakoverlent.

Du kan bruke speil for å oppdage egne uvaner, akkurat som Alexander gjorde det, men det krever selvdisiplin og erfaring.

Jeg besøkte en gang en Alexanderteknikk-lærer i Oxford, Elisabeth Walker, som ble utdannet av Alexander selv. Hun er nå 96 og underviser fortsatt. Fjernere fra en blond blogger kommer du ikke. Hun fortalte om det å se i speil. Speilet kan gi oss mye informasjon, om vi er villig til å se. Den første utfordringen, sa Walker, er å se i speilet og ikke rette på noe. Det er akkurat det motsatte av hva blondinebloggerne gjør. De bruker speil for å kunne sparkle over ujevnhetene. En Alexanderteknikk-lærer ønsker å oppdage alle feil. For å gjøre det må all informasjon aksepteres.

Første skritt er altså: se, ikke røre. Da øver du allerede på det vi kaller «inhibition», å velge å la være å gjøre noe. Når du klarer å se i speilet uten å rette på noe har du to ting du kan observere. Det ene er asymmetri, det andre er hva som skjer når du gjør en bevegelse.

Ingen mennesker er fullstendig symmetriske, men unødvendige spenninger vil forsterke rotasjonen i kroppen. Du kan for eksempel observere forskjell på skuldrene, posisjonen på skuldre i forhold til bekken, eller om hodet er rotert mot høyre eller venstre.

De «feilene» du oppdager kan du ikke gjøre noen ting med! Hvis det du ser er resultat av unødvendig spenning må du forandre måten du bruker muskelspenning på. Du må forandre «bruk» som vi pleier å si i Alexanderteknikken.

Men før du kommer så langt kan du tenke over følgende: skuldrene (for eksempel) ser ulike ut, men du kan ikke føle at de er forskjellige. Det du ser i speilet er jo sant, speilet lyver ikke, altså er det det du føler som er feil.

Det betyr også at du heller ikke kan vite hvordan det vil kjennes å ha skuldrene på «riktig» sted. Å følge velmente råd fra mødre eller fysioterapeuter om å dra skuldrene på plass er derfor nytteløst.

Med bedre kroppsbruk vil du gradvis kjenne den egentlige tilstanden, for eksempel kjenne ulikheter mellom høyre og venstre skulder når det er forskjell på dem. Det er langt viktigere enn å korrigere posisjon.

Nå kan det være slik at det du ser ikke bare er forårsaket av unødvendige spenninger, men at det er medfødte variasjoner. Du kan være «født slik» og ikke bare «blitt slik». Desto viktigere er det å akseptere det du ser i speilet, og ignorere velmente råd fra mødre og fysioterapeuter om å korrigere. Å akseptere kropps-struktur er en forutsetning for å kunne bedre kroppsbruk.

Når du er i stand til å akseptere det du ser kan du bruke speilet for å observere unødvendig spenning i bevegelser. Unødvendige spenninger kan gi små nyanser i bevegelsene som kan være ekstremt vanskelig å observere. Det er slett ikke sikkert at hvem som helst vil kunne oppdage disse nyansene sånn helt uten videre.

Vi står ofte foran speil når vi vasker hender, pusser tenner eller sminker oss. (Det siste gjelder ikke meg da jeg ikke har behov for kunstig forskjønning). Det du kan være spesielt ute etter å observere er hva som skjer med hode og nakke når du bøyer deg over vasken, og hva som skjer med brystkasse i forhold til bekken. Du kan også observere hva du gjør med hode og nakke når du beveger hånden mot ansiktet.

Siden tannpuss/sminking innebærer berøring av ansiktet kan det være en god anledning til å bli mer bevisst på forholdet mellom hodet og nakken. Når du berører ansiktet får du økt bevissthet om hvor hodet er.

Et speil gir noe av det samme stimuluset som en dataskjerm. Du vil ha lett for å stikke hodet fram mot speilet, veldig ofte blir det en anspent bevegelse. Kanskje er en «monkey»-posisjon (bøye knærne) et bedre alternativ.

Alexander brukte to speil, så han kunne se seg selv fra siden. Etterhvert brukte han også tre speil. Hadde han levd i dag hadde han sikkert kjøpt seg videokamera. Har du en datamaskin gir et webkamera fine muligheter for selvobservasjon.

Men du pusser gjerne ikke tenner foran datamaskinen. Speilet vil være det du ikke kan unngå å møte i løpet av dagen. Ikke stress, gi deg god tid. Hvis du gir deg selv et minutt ekstra eller to kan du bruke den tiden til noe konstruktivt. Uansett må du være enig i at det er en dårlig idé å stresse hver gang du møter en så kjekk person ansikt til ansikt.

Alexander holdt på i flere år med å eksperimentere foran speilene sine. Etterhvert klarte han å bruke mindre spenning. Men han gjorde en sjokkerende oppdagelse: selv når han selv var overbevist om at han ikke spente seg, så hendte det at han kunne se i speilet at han gjorde det likevel. Han kunne ikke kjenne det, men han så det i speilet. Det han trodde han visste, var feil.

Bloggen til Linnea heter: Alt du vet er feil. Kanskje tok jeg feil? Jeg sjekket bloggen en gang til. Den kan jo tolkes som ironisering over blondinebloggerne, et slags kunstnerisk uttrykk for livets tomhet og meningsløshet. Linnea er fra Molde, akkurat som jeg, så det med livets meningsløshet kjenner jeg godt.
Det er derfor det er så fint med speil. Det finnes flere måter å bruke det på. To minutter foran speilet. Skjære grimaser. Kan ikke unngå å smile. Livet er kanskje meningsløst, men det betyr jo ikke at vi ikke kan ha det litt gøy.

Alt du vet er feil