Uttrykket «God dag mann – økseskaft!» kommer fra en historie i Asbjørnsen og Moes eventyr. En svært tunghørt mann venter besøk av lensmannen. Han funderer over hva lensmannen vil spørre om og bestemmer seg på forhånd for hva han skal svare. Når lensmannen kommer følger han sin plan til punkt og prikke. Samtalen begynne med «god dag, mann» og svaret «økseskaft» og fortsetter i samme leia. Om du ikke husker historien kan du lese den her eller høre den her.
Uttrykket «god dag mann – økseskaft!» brukes for å beskrive meningsløse svar på spørsmål. I overført betydning kan historien beskrive hvordan vi planlegger ut ifra våre erfaringer og handler ut ifra våre forventninger. Vi erfarer gjennom sansene, og vår sansetolkning er uløselig knyttet til hvordan vi bruker kroppen. Vanene vi har er et filter for forståelsen. I Alexanderteknikken blir dette veldig tydelig.
Før jeg hadde min første time i Alexanderteknikk leste jeg boken «Body Learning» av Michael Gelb. Det er en god introduksjonsbok, men jeg tolket alt jeg leste gjennom mitt forhold til min egen kropp. Da jeg kort etter begynte å ta timer forstod jeg ganske snart at jeg ikke hadde fullt ut forstått det jeg leste. Sett i ettertid bar min forståelse preg av å være veldig mekanisk. Hadde jeg prøvd å få til teknikken ut i fra mitt utgangspunkt ville jeg endt opp med en stiv holdning og stive bevegelser. Jeg tenkte økseskaft.
Jeg var vant til å skulle gjøre noe for å få til noe. Alexanderteknikken går i stor grad ut på å slutte å gjøre det som er uhensiktsmessig. Det var et helt ukjent paradigme. Når jeg i tillegg hadde et fjernt forhold til egen kropp var det ikke mye jeg forstod av boken. Alexanderteknikken virket fornuftig. Forklaringene var gode. Men jeg hadde ikke forstått hva teknikken ville bety i praksis, for meg.
Når jeg forklarer Alexanderteknikken for noen som ikke har hørt om den forsøker jeg først og fremst å si noe som er fornuftig og enkelt. Jeg har ingen forventninger til at de egentlig skal forstå utover det å få en viss peiling om hva teknikken dreier seg om. Hvordan forklaringen blir forstått vil ha sammenheng med vedkommendes opplevelse av egen kropp. Det blir som å beskrive musikk. En som har peiling på barokkmusikk vil for eksempel ha en idé om musikken til Corelli uten å ha hørt ham. Men enkelte ganger blir det å beskrive Alexanderteknikken som å forklare musikk for noen som aldri har hørt musikk. Det er da det er helt nødvendig for oss Alexanderteknikk-lærere å bruke hendene til å fortelle med.
Å bruke berøring og veiledning med hendene er mye mer presist enn å bruke ord. Muligheten for misforståelser er mye mindre. «Hands-on» veiledning gir direkte, nyansert og dynamisk kinestetisk informasjon. Å oppleve musikk er noe helt annet enn å bare snakke om den.
Dessverre er kun «hands-on» veiledning heller ikke tilstrekkelig i seg selv. Det er fullt mulig å ha en masse Alexanderteknikk-timer uten å egentlig begripe hva teknikken går ut på. Timene blir en lang rekke fine opplevelser som kan virke både magiske og mystiske, men uten å ha praktiske konsekvenser i det virkelige liv. Et esoterisk økseskaft, og fortsatt like meningsløst. Vi kommer aldri helt utenom ordene, og hvilke ord som duger vil avhenge av eleven. Kunsten er å finne den beste kombinasjonen.
Det er fullt mulig å forklare Alexanderteknikken til hvem som helst på en slik måte at det gir mening. Utfordringen er å finne forklaringsmåter som gir mening for personen det gjelder. Vi Alexanderteknikk-lærere kan som alle fagpersoner være fagidioter. For fagidioter kan det være vanskelig å gjøre forklaringene enkle nok. Derfor er det viktig å stille spørsmål. Læreren må stille eleven spørsmål for å få greie på hvordan han eller hun tenker. Eleven må stille spørsmål for å forstå hva læreren mener.
Ikke gi opp om svaret i første omgang er uforståelig. Spør mer, eller spør igjen senere. Noen ganger kan det være vanskelig å svare fordi det ikke finnes noe enkelt svar. Andre ganger kan læreren mislykkes i å gi et svar som tar hensyn til elevens forutsetninger. Svaret vil oppfattes som «økseskaft». Om det stadig gjentar seg er det svært frustrerende. Historien i Asbjørnsen og Moes eventyr ender med at lensmannen ber mannen dra et visst sted. «Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks, sa mannen».
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar