Alexanderteknikk er ikke øvelser, men det går an å øve på Alexanderteknikk. Siden Alexanderteknikken er noe du kan bruke i dagligdagse bevegelser kan hva som helst brukes som øvelse. Jeg har gitt noen eksempler i tidligere blogginnlegg: En første øvelse, Monkey-øvelse.
Det er ofte veldig små og oversette bevegelser som vi gjør stadig vekk som påvirker tilstanden i muskelskjelett- systemet og dermed hvordan vi føler oss. Disse bevegelsene kan det være fint å sette forstørrelsesglasset på ved å gjøre dem som Alexanderteknikk-øvelser eller eksperimenter. En av disse små bevegelsene er å flytte vekten over på ett bein.
Å flytte vekten over på den ene foten er noe du gjør for å bruke beina. Du kommer ikke langt uten , om du ikke hopper. Det er typisk at en slik liten gjøre-for-å-gjøre-bevegelse har stor innflytelse på aktiviteten den er forberedelse til eller del av.
I undervisningen hender det rett som det er at jeg foreslår at eleven legger vekten over på ett bein. Grunnen er både at den er enkel å gjøre og at bevegelsen ofte avslører dårlig koordinasjon. Bevegelsen kan også brukes til å bli mer bevisst det å tenke retning.
Hvis jeg ber en helt fersk og uerfaren elev om å legge vekten over på den ene foten vil eleven gjøre bevegelsen vanemessig. Typisk er at eleven vil bruke unødvendig kraft for å gjøre bevegelsen. Når du står oppreist skal det veldig lite til for å sette i gang bevegelse den ene eller andre veien. Det er bare å slippe seg i den retningen. Men som oftest vil noen som blir bedt om å gjøre en slik bevegelse begynne ved å trekke sammen muskler i stedet for å sette i gang ved å gi slipp.
Resultatet blir at eleven trekker kroppen ned på den siden han/hun går til og ender opp med å stå sammenpresset på den siden. Kroppen kjennes da tung for mine hender. Kroppen vil også kjennes tung selv om eleven setter i gang bevegelsen ved å gi slipp, men fortsetter med å synke sammen på standfoten. Eleven vil da"henge på hofta". Mange vil tro at dette er "bra" fordi det er avspent, men det er ikke hva vi er ute etter. Det som mangler er "retning" eller "lengde".
Det er ganske enkelt å få det til. Hvem som helst vil klare å forbedre koordinasjonen i denne bevegelsen ved å tenke på en ny måte.
Noen tips:
Begynn med å stå med vekten på begge beina, i "nøytral". Å være i nøytral betyr at du kan bevege deg i hvilken som helst retning. Tenk at hode-nakke-leddet kan være fritt og flytende, at om du ville kunne du ha beveget hodet i hvilken som helst retning, og det samme med anklene. Tenk på avstanden mellom hode og føtter. Du vil komme opp til din fulle høyde, men uten at du strekker deg opp eller gjør noe som helst unødvendig.
La vekten gå over på det ene beinet ved at du lar tyngdekrafta gjøre jobbben. Samtidig ønsker du at foten du overfører vekta til skal gå enda mer ned i bakken, og at hodet går tilsvarende mer opp fra foten. La vekten av det andre beinet forbli på bakken, men «tøm» det for vekt.
Resultatet av kombinasjonen av å tenke lengde og ha fri nakke og frie ankler, er at justeringene som må skje som følge av vektforskyvningen skjer hele veien mellom hode og føtter. Er du stiv og ukoordinert beveges hele kroppen som en klump og bevegelsen sideveis blir større enn den behøver å være. Når kroppen er dynamisk, tilpasser den seg bedre og bevegelsen sideveis kan være mindre. Samtidig er ikke kroppen slapp, men har tonus slik at kraftoverføringen gjennom kroppen er effektiv.
Med noe mer vekt på beinet blir kraften som går gjennom kroppen på den siden tydeligere. Det kan gjøre det lettere å tenke «lengde» gjennom den siden av kroppen.
Når du har stått der lenge nok til å ha hatt tid til å observere og tenke, tenk på å flytte vekten over til motsatt bein. Igjen begynn med å tenke lengde. Tenk at du vil bli lengre på den siden du allerede står på. La nakken være fri og la hodet lede kroppen over til motsatt side. Tenk igjen at tyngdekrafta skal få lov til å gjøre sin del av jobben.
Pass på: at du ikke strekker deg opp på noen måte. At du ikke bli stiv i blikket. Og at du ikke holder pusten.
En variasjon av bevegelsen er å vende blikket i den retningen du forskyver vekten til. Da får du også et element av rotasjon, noe som er naturlig om du skulle begynne å gå i den retningen. En annen variant er å la det ene kneet slippe forover når vekten skal over på den andre foten. Når kneet bøyes blir beinet kortere og det blir lettere å få vekten overført. Du trenger ikke å bevege deg så langt til siden. Dette blir mer likt den vektforskyvningen som skjer når du skal begynne å gå. Å forskyve vekten er en forøvelse til det å gå, og til det å balansere på ett bein. Mer om det en annen gang.
Å forflytte vekt fra det ene beinet til det andre er en så enkel og naturlig bevegelse at du godt kan gjøre den hvor som helst, som for eksempel når du står og venter på buss eller tog, eller når du venter på at kaffen skal bli klar.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar