Alcor

I stjernebildet Karlsvogna, der håndtaket på vogna har en knekk, ligger stjernen Mizar. Ved siden av ligger en svakere stjerne kalt Alcor. Det blir sagt at evnen til å kunne se denne stjernen en gang i tiden ble brukt av araberne som et mål på om noen hadde skarpt syn.

For å se et lyssvakt objekt med det blotte øye bruker astronomer knepet med å ikke se direkte på objektet. Grunnen til at du ser bedre i ytterkanten av synsfeltet er at i midten av netthinna der vi har skarpsyn har vi sensorer (tapper) som registrerer farge, men som ikke er spesielt sensitive, mens i området utenfor har vi flertall av sensorer som kun registrerer svart/hvitt, men som til gjengjeld er svært følsomme.

Dette er en av evolusjonsprosessens merkverdigheter. Evolusjon gir ikke perfekt resultat, bare godt nok. Vårt sanseapparater kan sies å ha visse svakheter, eller i alle fall særegenheter.

Alexanderteknikken handler i stor grad om den proprioseptive sans, kroppssansen. Egentlig kan den sies å være kombinasjonen av mange sanser, men jeg skal ikke gå inn på det her. Propriosepsjon blir noen ganger beskrevet som en glemt eller «skjult» sans. Den er også blitt kalt «den sjette sans». Tradisjonelt har det vært vanlig å regne med fem sanser – syn, hørsel, lukt, smak og berøring.

Vår kroppssans kan være feilkalibrert. Dette var en av hovedtesene til Alexander. Han kalte det «faulty sensory appreciation». Vi feiltolker sansesignaler. Dette er et ganske opplagt fenomen som kommer av at sansene våre først og fremst registrerer forskjeller. Et godt eksempel er luktesansen. Hvis du går inn i et rom med en spesiell lukt, for eksempel inn i et bakeri, så vil opplevelsen av ny lukt være sterkest helt til å begynne med, men etter kort tid blir du så vant til den at du kanskje ikke lenger legger merke til den.

Propriosepsjon, opplevelse av kroppen, fungerer på samme måte. Derfor kan du legge deg til uvaner med å bruke mye unødvendig muskelspenning for å gjøre en bevegelse, uten at du er klar over det. Vi blir blinde for uvaner.

Hva kan vi gjør med det? 

Det beste er å bruke en indirekte tilnærming, slik astronomene gjør. Å observere indirekte vil for kroppssansens del i praksis bety at du har et bredere oppmerksomhetsfelt. Mange gjør den feilen at de overfokuserer. For eksempel, om de kjenner seg stiv i nakken, fokuserer de på nakken og forsøker å «slappe av» i dette avgrensede området. Men det som skjer i nakken er i høyste grad avhengig av det som skjer i ryggen og beina og armene, og kanskje også kjeven, øynene, og pusten. Å fokusere hjelper ikke. Det kan til og med gjøre at du blir mer statisk og spenner deg mer. Generelt vil det å prøve å «kjenne etter» ofte medføre større problemer enn de løser.

Ha i stedet en generell oppmerksomhet som inkluderer omgivelsene og situasjonen du er i, hvordan kroppen er din er organisert og hva den er i kontakt med, og så har du nakkemusklene i øyekroken. Det er tilstrekkelig å få et glimt nå og da. Med denne innfallsvinkelen vil du i tillegg være i stand til å fange opp en rekke andre små og store glimt av hva som skjer ellers i kroppen din. Du vil oppleve, forstå og lære mer om hvordan kroppen din fungerer og hvordan du faktisk bruker den. Med en inndirekte fremgangsmåte vil du observere bedre og oppnå mer.

Relaterte blogginnlegg:

Å se