Forrige uke skrev jeg om en av de mange måtene du kan bruke «aktiv hvilestilling» til å øve Alexanderteknikk-tenkning. Jeg skrev om det mest grunnleggende (og aller viktigste): å gjøre ingenting. Denne gangen skal jeg skrive om en tenkemåte vi kan beskrive som «skanning».
Å skanne kan bety å gjennomlyse eller gjennomsøke. Nå for tiden skannes alt mulig; dokumenter i skanneren. strekkodene i butikken, bagasjen på flyplassen. Når noen har oppmerksomhet om kroppen sin mens de ligger i aktiv hvilestilling vil de ofte «skanne» kroppen. Det vil si de går gjennom kroppen del for del. Dette er også den metoden du ofte kan lese om i bøker og artikler om Alexanderteknikken som gir tips om aktiv hvilestilling.
Å skanne, å gå gjennom kroppen del for del, er nyttig av flere grunner. For det første er det enkelt. Du tar en ting av gangen. Du kan ta deg god tid til å bli bedre kjent med deler av kroppen. Du har sikkert oppdaget at noen deler av kroppen er veldig tydelige, mens andre er gråsoner hvor du ikke helt kan skjelne detaljene. Enkelte områder av kroppen har du kanskje ikke særlig kontakt med i det hele tatt.
Skanning er særlig nyttig når det kombineres med «body mapping» - det å studere skjelettets struktur og funksjon. Du kan lære mye på den måten som gir deg bedre grunnlag for å lære å bruke Alexanderteknikken.
Ikke Alexander
Problemet med skanning er at det strengt tatt ikke er Alexanderteknikk. Å skanne går i stor grad ut på å kjenne etter ulike deler av kroppen. Tenkemåten vi bruker i Alexanderteknikken, «directions», går ut på å gi beskjeder. I den prosessen er vi ikke spesielt fokusert på signaler som kommer inn, mest på hvilke beskjeder vi sender ut. Innkommende signaler, det vi føler, det vil vi kjenne etterhvert uansett, bare vi følger litt med.
Å skanne er også måten man tenker på ved for eksempel autogen trening og andre former for systematisk avspenning. Dette har sine nyttige sider, men å forsøke å slappe av er noe annet enn å tenke retning.
Lokalt versus globalt
Når vi tenker retning tar vi alltid utgangspunkt i hele kroppen på en gang. Vi må ha en grunnleggende, eller overbyggende og generell ide om kroppens utstrekning. Når du skanner går du fra sted til sted i kroppen. Du undersøker ett sted om gangen. Det blir som å gå på bakken fra post til post, i motsetning til å ha overblikk over et område fra lufta.
Fra et høyere og noe mer distansert perspektiv kan du ha overblikk over alt som skjer, og kan gripe inn der det er nødvendig. Når du skanner, har du oppmerksomheten på ett sted der du fokuserer grundigere. Du går i dybden uten for mye hensyn til hvordan dette stedet forholder seg til resten av landskapet. Når vi tenker «retning» går vi ikke «inn» i kroppen på samme måten. Vi må ha et totalperspektiv. Ikke minst inkluderer vi hodet i oppmerksomheten hele tiden.
Relative forhold
Alexander brukte uttrykket «en viss relativitet» når han beskrev forholdet mellom hodet, nakken og resten av kroppen, det han kalte «the primary control». Når vi tenker utvidelse og retning i Alexanderteknikken er det alltid forholdet mellom kroppsdeler det er snakk om – for eksempel mellom hodet og ryggen, hendene og ryggen eller mellom bekken og knær. Relative forhold avgjør muskelspenning og kraftbruk og utgjør organiseringen av kroppen.
Denne måten å tenke på kan utvides til også å gjelde utenfor kroppen slik at vi inkluderer omgivelsene. For eksempel kan du tenke på forholdet mellom stol og sitteknuter når du sitter, eller avstanden mellom stolsetet du sitter på og hodet ditt, eller du kan tenke på avstanden mellom mobiltelefonen du har i hånda og ansiktet.
Men å bruke «skanning» og flytte oppmerksomheten kan likevel være en fin øvelse. Og du kan tenke retning på den måten også. Særlig om du blir vant til å flytte oppmerksomheten lett og raskt. På en måte flytter vi også oppmerksomheten når vi tenker «retning», men det er bedre å beskrive det som å utvide den. Vi tenker på hode og nakke, og legger til ryggen, deretter legger vi til knær og føtter. Vi flytter oppmerksomheten, men vi glemmer ikke de stedene vi allerede har vært.
Tenkt bevegelse
Den viktigst forskjellen mellom «skanning» og «direction» er at mens skanning går ut på at du beveger oppmerksomheten, går direction ut på at du tenker at kroppen beveger seg. Å tenke retning er å ønske bevegelse. Det er å ønske en bevegelse som fører til ekspansjon av kroppen. Det er en tenkt bevegelse, men en bevegelse som ikke kan utføres som vanlige bevegelser. Bevegelsen kan bare finne sted som en tendens som følge av du gjør mindre.
Når du skanner er kroppen i ro. Når du tenker retning kan kroppen forsåvidt fortsatt være i ro, men mentalt har du satt i gang bevegelsesprosessen i kroppen. Du setter i gang mekanismene i kroppen som forbereder bevegelse og som derfor organiserer kroppen på nytt. Det utnytter vi i Alexanderteknikken. Mer om det neste gang.
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar