Nye spor

Alt går lettest når ting går i sitt vante spor. Derfor er vaner vonde å vende. Vi velger minste motstands vei og liker at ting går på skinner. Men skal vi gjøre noe på en uvant måte går det ikke skinnegang i ønsket retning.

Det er ingen sak å ta toget til Drammen (nå som lokførerne har avblåst streiken), men til Drøbak kommer du ikke. (Se forrige blogginnlegg).

Alexanderteknikken handler om å endre vaner. Et viktig ledd i prosessen er å "tenke retning". Å tenke retning kan sammenlignes med å legge ny skinnegang den veien den nye bevegelsen skal gå.*

Rydde vekk hindringer

Vi begynner med å rydde terrenget. Vi rydder unna alt som ligger i veien ved å si «nei» til alle tendenser som vil være til hinder for den nye bevegelsen. Ting vi ikke ønsker skal være der. Vi ønsker ikke å dra hodet bakover, eller å dra haka ned, eller holde pusten, og så videre. Å lage en utfyllende liste er umulig. Vi har alle våre særegenheter og hver av oss må feie for egen dør. Felles for alle slike uvaner er at de gjør kroppen mindre dynamisk, komprimerer den eller «deler den opp» på en uhensiktsmessig måte.

Retning

Når vi har en klar forestilling om hva vi ikke skal skje, må vi tenke ut hvilken retning vi vil bevegelsen skal gå i og hva vi ønsker skal skje.

Det vi ønsker er ekspansjon. Kraft som går i feil retning vil direkte eller indirekte presse kroppen sammen. Beholder vi lengde, bredde og volum i kroppen vil musklene til gjengjeld være lange og fungere mer effektivt i samarbeid med skjelettet.

Det vi ønsker skal skje er det motsatte av uvanene som komprimerer kroppen. Retningene vi tenker er derfor først og fremst preventive.

Retningen blir vanligvis formulert:

la nakken være fri slik at 

hodet kan gå fram og opp slik at 

ryggen kan bli lengre og bredere slik at 

knærne kan gå fram og fra hverandre (osv.)

Dette er bare en av mange måter å beskrive «retningene» på og de er bare like fra person til person i den grad vi deler anatomiske fellestrekk. Variasjoner forekommer og måten å tenke på kan også avhenge av situasjonen du er i.

Mengdetrening

Når vi tenker retning gjør vi ingenting, vi «bare» tenker. Tankene vil, enten vi vil eller ikke, påvirke organiseringen av muskelspenninger i kroppen og legge forholdene til rette for bevegelse.

Den gamle måten å gjøre bevegelsen på har laget en sti det er lett å følge. For å lede bevegelsen i en ny retning må det lages en ny sti. Det tar tid. Det tar tid å legge nye spor. Det vi kan gjøre er å øve på å tenke retning uavhengig av bevegelser, gjerne mens vi ligger i aktiv hvilestilling. Jo mer vi øver, jo letter vil det bli å tenke retning når vi er i aktivitet.

Feil spor

Hva er egentlig retningene i Alexanderteknikken?

Før jeg hadde min første time leste jeg en bok om teknikken. Uten praktisk erfaring fra alexandertimer måtte jeg «oversette» det jeg leste gjennom min egen kroppsforståelse, som var ganske begrenset, for å si det mildt. Jeg feiltolket retningene og etterpå måtte jeg prøve å glemme det jeg hadde lest.

Når «retningene» misforstås betyr det at de nye sporene også går i feil retning og arbeidet er bortkastet. De nye sporene kan til og med gå i enda mer feil retning enn de gamle.

Den mest opplagte feilen folk gjør når de prøver å «tenke retning» er at de gjør noe istedenfor å bare tenke. Det er så fristende å gjøre bare litt for å kjenne at det faktisk skjer noe. Men retningene er først og fremst preventive og du skal ikke kjenne det som ikke skjer!

Retningene er logiske ut ifra hvordan kroppen henger sammen. Det er ikke noe mystisk ved dem. De kan forklares og forstås på en rasjonell og logisk måte. Men for å anvendes i praksis må de forstås kroppslig. Du må forstå hva retningene innebærer for deg. Det kan ikke så lett forklares med ord.

Veiledning

Å forstå hva «retningene» betyr blir mye lettere når du har muligheten til å ta timer hos en Alexanderteknikk-lærer. Ved bruk av berøring får du en direkte og intuitiv opplevelse av hva «retningene» betyr. I timene får du også muligheten til å prøve ut å «tenke retning» i praktiske aktiviteter. 

Da kan du være sikker på å komme på rett spor.

*Goddard Binkley skriver i The Expanding Self:
Alexander then stepped back a few paces, held out his left hand and extended the index and middle fingers, and said: "For the sake of argument, say these two fingers represent the old habitual track. You receive a stimulus from within or without the self to do someting, for example, sitting back in the chair. And you give consent to this idea - the message goes down this old track. But now, if you do not give consent to the stimulus to 'sit back in the chair,' the message stops here [pointing to this knuckles]. Then after withholding this consent, you prepare a new track [Alexander now extended his fourth and little fingers] which represents the new means whereby of allowing the neck to be free, the head to go forward and up, and the back to lengthen and widen [primary control]. This is the main idea, you see." (Binkley 1993 side 59-60)

Relaterte blogginnlegg:

Å finne veien

Surf, ikke surf

Veien til butikken