Hoppfenomenet ingen kan forklare

For en tid tilbake hadde NRK en artikkel på sine nettsider om hoppfenomenet ingen kan forklare. Artikkelen handler om hvordan skihoppere kan miste formen og ha vanskelig med å komme tilbake igjen. Jeg tror fenomenet ikke er så uforklarlig som det hevdes.

Automatisering og fleksibilitet

Skihoppere utøver en sport som avhenger av stor grad av automatisering av bevegelser. Satsen, den avgjørende fasen av hoppet, skjer i løpet av brøkdelen av et sekund. Da skal mest mulig kraft gå i riktig retning. Samtidig som bevegelsen er automatisert må det være et visst element av fleksibilitet i teknikken fordi hastighet og vind kan variere, og hoppbakker varierer i utforming. Satsen avhenger i sin tur av hva som skjer i tilløpet hvor hopperen møter de samme utfordringene når det gjelder automatisering og fleksibilitet, men hvor han (eller hun) tross alt har noe bedre tid. I tilløpet må hopperen være i balanse hele veien selv når vinkelen og trykket under skiene endrer seg. Det betyr at det må skje en mengde små og store justeringer i kroppen selv om posisjonen er den samme. I det hele tatt er det snakk om bevegelsesferdighet på et svært høyt plan.

Som jeg var inne på i forrige blogginnlegg kan vi lære feil når vi lærer en ferdighet. Vi stopper heller ikke å lære etter at ferdigheten er innøvd. Vi lærer hele tiden. Det er både vår styrke og vår svakhet. Vi kan lære oss uvaner og da mister vi noe av den fleksibiliteten som skihopperen er så avhengig av.

Propriosepsjon og feilsansing

At vi lærer oss uvaner er lett å se. Bare se på hvordan folk flest står sammenlignet med et barn på tre år. Noen som ikke står helt oppreist er kanskje bevisst på at de har «dårlig holdning», men de er neppe i stand til å ha «korrekt holdning» uten å se seg i speilet. For å oppnå «korrekt» holdning vil de bruke feil muskler, blant annet fordi holdningen de vil oppnå er ulik den vante og de vet derfor ikke hvordan «korrekt» holdning vil kjennes.

Dette er noe vi rett som det er ser i Alexanderteknikk-timer. Læreren justerer elevens balanse. Eleven er mer oppreist og har bedre «holdning» men sier det føles som om han/hun lener seg forover eller bakover. Vi kaller dette «feilsansing». Det vante føles riktig selv om det er feil, det uvante føles feil selv om det er riktig. Vaner (eller uvaner) kan derfor være rusk i det proprioseptive maskineriet og du kan ikke lenger være sikkert på om du gjør det du tror du gjør. For en skihopper på vei ned unnarennet i nærmere hundre km i timen vil selv en ørliten grad av feilsansing kunne bety total fiasko.

Prøve for hardt

I NRK-artikkelen nevnes problemet med å prøve for hardt og at hopperen dermed overstyrer prosesser som må skje automatisk. Det kan diskuteres om det å prøve for hardt er årsaken til hopperens vanskeligheter eller bare en konsekvens. Men det er i alle fall årsaken til at hopperen ikke finner tilbake til formen. Når du prøver for hardt forsøker du til å få til det du tror er riktig, dvs hva som er riktig i forhold til en kroppsfølelse som kanskje er bittelitt feil.

Å prøve for hardt er det vi i Alexanderteknikken kaller «end-gaining». Det er når du forsøker å oppnå noe uten å ta hensyn til de nødvendige stegene du må gjennomføre for å komme dit.

Som Alexander sa det: «Trying is only emphasizing the thing we know already» (Alexander 2000, s 21).

Hva bør hopperen som er ute av form gjøre?

En ny plan

Aller først må hopperen gi opp forsøket på å hoppe bra. Han (eller hun) må tillate seg muligheten til å hoppe dårlig. Siden hopperen er ute av form og allerede hopper dårlig burde det i utgangspunktet ikke være så vanskelig, men er lettere sagt enn gjort.

Bruker vi en enkel stimulus-responsmodell kan vi si at ønsket om å hoppe bra er den vanemessige responsen på tanken på å hoppe på ski. Siden skihoppingen ikke fungerer kan vi også slå fast at denne responsen ikke er tilfredsstillende. Hopperen må derfor gi opp, eller la være å reagere på, ønsket om å hoppe bra for å gi seg selv muligheten til å gjøre ting på en ny måte.

Neste steg er å reorganisere og forbedre koordinasjonen i muskel-skjelettsystemet gjennom det vi i Alexanderteknikken beskriver som å «tenke retning». Denne reorganiseringen har en dobbel hensikt. Den innebærer både mer effektiv bruk av krefter, og økt følsomhet i muskulaturen.

Tredje og siste steg er å gjennomføre den praktiske oppgaven, dvs å hoppe på ski, med forbedret koordinasjon.

Det sier seg selv at dette ikke er en plan du forsøker å implementere mens du suser ned unnarennet i hundre km i timen. Du forsøker noe enklere først.

Generell koordinasjon

I Alexanderteknikk-undervisningen begynner vi gjerne med helt enkle, dagligdagse bevegelser, som det å sette seg og reise seg. Kritikere av tradisjonell Alexanderteknikk-undervisning har med rette påpekt at dette ikke nødvendigvis er den mest interessante eller hensiktsmessige aktivitet å basere undervisningen på. Men i tilfellet med skihoppere er det å sette seg og reise seg fullstendig relevant. (Å sette seg på huk er selvfølgelig også et aktuelt alternativ).

Bevegelsen opp fra sittende har likhetstrekk med satsen på hoppet, men er en enklere og dagligdags bevegelse. Utfordringen det er å bryte et vanemønster er den samme siden det å sette seg og reise seg er noe vi gjør hele tiden og dermed «øver» mye på. Utøveren må forholde seg til intensjonen om å reise seg på samme måte som med ønsket om «å hoppe bra på ski».

Å ha god koordinasjon og effektiv kroppsbruk i dagligdagse bevegelser blir grunnlaget for å gjennomføre god hoppteknikk. Muskel-skjelettsystemet skihopperen bruke i sin daglige bevegelser er det samme som han/hun bruker i bakken, og prinsippene for god koordinasjon er de samme. Hvor effektivt du organiserer deg i forhold til tyngdekrafta er alltid grunnlaget. Forenklet sagt vil god koordinasjon være kjennetegnet av at kroppen har en tendens til å ekspandere som respons på økt muskelaktivitet. Den generelle forbedringen av koordinasjon tar utøveren så med seg inn i sin spesialiserte aktivitet.

Å forbedre koordinasjonen generelt avhenger blant annet av å vite mer om hvordan kroppen er ment å fungere. Jeg har ofte lurt på hva gutta på hopplandslaget vet om god koordinasjon når jeg ser dem sitte og vente i toppen av tårnet. Ikke det at de må være godt koordinert der og da, det er jo i hoppet det gjelder, men jeg har lurt på om de er i stand til å balansere på sitteknutene like godt som de kan balansere i hoppskoa.

Dette er forøvrig ganske typisk blant toppidrettsutøvere. Roger Federer er et godt eksempel. Han beveger seg som en akrobat på tennisbana men kollapser som en sekk i stolen på pressekonferansen. Jeg mener ikke at hoppgutta i tårnet må sitte pent rett opp og ned når de venter. Å prøve å sitte «riktig» vil være like destruktivt som å forsøke å hoppe «bra». Men generelt er det slik at det du trener på blir du flinkere til, og er du generelt diskoordinert til daglig vil du trene på dårlig koordinasjon som kanskje vil smitte over på koordinasjonen i hoppbakken. Idrettsutøvere på toppnivå har som oftest en kroppsbevissthet langt høyere enn gjennomsnittet. Men det betyr ikke nødvendigvis at de alltid er klar over hva de gjør.

Arbeidsoppgavene

Når god koordinasjon skal gjennomføres i hoppbakken konvergerer Alexanderteknikk og hoppteknikk. Målet er det samme: effektiv bruk av kraft. Middelet er velkjent blant toppidrettsutøvere: å fokusere på arbeidsoppgavene. I Alexanderteknikken kaller vi det å fokusere på «the means-whereby». Alexander skrev i The Use of the Self: 

«It is not the degree of 'willing' or 'trying', but the way in which the energy is directed, that is going to make the 'willing' or 'trying' effective» (Alexander 1985, s. 62).

Hva som er konstruktivt og hensiktsmessig arbeidsoppgave under hoppet vil være individuelt. Her må hopptrenerens ekspertise overta. Alexanderteknikken ligger i bakgrunnen og gir utøveren evnen til å «oversette» trenerens instruksjoner slik at de samsvarer med god koordinasjon. I denne forbindelse fungerer Alexanderteknikkens ideer først og fremst preventivt slik at utøveren kan la være å prøve «å hoppe bra», fokusere på arbeidsoppgaven, og overlate resten til automatikken.

Vindkast over kulen

Artikkelen nevner følelsesmessige problemer og ruskevær i privatlivet som mulig årsak til manglende form hos hoppere. Det kan helt sikkert være tilfelle i en sport hvor det mentale fokuset er så avgjørende. Trivsel er en forutsetning. På den annen side blir du ikke en god skihopper bare ved å være lykkelig. Årsaken til manglende resultater må søkes i det konkret hopptekniske og hopperens måte å gjøre ting på.

Vi som svever på andre måter

Du tror kanskje at dette blogginnlegget handler bare om sport. Du tar feil. Grunnleggende sett har skihoppere som mister formen samme problem som mange av dem som sliter med ulike muskel-skjelettplager. Selv når plagene er en følge av skader eller overbelastning kan det være omorganisering av muskelsystemet og bedring av generell koordinasjon som skal til for å komme ut av sporet du er kommet inn i.

Problemet skihopperen møter er også det samme som møter andre som er helt avhengige av kvaliteten på bevegelser. Det gjelder for eksempel alle slags utøvende kunstnere, som skuespillere, musikere og dansere. De kan også kjøre seg inn i et mønster som gjør at de mister spontaniteten eller som gjør at de pådrar seg skader.

Mange vil hevde at skihoppere også er utøvende kunstnere. Hoppsporten har et estetisk element. De får jo til og med stilkarakterer. Du behøver ikke å ha greie på hoppsport for å synes at det var en estetisk nytelse å se Prevc vinne VM i skiflyging. De norske hopperne gjorde det bra, men det var kvalitetsforskjell mellom Prevc og Gangnes som kom på andreplass . Satsbevegelsen til Gangnes er mindre effektiv, noe du lett ser på hva han gjør med armene. (Du kan se Prevc og Gangnes hoppe 56 min ut i denne videoen fra VM-konkurransen).

Tåke

De norske hopperne har gjort det bra i år, med blant annet lagmedalje i VM i skiflyging. Men som NRK-artikkelen påpeker er det ikke alle som gjorde det bra ifjor som gjør det bra i år. Som jeg har prøvd å vise her kan svingningene i prestasjonene ha helt naturlige og forklarlige årsaker. Vi kan si at de har fått tåke i teknikken. I morgen er det Holmenkollsøndag og hopprenn. Vi får håpe tåka letter og at det svinger av prestasjonene.

Relaterte blogginnlegg:

Skihopping

Litteratur: 

Alexander, Frederick Matthias. 1985 (1932). The Use of the Self. Victor Gollancz.

Alexander, Frederick Matthias. 2000. Aphorisms. Mouritz.